Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Mennesker og dyr:

Menneskets medfødte forutsetninger som vertskap for produksjonsdyr

Bergljot Børresen
Dr. med.vet

 
I samlivet mellom mennesker og produksjonsdyr er mennesket «verten» og dermed ansvarlig for dyrets velferd gjennom hele dets livsløp, fra fødsel eller klekking til slakt. Før den uunngåelige slutten har hvert enkelt dyr et liv, en tilværelse, og menneskets totale makt til å bestemme kvaliteten på denne tilværelsen er en etisk utfordring. Innen vi kan diskutere hvordan makten bør håndteres, bør vi kjenne menneskets medfødte forutsetninger og begrensninger når det gjelder å kunne «lese» behovene til, og ha ansvar for, velferden hos til dels meget fjernt beslektede skapninger. Hos mennesket, som hos alle sosiale dyr, er det å gi og ta imot omsorg blant annet styrt av medfødte sosiale følelser som regulerer alt samspill mellom individer.

Følelser er en «primitiv» egenskap
De fleste mennesker er ikke i tvil om at de har følelser. Selv om vi aldri kan bevise eksistensen av følelser hos en annen person, tilskriver vi i dagliglivet andre mennesker et følelsesliv likt vårt eget, og «leser» deres emosjonelle tilstand i mimikk, kropps- og lydspråk. Teologer og filosofer har knyttet følelseslivet til «sjelen», mens naturvitenskapene har regnet det som selvsagt at følelser springer ut fra aktiviteten i vår store, velutviklede hjernebark. Siden andre dyr har mindre hjernebark enn mennesket, og dessuten mangler en menneskelig «sjel», ble de automatisk fraskrevet følelser. Nevrofysiologene klarte imidlertid aldri å finne «setet» for følelsene i hjernebarken. På 1940-tallet begynte MacLean (1990) å lete i mer «primitive» hjerneområder. Han studerte i mange år adferd og hjernestruktur hos salamandere, og sammenlignet resultatene med rapporter fra mennesker under «våken» hjernekirurgi, eller med fokale hjerneskader og visse former for epilepsi. Resultatene viste at setet for hele spektret av menneskelige følelser; smerte, sult, appetitt og avsky, nysgjerrighet, glede og sorg, trygghet og angst, sinne, hat, seksualitet, omsorg og kjærlighet, er å finne i de eldste delene av vertebrathjernen, som utgjør hele hjernen hos salamanderen. Hos mennesket finnes de samme strukturene langs hjernebasis, i området fra neseroten til nakkegropen. Her finnes blant annet hjernestammen, luktehjernen, basalgangliene, thalamus og hypothalamus. MacLean satte navnet «reptilhjernen» på disse strukturene, selv om de finnes hos alle virveldyr, også fisk. Hos pattedyr finnes i tillegg basale strukturer som amygdala og hippocampus. Utenpå og rundt det hele ligger den limbiske bark som er den eneste hjernebarken hos de tidligste pattedyrene, for eksempel pinnsvin. En viktig oppgave for den limbiske barken er å modifisere følelses-impulser oppstått i reptilhjernen. MacLean viste at reptilhjernen og de limbiske strukturene hos pattedyr fungerte som et hele, og ga dem samlenavnet det limbiske system, som også kan kalles «gamlehjernen». Moderne pattedyr, fra mus til menneske, utviklet i tillegg en ekstra hjernebark, neocortex eller «nyhjernen». Denne omslutter det limbiske systemet som to halvkuler og har økt i relativ størrelse opp gjennom dyrerekken.

Nesen er hjernens opprinnelse
Hos alle virveldyr-fostre vokser hjerneanlegget ut i forlengelsen av nesens lukteepitel. Fjerner man øyeanlegget eller anlegget til det indre øret på et foster, utvikler hjernen seg allikevel etter planen. Men fjerner man lukteanlegget, blir det ikke dannet noen hjerne.

Luktehjernen, telencephalon, har som oppgave å analysere den kjemiske informasjonen fra luktesansen, og utløse en følelsesmessig respons som sender impulser til motoriske sentra, slik at dyret reagerer adekvat på omverdenen, for eksempel spiser et bytte eller viker unna en fare. I tillegg er luktehjernen intimt forbundet med hukommelsesfunksjonens områder i hjernen.

Pattedyrenes hjernebark er i prinsippet en komplisert utvidelse av fiske- og reptilhjernens telencephalon. Med økende størrelse har hjernebarken progressivt økt dyrenes hukommelse, vurderingsevne og antall mulige reaksjoner på informasjon fra omverdenen, inntil Homo sapiens i dag er i stand til å diskutere et problem med både seg selv og andre før det handler. Men det er viktig å huske at den moderne hjernebarken ikke selv lager følelser, den kan bare modifisere dem, det vil si forstørre, eller oftest dempe, følelser oppstått i gamlehjernen.

Moderne hjerneforskning har altså underminert grunnlaget for å hevde at følelser er en eksklusivt menneskelig egenskap. Men ettersom mentale erfaringer er en subjektiv opplevelse, og ikke kan måles eller veies, er det per definisjon ikke mulig å utvikle et vitenskapelig eksperiment som kan vise hva et dyr eller menneske føler. Moderne billedteknikk anvendt på levende dyre- og menneskehjerner kan allikevel tegne sporene av aktiviteten i det limbiske systemet og slik stadig utdype kunnskapene om gamlehjernen (se for eksempel Garcia mfl. 1999).

Så langt det er vitenskapelig mulig, er det derfor logisk å anta at følelser forekommer hos alle virveldyr, og heller ikke utelukke at følelser kan forekomme hos visse virvelløse dyr med sentralnervesystem, som krepsdyr og blekksprut. Et «primitivt» virveldyr som fisk, salamander, krokodille eller pinnsvin kan altså oppleve like varierte følelser som oss, ja kanskje enda sterkere, ubremsede følelser, siden de praktisk talt mangler den modifiserende hjernebarken. Slike sterke følelser er en viktig komponent i det vi er vant til å kalle instinktadferd.

Instinktadferd er ikke ubevisst automatikk
Et klassisk eksempel på instinktadferd er et byttedyr som oppdager et rovdyr og umiddelbart løper unna. Mange av dagens adferdsforskere liker ikke å bruke betegnelsen instinkt, fordi begrepet lenge har vært forbundet med en reduksjonistisk idé om at instinktadferd er en rent ubevisst automathandling, en slags komplisert refleks. Kritikerne av begrepet hevder at alle dyr til en viss grad kan påvirke sine handlinger, og at denne friheten øker med økende relativ størrelse på hjernebarken.

Byttedyrets flukt er derfor ikke automatisk, farten og retningen kan påvirkes av individets egne beslutninger. Redselen som oppsto ved synet av rovdyret er heller ikke automatisk. Dens kvalitet og styrke er påvirket av dyrets tidligere erfaringer og dets vurderinger av hele situasjonen. Det eneste som er automatisk og nedarvet er sentralnervesystemets tendens til å slå på redsel i samme øyeblikk som sansene rapporterer en angriper. Redselen er instinktets utførende agent, dets styringsmekanisme, fordi den utløser flukten. Andre situasjoner utløser helt andre slags følelser, for eksempel appetitt, nysgjerrighet eller aggresjon, og dermed andre instinkthandlinger, skreddersydd for hver episode. Holder man det klart for seg at ingen handlinger er rent automatiske, kan instinktbegrepet gis følgende definisjon: Instinkt er sentralnervesystemets medfødte evne til å slå PÅ eksakt riktig følelse i samme øyeblikk som visse signaler mottas av sansene. Denne definisjonen medfører noen viktige konklusjoner:

- Instinkt kan aldri skilles fra følelser.

- Å ha følelser er en «primitiv» egenskap.

- Dyr som har instinkter, har alltid følelser.

- Dyr (og mennesker) som er rike på følelser, er tilsvarende rike på instinkter.

