Startsiden
Ny viten
Tema:
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Margrete Fredriksen
Sosialantropolog
E-post: Margrete.Fredriksen@student.uib.no
|
Taus tale
“Det er ikke så mange folk med synlige farger på gata i Norge”....
“Jeg forbinder ingenting med [hvithet] her, fordi jeg er norsk, vi er i flertall. Det er ikke noe, jeg vet ikke, det er ikke noe å tenke igjennom...”
Utsagnene belyser hvordan hvithet fremstår som usynlig eller uten betydning i Norge. Det er ikke så rart, kanskje. I USA har man historiske rammebetingelser som gjør det å være hvit eller “white middle class” til en “normal”, men i større grad uttalt og betydningsfull kategori enn det er i Norge. Likevel er debatter om rasemessige kategorier og betegnelser også aktuelle her. De dreier seg om “neger” er en rasistisk betegnelse eller ikke. Eller om afrikaner, norskafrikaner, svart eller farget er de mest ønskelige betegnelsene. Fokuset er stadig på de andre. Ikke på “oss”. Ikke på hvithet.
Gjennom et feltarbeid i Norge snakket jeg med hvite norske kvinner i parforhold med svarte afrikanske menn om deres erfaringer og forestillinger om det å være hvit. Jeg forsøkte så å bringe noen av hvithetens implisitte betydninger fram, aktualisere hvithet som tegn og re-presentere dens mening. Selv om hvitheten fremstår som usynlig og erfares som ubetydelig, kan den også sies å tilhøre et taust tegnunivers som bærer mening, reproduserer maktstrukturer og former erfaringer og forestillinger om kropp, tilhørighet, opprinnelser og praksiser. I en Pierciansk semiotisk forstand kan hvitheten være tegn for uendelige refleksjoner, den kan aktualisere tegnprosesser.
(U)begrenselige representasjoner
Det er de andre som er hvite. De andre langt borte fra oss i tid, rom og tanke; kolonistene og slavehandlerne, plantasjeeierne i Sørstatene, sørafrikanere og nynazister. Det er de som er hvite, ikke vi. Hvitheten er symbolsk. Den har arbitrære betydninger som knyttes til rasisme og rasisme er et ytterlighetens problem, ikke aktuelt for oss, her, i den norske hverdagen. På denne måten forsøkes hvithetens rasebetydninger å bortlokaliseres, men det innebærer samtidig dilemmaet i at kroppslige representasjoner er problematiske å avgrense. Det autonome individet har segmenter med kollektive representasjoner. Du forsøker å si at du er norsk, eller nordisk, ikke europeer og i alle fall ikke amerikaner. Men er du global nok vil du erfare at det ikke spiller noen rolle når du sitter på en cafe et sted “on a shoestring” og blir “dubbelcharged” fordi du lyser velstand og moderne vestlighet. Og kanskje spiller det likevel en rolle når du glir igjennom passkontrollen og kaster et blikk bort på de som ikke gjør det. Så fornemmer du at forsøkene på å begrense hvem du er også kan sees i større sammenhenger.
Hvithetens strukturelle privilegier har en ubehagelig historisk arv. Man kan ane verdiakkumuleringer og fordelinger langs fargelagte historiske linjer som både gir makt og avmakt, ansvarsfølelse og maktesløshet. Hvitheten gir privilegier i praksis. En av mine informanter sa at det er “litt konge” å være hvit på ferie i Afrika, man er hvit, man er rik, man kan gjøre hva man vil, men det er også en påkjenning stadig å bli bedt om penger. En påminnelse om noe.
Ubehagelig “natur”
Hvitheten bærer mange betydninger. Også rasebetydninger som naturgitte størrelser. Vi kan si vi er heldige som er født hvite og det kobles automatisk til raseforståelser. I neste øyeblikk slår det oss som en forferdelig måte å tenke på. Raser fremstår som biologiske uungåeligheter, som determinerende og naturgitte kategorier. Det er ubehagelig. Så ubehagelig at det helst ikke bør problematiseres. Mens andre formasjoner av ren natur idealiseres som fri, uberørt og til å nytes, som norske naturopplevelser tilrettelagt for turister, fremstår hvithet som et stykke uønsket natur. Hvorfor det? Ikke bare fordi noen fremdeles tror hvite mennesker er naturlig begavet med høyere intelligens. Helst bør vi ikke tenke på hvithetens rasebetydninger, helst bør vi tenke oss at vi alle er like, at vi alle bare er mennesker. Det er en politisk liberal posisjon som undergraver refleksjoner over hvordan vår sosialt konstruerte virkelighet har sterke naturvitenskaplige føringer som også opprettholder maktstrukturer.
Hvitheten er indeksikalsk. Den bærer implisitte betydninger om kulturell likhet til andre hvite mennesker og mekaniske assosiasjoner om geografisk og biologisk nærhet mellom dem. Det henger sammen med erfaringer og forståelser av arv og opprinnelser, og det er også en samfunnsvitenskaplig arv, en antropologisk arv. Det er en implisitt likhet og nærhet mellom mennesker som “ser like ut”. De synes å ha den samme tilpassede lokaliserte opprinnelsen og lignende kulturelle praksiser. Det er heller ikke så rart, kanskje, men perspektivet er i ferd med å innhente “oss”. Hvitheten er belastet. Samtidig endrer globaliseringsprosesser praksiser og perspektiver, og framtvinger diskursive drakamper om hvordan opprinnelser avgrenses og hvordan tilhørighet forankres og erfares. Må opprinnelser avgrenses geografisk og biologisk? Må tilhørighet ha fysiske forankringer, i et sted eller i en kropp?
