Startsiden
Ny viten
Tema:
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Trine Hamran
Sosialantropolog
E-post: trine_hamran@hotmail.com
|
Fotballfans og stolte homofile
Roma, juni 1998. Ved Piazza Repubblica samler homofile, lesber og transer seg til parade. Problemet er bare at paraden faller sammen med VM i fotball i Frankrike, åttendedelsfinalen mellom Italia og Norge. Etter en viktig fotballkamp i Roma strømmer fotballfansen, i tifosi, ut i gatene, kjører rundt i biler og på mopeder, vaier med det italienske flagget, il tricolore, og feirer, eller lager bråk hvis Italia taper. Paraden skulle starte klokka fire, men da var gatene så og si tomme. Folk satt inne og så fotball på TV. Arrangørene, organisasjonen Circolo di cultura omosessuale Mario Mieli (Il Circolo), som ønsket synlighet, ville at paraden skulle utsetts, slik at den sammenfalt med fotballkampens slutt. Politiet ville av hensyn til offentlig sikkerhet ikke det. Som kompromiss startet paraden etter kampen, og ble dirigert av politiet. Med politiet i spissen slynget de tre tusen oppmøtte seg gjennom trange bakgater og mørke smug. De få stedene paraden gikk gjennom større gater, kom det reaksjoner fra publikum på at de ikke hadde rett til å forstyrre, eller at de var for ekshibisjonistiske.
Mange aktivister mente at paraden var mislykket fordi fotballfansen fikk være på de «egentlige» offentlig stedene, mens de homofile ble gjemt vekk. Fotballfans og stolte homofile kan sies å tilhører motpoler innenfor en italienske hegemonisk maskulinitetsdiskurs, og den symbolske verdien i hvem som har tilgang til offentlige steder, var sånn sett åpenbar. Hovedparolen i paraden var å innføre også homofili som kriterium for beskyttelse mot diskriminering i den italienske grunnloven, med utgangspunkt i FNs erklæring om menneskerettigheter.
Organisasjonen Il Circolo
De homofile bak organisasjonen krever frihet til å velge kjønnsidentitet og seksualitet, og retten til å uttrykke dette fritt i det offentlige rom. En offentlighet som kan sies å være definert av en katolsk forestilling om sømmelighet, om naturlighet, og moral. Det politiske prosjektet handler derfor ikke bare om «private» spørsmål som valg av personlig stil eller identitet, og partner, men også om spørsmål knyttet til makt, demokrati og rettigheter.
Il Circolo har vokst fram som en forlengelse av syttitallets identitetskamp, inspirert av homobevegelsen i USA. Identitetsretorikken derfra, basert på bevegelsen for svartes rettigheter, ble fanget opp av homofile i Italia. Dessuten banet den italienske (og internasjonale) feministbevegelsen og dens kritikk av et maskulint hegemoni innenfor den politiske venstreside vei for et sosialt og politisk engasjement også for homofile. I kampen mot klassehegemoniet hadde venstresida ikke tatt høyde for kjønnsdimensjonen, langt mindre seksualitetsspørsmålet.
Il Circolo ivaretar en transnasjonal diskurs om gay identity, det vil si en forestilling om en selv-identisk opplevelse av hva det vil si å være homofil. Et moderne identitetssyn, som i en viss grad kolliderer med et italiensk syn hvor en seksuell handling ikke innvirker på identiteten. Kampen for en homofil identitet, stolthet for denne, og et påfølgende krav om rettigheter, førte for mange til for stivnede roller. Il Circolo integrerer også en postmoderne, post-gay tanke om queer non-identity, det vil si en forestilling om at identitet «flyter», i sin retorikk og praksis. Denne tankegangen innebærer også at det ikke er faste grenser mellom heterofili og homofili, noe som fører til en avsløring av en heterofil enhetlig identitet, og forstyrrer et heteronormativt, maskulint hegemoni.
Il Circolo formulerer sin kamp som en kamp for rettigheter for alle såkalte avvik, og inkluderer biseksuelle, transvestitter og transseksuelle såvel som lesbiske og homofile, og også HIV/AIDS-rammede. De skiller seg sånn sett fra den andre store organisasjonen i Italia, Arcigay, som bare kjemper for lesbiske og homofile, og synes å mene at de ved å være «skikkelige borgere» er verdige sivile rettigheter. Il Circolo derimot, mener at de ved å oppføre seg «normalt» og «kle seg i dress og slips», virkelig blir transvestitter. Il Circolo sloss for et samfunn hvor ingen skal diskrimineres på grunn av annerledeshet. Målet er likeverd, ikke at alle skal være like.