Lloyd Morgan blir stående
Siden 1800-tallet har adferdsforskere som skulle sette opp dyreforsøk og tolke dem vitenskapelig, fulgt Lloyd Morgans tommelfingerregel: «Ikke i noe tilfelle må vi tolke en handling som en effekt av en høyere psykisk evne, dersom den kan forklares med en som står lavere på den psykiske skala» (Morgan 1894).

Denne regelen er logisk, nødvendig og nyttig, forutsatt at man har et sant bilde av hvor på skalaen de enkelte egenskapene befinner seg. I mer enn hundre år har adferdsvitenskapene operert med en skala bygget på vedtatte antakelser der følelser som en selvfølge ble rangert høyt. Dagens hjerneavbildningsteknologi gir stadig nye funn som gjør at den psykiske skalaen er under kontinuerlig debatt og justering. Men Lloyd Morgans regel har fortsatt gyldighet, anvendt sammen med en korrekt skala.

Sosiale instinkter
Filosofer, psykologer og sosiologer har lenge hevdet at mennesket er spesielt fattig på instinkter. Midt på 1900-tallet snudde psykoanalytikeren John Bowlby (1984) om på denne forestillingen. Han studerte blant annet de sterke, medfødte kreftene som styrer tilknytningen mellom mor og avkom hos mennesket og andre pattedyr, og påviste like mange og like sterke instinkter hos mennesket som hos dyrene vi har arvet dem fra. Han viste at mange fobier, som angst for edderkopper, høyder, katter og slanger, har sammenheng med instinktreaksjoner som er medfødt hos alle barn. Instinktenes oppgave er å beskytte unger som nettopp har begynt å utforske verden på egen hånd, mot dumdristighet i møte med potensielt farlige situasjoner. Først om instinktene av en eller annen grunn kommer ut av likevekt, kan de utvikle seg til hemmende angstsymptomer. Senere har mange bekreftet Bowlbys funn (se for eksempel Liedloff 1986; Marks 1987; Marks og Nesse 1994). Sosiale dyr har spesielt velutviklede instinkter knyttet til samkvem med andre individer. Derfor er mennesket, som en av de mest sosiale dyreartene, rikt på sosiale følelser. Disse fordeler seg over et spektrum fra nøytral akseptering av andre, til kroppslig innlevelse, vennskap, omsorg, tiltrekning og kjærlighet, og et tilsvarende sett negative emosjoner som irritasjon, fiendtlighet og aggresjon som kan øke til hvitglødende, morderisk hat. Dette rike repertoaret er utviklet for samspillet innen familien og flokken, og ved å se inn i oss selv kan vi gjenkjenne hva som utløser de enkelte følelsene: ømheten og beskyttertrangen ved synet av et spedbarn eller en som sover, gleden og tryggheten i møtet med et varmt smil, frykten og usikkerheten ved synet av et strengt og lukket ansikt, det rødglødende raseriet hvis noen truer ungene våre, samt frykt og aggresjon om vi selv blir angrepet. Her skal vi se nærmere på de forskjellige aggresjonsformene.

To typer aggresjon
Det finnes to hovedgrupper aggresjon: affektiv og non-affektiv. I den første gruppen finnes kjente aggresjonsformer som territoriell aggresjon, rivalaggre-sjon og maternell aggresjon. Ved slik aggresjon viser kroppsspråket tydelig affekt: strittende pels/fjær, truende kroppsholdning, dilaterte pupiller, og hos mange arter dessuten aggressiv mimikk og truende vokalisering. Det er derfor de har fått betegnelsen affektiv aggresjon, og senteret for dem, både hos folk og dyr, er funnet i et lite område i den mediale hypothalamus (Moyer 1976). Den andre gruppen inneholder bare én aggresjonsform, predatoraggresjon. Dette er aggresjon rettet mot et byttedyr, og har en helt annen karakter enn affektiv aggresjon. Som ved all aggresjon settes jegeren eller predatoren emosjonelt i stand til å forfølge, skade og drepe byttedyret, men fysiologi og kroppsspråk viser ingen tegn til følelser: bare rolig oppmerksomhet, strategisk overblikk og skjerpede sanser. All omsorg, innlevelse og empati med byttedyret er selvsagt fraværende, men også alle fiendtlige følelser. Predatoren har ikke noe utestående med byttet, og jegeren - krokodille, ulv, ørn, løve, huskatt eller menneske - er bare interessert i et måltid, punktum. Som en konsekvens av dette kalles predatoraggresjon for non-affektiv aggresjon, og dens hjernesentrum er funnet like til siden for den affektive aggresjonen i hypothalamus (Levander 1995). Evolusjonshistorisk sett er de mange formene for affektiv aggresjon utviklet for samhandling mellom individer innen samme art, mens predatoraggresjonen er utviklet for samhandling på tvers av artsgrensene, mellom arter.

Jegerufølsomheten
Vi kan altså si at affektiv aggresjon er den negative siden av de sosiale følelsene, mens predatoraggresjonen representerer et totalt fravær av alle sosiale følelser. Derfor burde predatoraggresjonen kanskje ikke kalles «aggresjon» i det hele tatt. En bedre betegnelse på denne tilstanden, som jegerne selv kaller for den kalde roen (Punsvik og Storaas 1998), kunne være «jegerufølsomhet». Adferdsteoretikeren Eibl-Eibesfeldt (1971) bruker uttrykket å «slå av» medlidenheten eller innlevelsen med (concern for) opponenten. I tråd med dette kan det være nyttig å se senteret for jegerufølsomheten i hypothalamus som en instinkt-hovedbryter som slår alle sosiale instinkter av under jakten, og på igjen etterpå. Av-posisjonen setter et ellers hensynsfullt menneske i stand til å jakte elg og rype, koke hummer, eller kjempe ubekymret i en time med en laks på kroken.

Selskapsdyrhold
Den emosjonelle hovedbryteren var utviklet for steinalderlivet som jeger og sanker, men den var ingen diktator som hindret folk i å omgås andre dyr sosialt. Mye tyder på at allerede på de eldste boplassene, så langt tilbake som en halv million år eller mer, fantes det tamme selskapsdyr som aldri ble spist, selv når de tilhørte en art som vanligvis sto på menyen (Serpell 1990). Slike dyr var individuelle medlemmer av menneskenes «emosjonelle familie», og dyrene kvitterte ved å innlemme menneskene i sin egen emosjonelle familie. De sosiale instinktene til både mennesker og dyr viste seg å kunne fungere på tvers av artsgrensene. Begge parter brukte signaler og følelser som var utviklet for kommunikasjon innen arten til å samtale mellom artene.

Adferdsteoretikerne kaller et trekk hos en dyreart som utløser kroppslig innlevelse og omsorgsfølelser hos mennesker, en sosial utløser (a social releaser) (Lorenz 1943; Tinbergen 1998). En dyreunge som ennå dier moren og er rund og «babyaktig», med store øyne, høy panne og keitete bevegelser, er for eksempel en kraftig utløser for menneskets omsorgsinstinkter. Selve temmingen kommer i gang når mennesket har oppfattet dyret som et separat individ, henvender seg til det, «hilser» det, og inviterer det inn i sin sosiale gruppe, og dyret svarer med sin egen arts hilsing. Da er begge parters sosiale instinktbryter i på-posisjon, og samlivet kan begynne. Denne mekanismen er spesielt tydelig og lett å utløse hos fugler. Hvis en nyklekt fugleunge først hilser et menneske istedenfor sin egen art, vil fuglen regne det mennesket som moren, og slik være preget på vedkommende, og ofte på mennesker generelt, livet ut.

Det er viktig å være klar over gjensidigheten i temmingsprosessen. Dyrets egen hilsing er en nødvendig faktor, enten mennesket registrerer den eller ei. Alt tyder på at mennesket gjennom hele jegersteinalderen slik gjorde seg til vertskap for diverse dyr. Samspillet ble regulert av instinkt-bryteren: Selskapsdyr var venner og skulle ikke spises. Byttedyr var mat, og ble i jaktsituasjonen ikke omfattet med mer følelser enn vi har overfor et stykke brød.