Ytre imperativ
Man kan oppleve seg som hvit på utsiden men svart på innsiden. Men det provoserer. Man må akseptere seg selv slik man er. Den materielle fysiske framtoningen framstår som ekte og autentisk, uten fortolkning. I det ligger en taus og naturalisert fortolkning. Hvitheten er ikonografisk. Den er det den er, meningen og materien overlapper, tilsynelatende uten arbitræritet. Det henger sammen med en positivistisk arv som idealiserer objektiviteten, materien som autentisk, stabil og upåvirket. Kroppens materielle “naturlige” framtoning fremstår som ekte. Men så lenge den fremstår slik, så lenge man er den man ser ut til å være, må det noen ganger inngripende endringer til for å uttrykke seg, for å få utsiden til å stemme overens med innsiden. Noen opererer seg til fyldigere lepper. Det er en kamp mot meningen gjennom materien.
Hvithetens betydninger er ikke overfladiske, men selvfølgelige. Det er selvfølgelig at nordmenn er hvite, og at “vi” er nordmenn. Det former oss dyptgripende. Så dyptgripende at hun fremstod som overfladisk som kjente ubehaget ved hennes egen hvithet og kommuniserte tilhørighet gjennom rastafletter og en svart kjæreste. Det ble instrumentelt.
Natur, kjønn, seksualitet og makt
Hvithetens makt er tilsynelatende kroppsløs og kjønnsløs, den er økonomisk og strukturell. Denne mektige nøytraliteten står i forhold til svarthetens kroppslige kjønnethet. Svartheten bærer betydninger om mye kjønn, seksualitet, kropp og naturlighet og kan knyttes til vestlige historiske diskurser som har naturliggjort “de andre” og sivilisert “oss”. I intellektuelle og religiøse framstillinger av disse diskursene var det et “naturlig” hierarki.
Men konnotasjoner endres og hierarkiske posisjoner rokkes ved. I postmoderne diskurser står den rene naturen i fare, den forsøples av sivilisasjonen, “naturfolk” seirer i rettstvister, etniske minoriteter får erstatninger på vegne av sivilisasjonen, seksualiteten frigjøres, tilsynelatende, og dyrkes, moderniteten vakler. Kanskje. På den ene siden rekker stadig ikke de andre “oss” opp til hodene. De forblir naturlige, kroppslige og kjønnede. Hvite kvinner i parforhold til svarte menn seksualiseres. De sanksjoneres som grenseoverskridende og bærer betydninger av å være horete. Samtidig framstår de som vellykket når moderne diskurser idealiserer og dyrker kroppen og seksualiteten, når “blandingsbarna” oppfattes som vakre, sterke og sunne og når dårlig sædkvalitet og barnløshet fremstår som vestlige problemer.
Men det hjelper ikke at damene vil danse med meg hvis jeg ikke får jobb, sa en svart frustrert ung mann. En annen kom ikke inn på utestedet, et tredje måtte kjøre opp fire ganger før han fikk lappen, en fjerde...
Tegn i tiden
Det er ikke tilfeldig at hvithetens betydninger nå kommer i søkelyset. Det siste tiåret er det dukket opp stadig mer litteratur om hvithet i USA som belyser hvithetens tilsynelatende ubetydelighet. Hvite menneskers tendens til ikke å tenke igjennom hvithet, eller normer, handlinger, erfaringer eller perspektiver som er spesifikt hvite er blitt beskrevet som hvithetens transparente fenomen, og den amerikanske sosiologen Ruth Frankenberg har argumentert for at hvite mennesker på denne måten praktiserer hvit kultur. Hennes arbeider om hvithetens sosiale konstruksjon tok til da hun merket dissensen mellom hvite og fargede kvinners feministiske arbeid på 80-tallet. Deres kjønnede erfaringer framstod ikke som like. Kjønn var ikke en forenlig kategori.
Nå skriver Nils Rune Langeland i Magasinet at søppel-tv og Big Brother forsøker å fremstille oss som “white trash”, og hvordan uskyldige fotballfans lider under at de, som hvite menn, i dag er de eneste som ikke kan framstå som troverdige ofre. Det er postmoderne tider, fokuset rettes mot moderniteten, og i det om-formes og gjen-skapes den. Den hvite mannens makt og avmakt belyses. Den kringkastes visst. Det er ubehagelig. Som om han skulle ilegges nok en byrde. Men det gjør ingenting, tenker jeg, for hvitheten virker mest priviligerende og mest belastende så lenge den fremstår som ubetydelig for hvite selv.
En gambisk familie jeg kjenner, som jeg av og til besøker har en stor plakat hengende på stueveggen. Den gjengir en tale.
Artikkelen er basert på en hovedoppgave i sosialantropologi fra Universitetet i Bergen med tittelen Hvithetens semiosis - et antropologisk studie av hvithet som medium, fra mars 2001.
© viten.com 2001
|
|