Trend-stedet Muccassasina
«Mandag, onsdag og fredag er jeg kvinne, tirsdag, torsdag og lørdag er jeg mann. Søndag har jeg fri». Vladimir's utsagn viser til noe av den leken med kjønn og identitet som utspiller seg blant homofile. Spesielt finner dette sted innenfor rammene av det subkulturelle nattlivet. En arena skiller seg imidlertid ut. Det politiske engasjementet blant ungdom Italia er lavt, få deltar i demonstrasjoner og parader. For å engasjere flere, også politisk, skapte Il Circolo diskotek-konseptet Muccassassina, som betyr morderkua og refererer til at det først ble arrangert i et nedlagt slaktehus. Navnet skulle vise til den undertrykkedes hevn. Mucca, som det heter i dagligtalen, er et konsept like mye som et sted, og målet er først og fremst mangfold i praksis. «Mucca er en regnbue,» sier Vladimir.
Leken med identiteter gjelder flere enn de som identifiserer seg som homofile. Biseksualitet er på mote. Samtidig eksisterer en latinsk tradisjon for seksuell overskridelse eller transgressjon. Dette handler gjerne om menn som ikke definerer seg som homofile, men har sex med menn så lenge de (utad) har den aktive rolle. Sånn sett faller Mucca inn i noe trendy, og noe som er tradisjonellt praktisert. Mens biseksuell identitet markerer samhørighet, eller flytende grenser, markerer den seksuelle overskridelsen faste grenser mellom homo og hetero. Dette synes å forstyrre en maskulin identitet, og latterliggjøring og hatske uttrykk er et resultat. Biseksualitet handler også om merkeklær, om å være trendy. Det er grunn til å se på dette som mer en viljeløst konsum, som aktivt identitetsarbeid. I dette spennet gir Mucca rom for dynamisk utprøving av seksualitet og identitet, og konseptet fenger.
I tillegg går pengene de tjener til opplysningsarbeid om HIV/AIDS, transseksualitet, kulturelle og politiske aktiviteter av ulike slag, alt i regi av Il Circolo. Sånn sett er alle som går på Mucca med å bidra til et politisk arbeid. Arbeidet på Mucca er et økonomisk og sosialt grunnlag for et sosialt og politisk arbeid, i tillegg til å være arena for identitetsarbeid eller en lek med roller i praksis.
Moderne demokrati: ”Europa” og Menneskerettigheter
De viktigste ideologiske motstandere på nasjonalt plan er Vatikanet, og politiske partier som ifølge il Circolo forvalter den samme hegemoniske maskulinitet. De appellerer til italienske myndigheter og sier at om de vil være med i «det nye Europa» som EU refereres til, også må vedkjenne de som er annerledes sivile rettigheter. «EU er ikke bare en ny type mynter, det handler også om en moralsk og sosial forpliktelse til å vise seg på høyde med andre europeiske stater som Danmark og Nederland,» sa lederen av Il Circolo, Imma Battaglia i en appell. De bruker italiensk diskurs om EU-medlemskapets ulike «faser» til å argumentere for sin egen sak, og integrerer et «queer» mangfold i sin forståelse av hva et moderne demokrati må være. Her bringer de også inn grunnleggende rettigheter gjennom FNs erklæring om menneskerettigheter.
Konklusjon: mot en diskusjon om et sivilt samfunn
Il Circolo provoserer. De leker med og setter spørsmålstegn ved kulturelle forestillinger om det kvinnelige og mannlige, om aktiv-passiv og om offentlig og privat. Delvis representerer denne virksomheten et subkulturellt brudd, fordi de fra et italiensk hegemonisk perspektiv blir forstått som å gå «mot naturen».
Sånn sett forstås virksomheten som symbolsk støy, symbolsk usiviliserthet, og blir av representanter for Vatikanet, eller den politiske høyreside, karakterisert som hedonistisk, syndige, og en trussel mot god moral og offentlig ro og orden. Da Il Circolo arrangerte World Pride 2000 ble dette ekstra tydelig, i og med at det ble henstillet om å avbryte arrangementet av hensyn til den gode moral. En god homofil er en homofil som ikke krever rettigheter. 200.000 mennesker paraderte gjennom Roma’s gater. Il Circolo ønsker et moderne demokrati uten den katolske moral for hva som skal være relevante kjønnede identiteter, hva som skal være offentlig sømmelig, hvordan reproduksjon bør finne sted. Diskusjonen om det sivile samfunn blir et brudd med en den etablerte offentlig moral, samtidig som de spiller på de samme verdier om menneskerettigheter og moderne demokrati som den italienske stat synes å legge til grunn. Virksomheten deres synliggjør at makten også virker som en definisjon på hva som er offentlig og privat, kvinnelig og mannlig. Det er denne frosne dualismen de håper å slippe ut av.
Artikkelen er basert på en hovedfagsoppgave i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo, 2001.
© viten.com 2001
|
|