Husdyrholdets nye makt
Dette evolusjonsmessige «overslaget», at egenskaper utviklet for én situasjon kunne skape helt nye sosiale kombinasjoner, dannet grunnlaget for en ny næringsvei etter istiden: husdyrbruk. Med en gang menneskene ble bofaste, oppsto husdyrholdet som en videreutvikling av gjest/vert-forholdet mellom selskapsdyr og mennesker (Børresen 1994). Husdyr var rene nyttedyr, og med dem oppsto et kulturelt og idéhistorisk skille. Husdyrholdet ga mennesket en til da ukjent makt over dyr. Jegerens gamle makt over byttedyrets død ble erstattet av bondens makt over hele husdyrets livsløp fra fødsel til død. Men det fantes ingen medfødte regler for denne nye makten. Fremdeles hadde den sosiale instinktbryteren bare to posisjoner, på eller av. Husdyret var enten venn eller mat. Når et husdyr kom til verden ble det som alltid tidligere preget på moren og hennes flokk ved hjelp av artens spesielle hilseadferd. Men det nyfødte husdyret oppfattet også automatisk menneskenes omsorg som hilseadferd. Dyret besvarte hilsingen og regnet fra da av gårdens mennesker som medlemmer i, og oftest ledere av, flokken.

Samspillet som oppsto varte helt til slaktingen, da bonden måtte sjalte om til jegerufølsomhet for en kort stund. De arkeologiske funnene fra bonde-steinalderen viser at bortsett fra uunngåelig prøving og feiling, ble husdyrene generelt behandlet med stor respekt og omsorg så lenge de levde. Det betyr at instinktbryteren var velsmurt og raskt slo tilbake til omsorgsposisjon på samme måte som under jegersteinalderen.

Militariserte kvegnomader
Med bronsealderens kvegnomadesamfunn kom nye utfordringer for vekslingen mellom innlevelse og ufølsomhet. Svære flokker av beitekveg ble nå drevet fra sted til sted, ofte over store avstander. Det ser ut til at det å forfølge flyktende dyr har lett for å utløse jegerufølsomhet hos mennesker, på samme måte som løpende mennesker kan utløse jaktangrep fra bjørn, ulv og andre rovdyr. En rytter kunne drive sin flokk i dagevis med de sosiale følelsene slått av, uten innlevelse i de flyktende dyrenes opplevelse av situasjonen. Han var ikke «forstyrret av medfølelse», men kjente seg klar, rolig, årvåken, med skarpe sanser, skjerpet intellekt og strategisk overblikk.

Denne avstengtheten er naturlig og nødvendig under jakt, men når man gjeter skal dyrene ikke drepes, de skal leve. Da blir ufølsomheten et forstandshandikap. Kvegnomaden hadde samme makt som bonden over dyrenes livsløp, men en vesentlig del av tiden manglet han den spontane innlevelsen som alltid før hadde fulgt sosial omgang med dyr.

Selv om dyrene fremdeles levde nær folk, viser de arkeologiske funnene at det begynte å bli en ny avstand mellom menneske og dyr. Historien viser dessuten at en lignende avstandsholdning begynte å oppstå mellom menneskegrupper. De fastboende bondefolkene, som ikke var «vårt folk», ble ofte sett som en annen art, som kunne administreres og brukes som slaver, som «tobente husdyr».

Det er viktig å merke seg at denne beskrivelsen ikke gjelder generelt for alle kvegnomadesamfunn. Det finnes i dag, og har eksistert, mange kvegnomadesamfunn som aldri ble krigsmakter. Det var spesielle økologiske og klimatiske forhold som gjorde at tidligere fredelige steppenomader i Kaukasus og visse sauenomader i For-Asia utviklet seg til erobrere for rundt 5000 år siden. Dette har jeg gjort nærmere rede for i Børresen (1996).

Dagens Europa bærer arven fra to slike militariserte kvegnomadesamfunn: bronsealderens kaukasiske hestenomader og, via kristendommen, de semittiske sauenomadene. I mer enn 2000 år har europeeren ment seg høyt hevet over dyrene, vesensforskjellig fra dem, og med full rett til å behandle dem uten innlevelse. Dette smittet over på behandlingen av medmennesker, for når instinkt-bryteren først blir stående i av-posisjon, rammer det alle som er i ens makt. Europeisk politikk, filosofi og teologi ble bygget på en idealisering av jegerufølsomhetens «kalde ro». Logisk rasjonalitet var menneskets adelstegn. Her skulle ikke «følelser», det vil si sosial og kroppslig innlevelse, blandes inn. Det kulminerte med opplysningstiden, da naturvitenskapenes jakt på sannheten tok til. I vår tids vitenskapelige tradisjon er jegerufølsomhet fremdeles en forutsetning, og teknikker for å opprettholde den inngår i skoleringen av unge forskere. I de biologiske fagene har det ikke vært plass for innlevelse i objektenes - forsøksdyrenes - subjektive verden. Den fornuftige og logiske konstateringen av at vi ikke kan vite hva dyrene føler, ble til et dogme om at dyr ikke har følelser overhodet.

Den moderne jordbruksrevolusjonen
Med støtte fra denne vitenskapelige holdningen gikk jordbruket etter 1950 inn i den andre store revolusjonen i forholdet menneske/dyr: det industrielle husdyrholdets tidsalder. En langsom avvikling av det ti tusen år gamle samlivet mellom mennesker og produksjonsdyr begynte, og i dag er avviklingen langt på vei fullført i den industrialiserte del av verden. For første gang siden husdyrbrukets begynnelse går flertallet av produksjonsdyrene gjennom livet uten noen gang å bli «hilst på» av et menneske. De er ikke lenger «husdyr», men kunne heller kalles «utnyttede fanger». Det nye industrilivet har nemlig avdekket at selv etter tusenvis av år i fjøset, blir alle husdyr født «ville», på samme måte som kattunger oppvokst uten kontakt med mennesker (Curtis og Stricklin 1991; Jones 1995). Den gjensidige hilsingen som oppsto når den gammeldagse husdyrbrukeren håndterte dyrene sine og tok imot de nyfødte, plasserte automatisk dyr og mennesker innenfor hverandres sosiale krets, der begge parter anerkjente den andre som «en av oss». Dyr som ikke er blitt hilst på, vil derimot aldri forsøke å kommunisere med røktere som driver fôring, stell og pass ved hjelp av maskiner og videoovervåkning. Intet i røkterens adferd får dyret til å oppleve ham som mer påvirkelig enn et tog som dundrer forbi med jevne mellomrom.

Fabrikklivet utløser dessuten ofte «uvaner» og nærmest psykotisk adferd hos mange dyr, en adferd som i sin tur bekrefter det røkteren har lært av sak-kunnskapen: at dyr bare er ubevisste enheter av bevegelig kjøtt.

Den navnløse flokken
I staten Pennsylvania og enkelte andre stater i USA gjelder dyrevernloven for selskapsdyr og hobbydyr, mens produksjonsdyr er unntatt fra lovens beskyttelse (Marcus 1998:95). Den juridiske logikken ligger i at dyr som har navn og et individuelt forhold til ett eller flere mennesker, skal beskyttes av loven fordi slike dyrs lidelse krenker mennesker, mens navnløse dyr i flokk ikke angår noe menneske, og derfor ikke skal ha beskyttelse. I slike stater kan eieren straffes om en hund blir vanstelt og sultefôret, mens den samme eieren ikke engang kan anmeldes om han driver kjøttfeproduksjon i kompaniskap med en fôrprodusent, ryker uklar med kompanjongen, reiser fra det hele og lar tusen dyr omkomme av sult og tørst (ibid.).

Slik lovgivning, og det at innbyggerne i angjeldende stater godtar den, kan bare forklares om man kjenner til menneskets instinktbryter. Det finnes ingen grunn til å anta at evnen til å føle sult, redsel og smerte hos en sau som lever blant tusen sauer, er vesensforskjellig fra tilsvarende evner hos en sau som har rødt bånd rundt halsen, navn, og går og gresser i bakhagen hos en menneskefamilie. Forskjellen ligger i instinktbryterens posisjon hos menneskene med ansvar for fôring og stell. På tross av vår detaljerte kjennskap til sauens biologi, adferd og behov, har den navnløse flokken vansker med å utløse menneskers sosiale instinkter.

Ny giv i adferdsforskningen
Det industrielle husdyrholdet ble utviklet i et vekselspill mellom økonomer og forskere som delte det rådende synet på dyrenes velferdsbehov, et syn uforstyrret av det 1600-tallsfilosofen Spinoza hadde kalt «overtro og kvinnfolkaktige følelser» (Etikk, del 4, læresetning 37, anm. 1). Disse forskerne var ikke klar over at når de anser seg mest rasjonelle og upåvirkede av følelser, vil den emosjonelle distansen til studieobjektet indusere en partiell blindhet, der opptil 80-90 prosent av dyrets adferd og egenskaper kan bli oversett. For eksempel har rotters adferd blitt studert i laboratorier i mer enn hundre år. Allikevel ville en ung rotte som ikke visste mer om rotteadferd enn det vitenskapen har samlet opp til i dag, forstå sine artsfeller så dårlig at det ville ha blitt en katastrofal floke av hver eneste sosiale samhandling den ga seg ut på (Griffin 1992:235).

Enkelte forskere har vært klar over dette problemet, og i hele perioden siden 1940-tallet har de forsøkt å advare sine kolleger mot en overdreven reduksjonisme, uten å få gjennomslag (se for eksempel Haan 1947). Det var først med den nye viten om at menneskenes følelsesliv har sine røtter i «reptilhjernen» vår, at forskernes interesse for dyrenes subjektive opplevelser ble tent.

En ny disiplin, kognitiv etologi, ble skapt for å utvikle et redskap til utforskning av dyrenes mentale egenskaper og erfaringer, særlig slik de fremtrer i naturlig miljø og under utfoldelse av et normalt liv. Donald Griffin er pioner i feltet, og viser stor åpenhet for muligheten av at dyr kan tenke: «Siden vi vet at minst en art utøver bevisst tenkning, og tar det som en selvfølge at bevisst og ubevisst tenkning springer ut av aktivitet i sentral-nervesystemet, har vi intet solid grunnlag for à priori å ekskludere muligheten for at bevisst tenkning forekommer hos ethvert dyr med et noenlunde velorganisert sentralnervesystem» (Griffin 1991).

Han hevder at særlig dyr med små hjerner har nytte av tenkeevne, siden enkle, fleksible sentra for følelser og bevisst tenkning trenger mindre plass, det vil si færre nevroner, enn et nær uendelig antall genetisk fikserte, ferdige «programmer» som skal passe til alle de varierte og kompliserte situasjonene et dyr kan komme opp i.

Griffin har fått følge av et økende antall kolleger, som har dokumentert eksempler på hukommelse, abstrakt tenkning, språk, redskapskultur, allianse-politikk, planlegging og egen vilje hos en mengde ulike dyrearter, fra blekksprut til sjimpanse (Walker 1983; Ristau (red.) 1991; Fiorito og Scotto 1992; Griffin 1992; Harcourt og de Waal 1992; se også Børresen 1996 for en mer fyldig gjennomgang).

Kampen om antropomorfismen
Forsvarerne av det gamle synet bidrar til en sunn kritikk og klargjøring av de nye tankene, slik det skal være når et nytt virkelighetsbilde tar form (Bekoff og Allen 1997). Kritikerne frykter at forskere kan risikere å gjøre seg skyldig i antropomorfisme, det vil si projisere menneskelige egenskaper over på studieobjektet, dersom de åpner for at objektet kan ha en subjektiv opplevelse av livet. En av dem, John S. Kennedy (1992), mener mange yngre kolleger har falt i en antropomorfistisk felle når de i det hele tatt beskjeftiger seg med slikt som tenkning, språk, smerte og bevissthet hos dyr. De er blitt lurt av at «det naturlige utvalg har skapt dyr som oppfører seg som om de hadde sjelsegenskaper lik våre», mener han.

Det har vært brukt særskilte teknikker for å unngå antropomorfisme i adferdsforskningen, som å gi dyrene nummer istedenfor navn og aldri bruke pronomenet «han» eller «hun», men «den». Dette skaper avstand, myntet på å holde instinktbryteren i av-posisjon, når stillingen på for innlevelse ellers kunne ha blitt utløst. Slike teknikker er logiske nok dersom man som Kennedy er sikker på, eller har vedtatt, at dyr ikke har bevissthet, følelser og en opplevelse av seg selv. Dette dogmet har overlevd siden Descartes på 1600-tal-let skapte bildet av dyret som en sjelløs maskin, og av mennesket som en maskin der en sjel er puttet inn. For Descartes’ disipler er det en selvfølge at mennesket er alene om alle «sjelelige» egenskaper, og at alle forestillinger om noe annet er antropomorfisme.

Etter Darwin må imidlertid alle fagområder akseptere at mennesket har sine «sjelelige» egenskaper som arv fra dyrene (Rachels 1991). Dyr «ligner» like lite på mennesker som en bestefar «ligner på» sitt barnebarn. Det er barnet som ligner sitt opphav. Mennesket er sjimpanseaktig, sjimpansen er ikke «menneskelignende».

Gordon Burghardt (1985; 1991:73) foreslår derfor at forskeren riktignok skal holde seg unna den naive antropomorfismen til en hundeeier som er sikker på at dyret føler nøyaktig det samme som ham selv, men isteden forsøke en kritisk antropomorfisme, der «informasjon søkes fra mange kilder, inklusive naturhistorie, våre persepsjoner, intuisjoner og følelser, grundige adferdsbeskrivelser, identifikasjon med dyret, optimiseringsmodeller, tidligere undersøkelser, og så videre, for å utvikle ideer som kan vise seg nyttige» for videre forskning. Angsten for antropomorfisme begynner altså å avta blant fagfolk, og ordet «antropomorfisme» kan ikke lenger brukes som et entydig negativt kritisk begrep. Fisher (1991) gjennomgår begrepets historie, og undersøker hvordan det har fått sin negative betydning samtidig som det har unnsluppet en seriøs analyse. Han avviser logikken i at betegnelser som anvendes på mennesker, automatisk blir ubrukelige når de anvendes på dyr. Tabuet mot antropomorfisme har fungert som en slags intellektuelt betinget fastfrysing av jegerufølsomheten. Når en forsker opplever at instinkt-bryteren endelig skifter til innlevelse, kan reaksjonen bli ganske sterk. Theodor X. Barber (1993:1) beskriver seg selv som en av de mer hardhudede og skeptiske blant adferdsforskere. Etter 30 års arbeid i faget bestemte han seg for å lese all tilgjengelig vitenskapelig litteratur om intelligens hos dyr, med spesiell vekt på den rike dokumentasjonen om fuglers intelligens. Arbeidet tok seks år, og endret hans virkelighetsbilde:

«Siden jeg tidligere hadde akseptert det offisielle vitenskapelige synet at fugler er instinktstyrte automater, ble jeg skrekkslagen (horrified) da det gikk opp for meg at det offisielle tabuet mot antropomorfisme hadde blokkert meg og praktisk talt alle andre forskere mot å oppfatte virkeligheten, og dermed våre nærmeste naboers, fuglenes, intelligente natur. Forskningsresultatene viste klart det som den offisielle vitenskap standhaftig benektet: Fugler har bevissthet og følelser. De har tydelig forskjellige personligheter, og de vet hva de holder på med.» Fuglenes evner er spesielt interessante siden fugler i likhet med fisk og krypdyr praktisk talt mangler hjernebark, som har vært ansett helt nødvendig for intelligent adferd. Fuglehjernen, som for flygingens skyld må holdes liten og lett, har imidlertid et annet velutviklet område, area striata, som kan være basis for «intelligensfunksjonene» hos disse skapningene (Pepperberg 1991:159-160).

Fra antoposentrisk til therosentrisk holdning
Den «standhaftige benekting» av dyrs intelligens og følelser skyldes at jegeru-følsomheter den naturlige, medfødte holdningen i møtet mellom individer av hver sin art. Som alle andre sjimpanser ser mennesket seg selv og sin egen art som norm og sentrum. Mennesket er medfødt antroposentrisk, slik løven er leosentrisk, ulven canosentrisk, og så videre. En antroposentrisk forsker er dermed en person som, uten å vite det, lar seg styre av medfødte følelser/instinkter, og som ubevisst krever mimikk, språk, adferd og problem- løsning identisk med menneskenes, dersom et dyr skal godtas som mer enn en automat.

En forskning som isteden forsøker å se verden ut fra ståstedet til det dyret som er studieobjekt, kan kalles therosentrisk, etter det greske ordet for dyr, theros. Forskeren går da etter beste evne ut av sitt «menneskesentrum» og inn i dyrets opplevelse og forutsetninger, basert på kjennskap til angjeldende dyre-arts særegne sanse- og bevegelsesapparat, dens utviklingshistorie, samt det man allerede vet om dyrets adferd, motiver og intelligens. Forskeren er altså hele tiden oppmerksom på at hver enkelt dyreart ikke er et slags mislykket menneske, men en unik skapning, perfekt tilpasset sin nisje, og med sitt helt særegne bilde av verden.

En therosentrisk holdning krever en intellektuell manøver i to trinn: 1) Forskeren erkjenner at mennesket har en medfødt emosjonell hovedbryter som kan skape en faktatett barriere mot fjernt beslektede arter. 2) Forskeren bestemmer seg for å overstyre bryterautomatikken ved bevisst å ta i bruk både intellekt og innlevelse, som til sammen utgjør menneskets totale intelligens. Uten å slappe av på kravet om den logikk, objektivitet og stringens som av-posisjonen fremmer, tar man med dette i bruk på-posisjonens innlevelse som vitenskapelig metode, både under planlegging, datainnsamling og tolkning av resultater. Med en slik manøver, en bevisst, viljestyrt og målrettet veksling mellom begge posisjonene til instinktbryteren, overskrider mennesket for første gang sin apenatur, og kan endelig notere seg for en evne som det temmelig sikkert er alene om. For mennesket er nok det eneste dyret som har evne til å bestemme seg for å indusere innlevelse over artsgrensene ved hjelp av kunnskap og tankevirksomhet. Det betyr at de som tar et antroposentrisk standpunkt og forholder seg strengt reduksjonistisk til andre skapninger, blokkerer seg selv fra å utvikle det som er særegent ved mennesket.

Et ichtyosentrisk eksperiment
I lys av dette kan det være interessant å ta for seg det mest «primitive» virveldyret blant dagens produksjonsdyr: oppdrettsfisk, og se om en bevisst therosentrisk, eller, siden det dreier seg om fisk, en ichtyosentrisk holdning, kan gi noen nye innsikter.

Møtestedet mellom fisk og mennesker har tradisjonelt vært fangstsituasjonen: Fisken svømmer fritt, og mennesket griper bare inn i jaktfasen, det vil si når fisken skal dø. Her er jegerufølsomheten enerådende og adekvat. I moderne industrielt fiskeoppdrett har mennesket imidlertid skaffet seg full kontroll over hele fiskens livsløp fra egg til slakt. Da er mennesket blitt «vertskap», med ansvar for den andres velferd. Det er blitt behov for innlevelse med «gjesten» i alle møter der fisken skal leve videre. Utgangspunktet må være at det ikke er vitenskapelig grunnlag for en à priori avvisning av egenskaper som følelser, smerteoppfattelse, tenkeevne, bevissthet, planlegging, og så videre, hos noen art, uansett hvor annerledes og fjerntstående den måtte virke ved første øyekast. Om pattedyr i flokk har vansker med å utløse spontan innlevelse hos mennesker, har en stim av oppdrettsfisk det ulike mye mer. Individuelle møter med gjensidig hilsing er praktisk talt utelukket. Riktignok finnes det tallrike anekdoter om frittlevende fisk som viser nysgjerrighet og kontaktadferd overfor sportsdykkere, og både i selskapsakvarier, utstillingsakvarier og forskningsakvarier finnes det fisker som kjenner igjen bestemte personer og tydelig søker hudkontakt. Men i de store produksjonsenhetene er det ikke rom for slike fenomener.

Det er svært lite i fiskens apparisjon som ville kunne påvirke menneskets instinktbryter direkte, og utløse sosiale følelser hos «verten». Fisk er kaldblodig, den lever i et menneskefremmed element, har en sterkt avvikende og for våre øyne ofte bisarr kroppsform, med stivt, stirrende blikk og et måpende, uttrykksløst ansikt, mangler et lydspråk som menneskeøret kan oppfatte, og har et kroppsspråk som er vanskelig å lese for mennesker. Det har derfor bygget seg opp en rekke antroposentriske dogmer om fisk, som det kan være nyttig å se kritisk på fra et ichtyosentrisk ståsted.

1. «Fisk har lav kroppstemperatur og har nesten ikke hjernebark, og er derfor uten bevissthet og tenkeevne». Dette dogmet bygger på at et menneske med fiskens stive, uttrykksløse blikk, eller med en kroppstemperatur under 30 grader, eller med bare antydning til hjernebark, måtte antas å være fullstendig bevisstløst. Når disse egenskapene summeres, regnes konklusjonen som sikker.

I motsetning til dette tar en ichtyosentrisk tankegang hensyn til at fisk har hatt flere hundre millioner år på å utvikle en kuldetolerant biokjemi og fysiologi med et svært rikt og variert sanseapparat skreddersydd for hver enkelt arts nisje:

«Forsøk på å forstå hvorledes fiskene oppfatter sitt miljø blir ennå vanskeligere når vi vet at fiskene har flere sanseorganer enn vi har [...] Variasjonsbredden og den funksjonelle betydningen av fiskenes sanseorganer er et område hvor vi er langt fra å kjenne alle egenskapene» (Døving 1992:92).

Men noe vet vi: Fiskenes synssans er i prinsippet bygget opp som vår egen, bortsett fra at enkelte fiskeøyne har større følsomhet enn våre øyne, og at noen arter kan se i henholdsvis det ultrafiolette og det infrarøde området, som er usynlig for oss (ibid.).

Hørsel krever svært forskjellige mekanismer i luft og vann. Fiskens indre øre og sidelinjeorganet utgjør det akustikolaterale systemet, som til sammen registrerer både lyd, fiskens egenbevegelse, hodets stilling i tyngdefeltet, og små vannbevegelser (Sand 1992). Fiskeøret kan oppfatte infralyd, som er velegnet for langdistansekommunikasjon i vann, men ligger langt under de frekvensene vi kan høre. I tillegg oppfatter enkelte arter ekstremt høyfrekvent lyd, i ultralydområdet. Dermed kan de oppfatte ultralydsignaler fra predatorer (Mann, Lu og Popper 1997). Sidelinjen setter svømmende fisk i stand til å sanse objekter på kloss hold, det vil si muliggjør «blindsvømming» i grumset vann, og registrering av det turbulente kjølvannet til andre individer. I tillegg kan det forgrenede sidelinjesystemet på hodet sette insektetende fisk i stand til å ligge rett under vannflaten og lokalisere et bytte som lager overflatebølger. Sidelinjesystemets kompleksitet og rike variasjoner fra art til art, og dets rolle i å bygge opp den komplekse kognitive virkeligheten til vannlevende dyr, er langt fra ferdig utforsket (Northcutt 1997).

Mennesket har heller ikke maken til fiskenes kjemiske sanseapparat, som har spesiell følsomhet for biologisk viktige substanser. Luktesansen er velutviklet, med en følsomhet langt utover det vi kan forestille oss, og spiller en viktig rolle både i næringssøk, i orientering under vandring, i paringslek og i skjelning av hvert enkelt individ i en flokk.

Mens smakssansen hos mennesker bare finnes i munnen, har fisk i tillegg til tallrike smaksløk i munnhulen, to slags smaksreseptorer spredt på kroppsoverflaten, på lepper, skjeggtråder, buk- og brystfinner, og enkelte til og med på lange, undulerende ryggfinner. Dermed kan mange fiskearter «smake på» et mulig bytte med hele kroppen, og vurdere om det er trygt å ta det i munnen. Noen arter, som for eksempel knurr, har omdannede finnestråler som tjener som aktive «smaksfingre» (Døving 1992:118–129).

Fiskens føle-/berøringssans er meget sensitiv, og dessuten er det dokumentert at enkelte arter kan oppfatte de små elektriske feltene som dannes ved byttedyrenes muskelaktivitet (Enger 1992). Denne elektropersepsjonen påvirkes også av elektriske felt fra tekniske innretninger, slik at det for eksempel er umulig for en elvefisk som russisk stør å passere under høyspentledninger på sine vandringer.

I tillegg er det kommet rapporter om magnetsans hos enkelte fiskearter. Forskere har funnet ledningsbaner til hjernen fra et område med magnetoreseptorceller i nesen på regnbueørret, og vist at ørreten kan lære respons på magnetfelt (Walker mfl. 1997). Trolig brukes denne sansen til navigasjon under vandringer på lignende måte som hos trekkfugler. All informasjon fra sanseapparatet skal bearbeides i fiskehjernen. Naturen, som alltid er økonomisk, ville neppe ha utviklet fiskeartenes rike og varierte perifere sanseapparat, om ikke fiskehjernen kunne omsette informasjonen til nyttig handling i overensstemmelse med tidligere erfaringer, det vil si vurdere og «tenke». Kognitive forskere regner da også med at «tenkeevne» kan finnes hos alle slags dyr, og anser fiskehjernen som mer enn adekvat for slik aktivitet (Kesner og Olton 1990). Forsøk har for eksempel vist hukommelse og lære-evne hos fisk, selv om den mangler pattedyrets «hukommelsessentral», hippocampus, og dessuten har minimal hjernebark. Det er logisk å anta at det finnes andre strukturer i fiskehjernen til å ta seg av disse funksjonene. På dette feltet gjenstår mye forskning.

2. «Fisken er døv og har intet lydspråk». Denne antroposentriske misforståelsen skyldes at fisken mangler ytre øre og mellomøre, og at mennesker ikke kunne høre lyder fra fisk under vann. Teorien ble forlatt da man skaffet undervanns-mikrofoner som kunne fange opp infralyd, og det ble klart at hos fisk er det svømmeblæren som overfører lyd til det indre øret. I dag er fiskenes lydspråk et lovende forskningsfelt.

3. «Fisk har ingen smerteoppfattelse». Dette er et rent vedtak uten belegg i det vi vet om fiskens nervesystem: Som alle virveldyr har fisk en velutviklet smerteledning fra kroppens vev via ryggmargen til hjernen, og dette apparatet har samme relative størrelse som hos pattedyr (Dennis og Melzac 1984). Smerte-signalene ender i tilsvarende hjernestrukturer som hos pattedyr, og genererer sterke emosjonelle impulser for at fisken skal fjerne seg fra det ubehags- eller smerteutløsende agens (Brattelid 1999).

Fisk svømmer raskt unna negative sansestimuli. Gjorde de ikke det, ville de raskt bli dødsdømt av evolusjonens seleksjonsmekanismer. I forsøk lærer de lettest ved å bli «straffet» med smertestimuli når de ikke gjør det som er ønsket. Det viser tydelig hvor sterkt fisk prøver å unngå smerte. Riktignok kan en torsk forsøke å svelge en sluk gang på gang, uten å gi uttrykk for smerte på en måte mennesket forstår, og få en iakttaker til å slutte at den intet føler (Velle 1992). Men med ichtyosentriske briller på vet vi at torsken i millioner år har måttet svelge til dels svært piggete mat, og at dens reaksjon på en smerte i munnen alltid har vært å svelge unna, når den først har gjort sin bedømmelse av byttet. Evolusjonen forberedte den aldri på å se opp for fiskesluk. Det behøver ikke bety at den ikke føler smerte når den hales opp i en båt etter en krok i magesekkveggen.

Her må vi ta en avstikker til et pattedyr, hesten, som er kjent for å oppføre seg underlig om det brenner på gården. Når dyrene er hjulpet ut av en brennende bygning og folk konsentrerer seg om slokkingen, kommer plutselig hestene settende tilbake og galopperer rett inn i ildmørja, der de omkommer. Dette virker som en fullstendig urasjonell, rent psykotisk adferd, og har ikke fått noen vitenskapelig forklaring. Husker man at hesten er et steppedyr, virker adferden mindre bisarr: På den knusktørre sensommeren kan kilometerbrede steppebranner fare over slettene med en hastighet som gjør at selv ikke hester kan løpe unna. Redningen ligger i at flokken tverrsnur mot vinden og raser igjennom brannfronten, som aldri er dyp, og ut på den andre siden. Et annet steppedyr, sauen, opptrer på samme måte. En adferd som har vært livreddende i titalls millioner år, er blitt en dødsfelle fordi mennesker har introdusert vegger i tamdyrenes verden. Men ingen har kommet på å bruke dette fenomenet som sannhetsbevis for at hesten ikke skulle ha smerteopplevelse. Et dyr som hesten, med gjenkjennelig mimikk og kroppsspråk, og som kan skrike i redsel og smerte, har lettere for å utløse innlevelse enn en «stum» og sprellende, kald fisk.

Det er nylig foreslått at man skal skifte ut laboratoriemus med frosk i forsøk med smertedempende legemidler, fordi frosk i likhet med fisk «mangler limbisk bark», og derfor antas ikke å «føle», det vil si oppleve, smerte (Boyce 1999). Dette argumentet holder heller ikke: Riktignok antar man at et menneske uten fungerende hjernebark ikke føler smerte, men selv det er man ikke så sikker på lenger. Folk som har ligget i dyp koma har etterpå kunnet rapportere om opplevelsen av langvarig intens smerte, som de på grunn av manglende hjernebark-aktivitet har vært ute av stand til å kommunisere (Lamerton 1980). Froskehjernen er evolusjonsmessig slik organisert at den er fullt i stand til å oppleve og reagere adekvat på innkommende smerteimpulser (Dennis og Melzack 1983). Altfor mange forskere tar fremdeles ikke hensyn til at den limbiske barken ikke genererer smerteopplevelsen, men modifiserer den.

4. Norske myndigheter har innlemmet oppdrettsfisk under dyrevernloven, og antar, realistisk nok, at fisk har smerteopplevelse. Derfor er det laget forskrifter om at oppdrettsfisk skal «bedøves» med CO2 før slakting. Dette er en antroposentrisk ordre utstedt i aller beste mening. Vi vet at fisk er utstyrt med et kjemisk analyseapparat på kroppsoverflaten som langt overgår menneskets. Når CO2 stiger i miljøet, forsøker fisken å komme seg unna for enhver pris. For alt vi vet kan det økende karbonsyreinnholdet i vannet oppleves omtrent som å svømme og puste i saltsyre. Siden fisken er innestengt, prøver den å hoppe over kantene i karet. Derfor koker vannet av panisk fisk i de fem-seks minuttene det tar før de mister bevisstheten og blir stille. Kanskje ville ichtyosentrisk orienterte myndigheter isteden utnytte det faktum at fisk er skapt for et nær vektløst liv i vann. Dens bindevev er derfor mer sårbart for stump vold enn hos landlevende dyr. Om man lot sprellende fisk sluses i kø inn i en renne som ved vaksinasjon, og ga hver enkelt et raskt og solid slag i hodet, fikk dyrene sannsynligvis en så kraftig hjerneskade at de ikke ville merke den påfølgende bløggingen.

Fiskeadferd og dyrevern
Mange forskere har begynt å stille evolusjonshistorisk relevante spørsmål om fisk, som med sin store hypothalamus har plass til mange følelser. De antar at fiskenes rike sanseliv har betydning for adferd og kommunikasjon. Studier av frittlevende laks viser nyansert, fleksibel og målrettet adferd med et variert repertoar som veksler med endringer i miljøet. For eksempel er valg av strategi i anti-predatoradferden ikke bare styrt av individets alder og størrelse, men også av lokale forhold som vanndybde og topografi i elven (Bremset 1999). Hos noen fiskearter er det dokumentert fenomener som livslangt monogami og kompliserte paringsspill på linje med det man kjenner fra fugler (Døving og Jobling 1992; Lourie, Vincent og Hall 1999). Yngelpleie hos fisk spenner fra «gyt og reis» til reirbygging, revirforsvar, munnruging og ungepass (Stiassny og Meyer 1999). Det er rapportert om familiesamarbeid, der individer fra forrige kull hjelper foreldrene med oppfostring av neste kull, på samme måte som hos enkelte fuglearter. Fiskeverdenen har også sine «gjøker», visse ciklider som lurer befruktede egg eller nyklekte unger inn i reiret til andre foreldrepar, som så overtar arbeidet med yngelpleien (ibid.).

Et annet fellestrekk med fugler: Det er nylig vist at flokkdannende fugler under trekket bibeholder kontakten med familiegruppen, og selv i store flokker holder hver fugl sammen med sine nærmeste, som den kjenner igjen på utseende og stemme. Det er nå gjort tilsvarende forsøk med grupper av viltlevende stimfisk, og med lignende resultat: Hos søramerikanske guppier foretrekker hunnene å svømme sammen med «sine egne», og kjenner hver enkelt på lukt og utseende, mens hannene bruker gjenkjennelsesevnen til å holde seg mer blant «fremmede», og slik unngå paring med beslektede hunner (Griffiths og Magurran 1998; Kelly, Graves og Magurran 1999). Ikke bare guppier, men de fleste stimdannende fiskeartene organiserer seg i dominanshierarkier, en teknikk som forutsetter at de kjenner, og kan «klassebedømme» individene i gruppen.

Økende kunnskap om stimfiskarter burde få konsekvenser for lovligheten av å holde en trålerfangst av sild eller makrell i steng i dagevis av praktiske eller økonomiske grunner. Ofte begynner fisken å dø i stenget, og om fangsten deretter avvises, dør alle etter hvert, mens hele stenget går i forråtnelse. Det er trolig en meget sterk opplevelse for dyr med velutviklet lukt- og smakssans og et sosialt forhold til individene rundt seg, å være fanget i en slik prosess.

Varmepåkjenning
En viktig miljøfaktor for fisk er vanntemperaturen. Varmblodige dyr, som aktivt regulerer sin kroppsvarme, har stor toleranse for endringer i miljøtemperaturen. Fisk er derimot avhengig av å oppsøke temperaturer som er optimale for fiskekroppens biokjemiske prosesser, og sikre seg at uunngåelige overganger mellom høyere og lavere temperaturer skjer så langsomt at fysiologien rekker å tilpasse seg. Den er derfor utstyrt med en uttalt temperaturfølsomhet. Viltlevende fisk er eksperter på å oppsøke vannlag med rett temperatur (Zachariassen 1992), og det betyr at de må ha en sterk indre motivasjon for å oppsøke slikt miljø. Oppdrettsfisk har ikke denne muligheten, bortsett fra at de kan gå så dypt som merdene tillater, om overflatetemperaturen blir for høy. I sommerhalvåret kan oppdrettslaks bli utsatt for både høy gjennomsnittstemperatur og raske temperatursvingninger som dens fysiologi ikke har noe forsvar mot. Utbrudd av katarakt (grå stær), som gjør fisken blind og ute av stand til å finne mat, og som kan ramme opptil 80 prosent av individene i et anlegg, ser ut til å ha sammenheng med slikt temperaturstress (Bjerkås mfl. 2000). Det er også sett at ung oppdrettskveite fikk skader i skinnet og døde etter flere døgn med for høy temperatur i karene under en varmebølge. Fiskenes situasjon må ha vært tiltakende kritisk i døgnene før døden inntraff. Kveite er en kuldekjær bunnfisk som i vill tilstand alltid kan lete opp egnet miljø. Da skinnet begynte å gå i oppløsning, og man kunne se at noe var galt, hadde motivasjonen for å komme seg unna trolig vart lenge allerede. Fra hobbyakvarier vet vi at fisk forsøker å hoppe ut av tanken om miljøet blir ufysiologisk. Høyst sannsynlig er denne typen problem et større dyrevernmessig dilemma og en større utfordring for dyrevernsmyndighetene enn slakting uten «bedøvelse».

Sulting og fastetid
Norske myndigheter tillot sulting av oppdrettslaks i en periode med overproduksjon, og rettferdiggjorde det med at laksen naturlig går inn i en periode med redusert næringsopptak på vinteren. Hvis vi sammenligner med vinterfastende landdyr, som for eksempel bjørn eller murmeldyr, ser vi at disse dyrene har en periode med spesielt sterk etelyst og stor økning i fettlagrene i tiden rett før fasten. Det er iakttatt at unglaks har en tilsvarende glupsk periode utover høsten. Sulting på markedsbestemte tidspunkt kan altså ramme fisken på en tid med spesielt sterk motivering for næringsopptak, og er ikke dyrevernmessig uproblematisk. «I en stadig mer effektiv og industrialisert produksjon styrt av personer med teknisk og økonomisk bakgrunn, er det viktig å huske på at oppdrett ikke er produksjon av spiker, men av levende individer med et til dels sofistikert sanseapparat og som er omfattet av dyrevernloven» (Poppe 2000).

Konklusjon
Mennesket har en medfødt egenskap som preger dets adferd i møtet med andre dyr: et sentrum i hjernens hypothalamus som spontant veksler mellom sosiale følelser og jegerufølsomhet. Jegerufølsomhet er adekvat og opptrer spontant når møtet menneske/dyr er en jakt- eller slakt-situasjon, det vil si når mennesket utøver sin makt over dyrets død. Sosiale følelser er adekvate og opptrer spontant når møtet menneske/dyr er ledd i et sosialt samliv, det vil si i forhold til selskapsdyr.

De siste drøyt ti tusen årene har mennesket i tillegg levd sammen med dyr av en tredje kategori: produksjonsdyr. Husdyrhold innebærer total makt over hele dyrets livsløp. I dette samlivet kan jegerufølsomheten opptre spontant i situasjoner der den ikke er adekvat, og dermed gjøre det vanskelig eller umulig å lese dyrenes behov. Mennesket må derfor ta i bruk en annen medfødt egenskap, sitt intellekt, til bevisst å overstyre predatorinstinktets automatikk slik at sosiale følelser alltid er tilgjengelige i situasjoner der dyret skal leve videre. Når kroppslig innlevelse i tillegg blir tatt i bruk som vitenskapelig metode, fremkommer nye data og innsikter som i sin tur må få konsekvenser for lover og forskrifter, og som utgangspunkt for videre forskning.

Artikkelen er hentet fra en bok om dyreetikk som nylig ble gitt ut av Fagbokforlaget.

Litteratur
Barber, Theodor X. (1993) The human nature of birds. London: Penguin.

Bekoff, Marc og Collin Allen (1996) «Cognitive Ethology: Slayers, Skeptics, and Proponents», i: R.W. Mitchell, N. Thompson og L. Miles (red.) Anthropomorphism, Anecdote, and Animals: The Emperor’s New Clothes? Albany, NY: SUNY Press.

Bjerkås, Ellen, Rune Waagbø, Inge Bjerkås og Paul J. Midtlyng (2000) «Katarakt hos oppdrettslaks (Salmo salar L.) i Norge», i: Norsk Veterinær-tidsskrift 112, 2: 83-90.

Boyce, Nell (1999) «Painful choices», i: New Scientist 6 Feb.:22. Bowlby, John (1984) Attachment. 2. utg. London: Penguin.

Brattelid, Trond (1999) «Smerte og lidelse hos fisk», i: Trond Brattelid (red.) Kompendium i forsøksdyrlære for fiskeforskere, 68-78. Oslo, Norges veterinærhøgskole.

Bremset, Gunnbjørn (1999) Young Atlantic salmon (Salmo salar L.) and brown trout (Salmotrutta L.) inhabiting the deep pool habitat, with special reference to their habitat use, habitat preferences and competitive interactions. Trondheim: NTNU, Zoologisk institutt.

Burghardt, Gordon M. (1985) «Animal awareness. Current perceptions and historical perspective», i: American Psychologist, August: 905-919.

Burghardt, Gordon M. (1991) «Cognitive ethology and critical antropomorphism: a snake with two heads and hognose snakes that play dead», i: Carolyn A. Ristau (red.) Cognitive Ethology, 53-89. Hillsdale, Mich.: Hillsdale.

Børresen, Bergljot (1994) Kunsten å bli tam. Folk og dyr i 18 000 år. Oslo: Gyldendal.

Børresen, Bergljot (1996) Den ensomme apen. Instinkt på avveie. Oslo: Gyldendal.

Curtis, S. E. og W. R. Stricklin (1991) «The importance of animal cogniti-on in agricultural animal production systems: An overview», i: Journal of Animal Science 69: 5001-5007.

Dennis, Stephen G. og Ronald Melzack (1983) «Perspectives on phylogene-tic evolution of pain expression», i: Kitchell, R. L. og Howard H. Erick-son (red.) Animal Pain: Perception and alleviation, 151-160. Baltimore, Maryland: American Physiological Society.

Døving, Kjell (1992) «Sanser», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi. Bergen: John Grieg Forlag.

Døving, Kjell og Malcolm Jobling (1992) «Reproduksjon- og gyteatferd», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi, 364-369. Bergen: John Grieg forlag.

Eibl-Eibesfeldt, Irenäus (1971) Love and Hate. On the natural history of basic behaviour patterns. London: Methuen & Co.

Enger, Per S. (1992) «Elektroresepsjon» i Kjell Døving og Eigil Reimers (red) Fiskens fysiologi, 135-138. Bergen: John Grieg Forlag.

Fiorito, Graziano og Pietro Scotto (1992) «Observational learning in Octopus vulgaris», i: Science 256: 545-547.

Fisher, John A. (1991) «Disambiguating antropomorphism: An interdiscipli-nary review», i: P.P.G. Bateson og Peter H. Klopfer (red.) Perspectives in Ethology, vol. 9, Human understanding and animal awareness, 49-84. New York and London: Plenum Press.

Garcia, Rene, R.M. Vouimba, M. Baudry og R. F. Thompson (1999) «The amygdala modulates prefrontal cortex activity relative to conditioned fear», i: Nature 402: 294-296.

Griffin, Donald (1992) Animal Minds. Chicago: University of Chicago Press.

Griffin, Donald (1991) «Progress toward a cognitive ethology», i: Carolyn A. Ristau (red.) Cognitive Ethology, 3-17. Hillsdale Mich.: Hillsdale.

Griffiths, Sian W. og Anne E. Magurran (1998) «Sex and schooling behaviour in the Trinidadian guppy», i: Animal Behaviour 56: 689-693.

Harcourt, Alexander H. og Frans B. M. de Waal (1992) Coalitions and alliances in humans and other animals. Oxford, New York, Tokyo: Oxford University Press.

Jones, B. (1995) «Chickens thrive on tender loving care», i: International Society for Anthro-zoology, The Newsletter, 9: 4.

Kelley, J. L., J. A. Graves og A. E. Magurran (1999) «Familiarity breeds contempt in guppies» i: Nature, 401: 661.

Kennedy, John, S. (1992) The new antropomorphism. Cambridge: Cam-bridge University Press.

Kesner, R.P. og D.S. Olton (red.) (1990) Neurobiology of comparative cognition. Hillsdale, Mich.: Hillsdale

Lamerton, Richard (1980) Care of the dying. London: Pelican.

Levander, Sten (1995) «Aggresion. Ett biologiskt perspektiv», i: Läkartid-ningen 3: 161-163.

Liedloff, Jean (1986) The Continuum Concept. London: Penguin. Lorenz, Konrad (1943) «Die angeborenen Formen möglicher Erfahrung», Zs. Tierpsychol. 5: 235-409.

Lourie, Sara A., Amanda C. J. Vincent og Heather J. Hall (1999) Seahorses: An Identification Guide to the World’ s Species and their Conservation. London: Project Seahorse.

MacLean, Paul D. (1990) The Triune Brain in Evolution. Role in Paleocere-bral Functions. New York: Plenum Press.

Mann, David A., Zhongmin Lu og Arthur N. Popper (1997) «A clupeid fish can detect ultrasound», i: Nature 389: 341.

Marcus, Erik (1998) Vegan: The new ethics of eating. Itacha, New York: McBooks Press.

Marks, Isaac M. og Randolph M. Nesse (1994) «Fear and Fitness: An evolutionary analysis of anxiety disorders», i: Ethology and Sociobiology 15: 247-261.

Marks, Isaac M. (1987) Fears, Phobias and Rituals. Oxford: Oxford University Press.

Morgan, C. Lloyd (1977 [1894]) An Introduction to Comparative Psychology. (Førsteutgave London: Walter Scott). D. Robinson (red.). Washington DC: University Publications of America.

Moyer K. E. (1976) «Kinds of aggression and their physiological basis», i: K. E. Moyer (red.) Physiology of Aggression and Implications for Control.

Northcutt, R. Glenn (1997) «Swimming against the current», i: Nature 389: 915-916.

Pepperberg, Irene M. (1991) «A communicative approach to animal cognition: A study of conceptual abilities of an African Grey Parrot», i: Caro-lyn A. Ristau (red.) Cognitive Ethology, 153-180. Hillsdale, Mich.: Hillsdale.

Poppe, Trygve T. (2000) «Produksjonsrelaterte lidelser i fiskeoppdrett - en etisk utfordring for veterinærene», i: Norsk Veterinærtidsskrift 112, 2:91-96.

Punsvik, Tor og T. Storaas (1998) Den gode jakta. Håndbok i jegeretikk. Oslo: Landbruksforlaget.

Rachels, James (1991) Created from animals: The moral implications of Darwinism. Oxford, New York: Oxford University Press.

Ristau, Carolyn A. (red.) (1991) Cognitive ethology. Hillsdale, Mich.: Hillsdale.

Sand, Olav (1992) «Hørsel og sidelinjesans», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi, 92-105. Bergen: John Grieg Forlag.

Serpell, James (1990) «Pet-keeping and animal domestication: a reappraisal», i: Juliet Clutton-Brock (red.) The Walking Larder, 10-19. London: Unwin Hyman.

Stiassny, Melanie L. J. og Axel Meyer (1999) «Cichlids of the Rift Lakes», i: Scientific American, februar, 44-49.

Tinbergen, Nicholaas (1988) The Study of Instinct. 2. utg. 171. Oxford: Clarendon Press.

Walker, Michael M., C. E. Diebel, C. V. Haugh, P. M. Pankhurst, J. C. Montgomery og C. R. Green (1997) «Structure and functon of the vertebrate magnetic sense», i: Nature 390: 371-376.

Walker, Stephen (1983) Animal Thought. London: Routledge & Kegan Paul.

Zachariassen, Karl Erik (1992) «Temperatur», i: Kjell Døving og Eigil Reimers (red.) Fiskens fysiologi. Bergen: John Grieg Forlag, 372-381.




© Fagbokforlaget 2001