Startsiden
Ny viten
Tema:
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Stein H. Haukland
Litteraturviter
|
Bakgrunn: John Dos Passos (1896-1970) ble født i Chicago, og tok sin utdannelse på Harvard. Under den 1. verdenskrig tjente han som ambulansesjåfør i Frankrike. Hans første roman utkom i 1920. Hans trilogi U.S.A. ble samlet i 1938, og består av The 42nd Parallel, 1919, og The Big Money. Et hovedtema i trilogien er fremveksten av amerikansk materialisme fra slutten av 1800-tallet til nedgangstidene på 1930-tallet.
I
John Dos Passos’ romantrilogi U.S.A. (1938) kan, langt på vei, leses som en fiksjonalisering av amerikansk historie i årene 1900-1927, der det fiktive og det faktiske – eksempelvis romanen og reportasjen – stadig møtes og utfordrer/utforsker hverandres posisjoner, verdier, og vurderinger. I den moderne litteraturen, som et uttrykk for den moderne tenkemåte eller den moderne mulighet, blir det stilt fundamentale spørsmål omkring muligheten for realistisk gjengivelse og for objektive sannheter. Nietzsches benektelse av Guds eksistens, Freuds oppsplitting av det ”hele” individet, Marx’ stadig selvdestruerende historiesyn enten skaper eller avspeiler det fragmentariske individet, den fragmentariske representasjonen, som definerer modernismen, og som modernismen gjør til sitt problem og sin berettigelse. Som uttrykk for en sen-moderne tilstand eller søken, i kontrast – men ikke motsetning – til høymodernismen, er U.S.A. spørrende og utforskende i forhold til modernitetens tematikk og problemfelt: U.S.A. er både et forsøk på å videreføre modernismens prosjekt , og samtidig en formidling av innsikten om at dette prosjektet ikke kan føres til ende, at det er feilslått og at det ikke kan løse de nye spørsmålene som den moderne verden stiller mennesket ovenfor. På denne måten står U.S.A. plassert et sted mellom modernismen og post-modernismen. Den beskriver den moderne erfaring og gjør dette i modernismens språk og innenfor modernismens forståelsesrammer. Men samtidig viser den hele tiden fram hva den gjør og hvordan den gjør det og – ikke minst – det meningsløse i dette, på en måte som knytter an til post-modernismens fortvilte/tragiske lek og utspørring av sin tradisjon og sitt vesen, sitt innhold og, grunnleggende, sin mulighet for innhold.
II
U.S.A. nærmer seg formelt bildecollagen i sin forsøksvise etterlikning av den moderne livsopplevelsen, en etterlikning av verden etter at etterlikningen ikke lenger er mulig, eller i det minste er blitt uendelig problematisk og aldri definitiv eller endelig. Som collagistisk tekst, befinner U.S.A. seg i krysningspunktet mellom de to figurene temporalitet og spatialitet, som ikke minst finner sitt uttrykk i tekstens samtidige eksistens som trilogi og som fire parallelt løpende fortellemåter. Trilogien peker mot det progressive, det påbegynte og avsluttede, på den altoverskuende og altinkluderende verdenstotaliteten som det tradisjonelle eller konvensjonelle narrativet – urfortellingen – så ofte påberoper seg (men sjelden eller aldri når fram til). I kontrast til trilogiens form, er fortellingens inndeling i fire narrative hovedlinjer som løper på tvers av og tilsynelatende uavhengig av trilogiens rammer et uttrykk for tekstens romlighet, dens stillstand eller manglende progresjon, dens evig repeterende uttrykk og innhold. Trilogien tvinger teksten framover mot en avklaring, en innsikt, en løsning gjennom fullstendighet og sluttpunkt, mens de fire narrative linjene holder teksten tilbake i redsel for å nå nettopp dette sluttpunktet for sin egen diskurs, sin egen død, som er det punktet der det som kan sies er blitt sagt, og hvor teksten ikke lenger kan forsvare sin eksistens som sådan, som en undersøkelse av et uendelig og uløselig forhold. Fordi en total representasjon ikke lenger er mulig, vil tekstens sluttpunkt – som nettopp er en slik oppnåelse av en ny og absolutt totalitet – være en løgn, en utilfredsstilt død. Tekstens innsikt om sin egen karakter, sitt eget vesen, fører til at den forsøker å holde tilbake bevegelsen mot sitt eget sluttpunkt gjennom stadige repetisjoner, utsettelser, gjenfortellinger, parodier, ironiske kommentarer og refleksjoner, utallige vinklinger og vridninger, problematiseringer og undergravinger av seg og sitt, i forsøk på å vise fram umuligheten av sitt eget prosjekt, sin egen bevegelse, og det aldri endelige som ligger i dens endelig uunngåelige sluttpunkt.
III
De to bevegelsene – ønsket om å nå et endelig og absolutt sluttpunkt og vissheten om at dette er umulig – må ligge til grunn for enhver lesning og vurdering av teksten, enten bevisst eller ubevisst, slik de også fundamentalt preger og styrer teksten mer eller mindre direkte på ulike steder og stadier i teksten. De to bevegelsene er uforsonlige, men også alltid tilstede og fungerende i forhold til hverandre. De både beskriver U.S.A. og U.S.A. beskriver dem – som politiske faktorer, som individuelle trekk og handlinger, som topografiske systemer, som det avindividualiserte mennesket og det nye århundrets framganger og problemer, som nasjonal identitet og motidentitet, som krig og fred, begjær og interesseløshet, tildragelse og avsky. U.S.A. befinner seg alltid i en gråsone mellom to uforenlige, men likevel gjensidig betingede meningsskapende eller –beskrivende faktorer: dette er tekstens problem, dens berettigelse, dens form og dens tema. Tekstens posisjon er mellom tiden og rommet, beskrivelsen og kommentaren, avsløringen og skapelsen, progresjon og repetisjon. Dette tilsvarer modernismens stadige problematisering av litteraturens muligheter, funksjoner, definisjoner, begjær og behov, og i kjølvannet av modernismens prosjekt er det blitt mulig for U.S.A. å oppsummere og kommentere dette prosjektet gjennom en fatal og absolutt påpeking av modernismens uløselige paradoks og problem i forhold til sitt objekt og (derfor) sitt eget vesen, sin subjektivitet og egenhet – men alltid uten mulighet for den innsikten som, først til en viss grad i og med postmodernismen, gjør det mulig å gå hinsides eller løsrive seg fra modernismens prosjekt.
IV
U.S.A.s forsøk på å forholde seg til den inherente motstanden som teksten nødvendigvis bygger på, er basert på en tilbakegripen mot en idé om helhet, gjennom en samtidig og stadig progressiv utforsking av dennes ideens relevans for tekstens prosjekt og meningsrom. I teksten finner denne sitt klareste og mest fokuserte uttrykk i den stadige motstillingen mellom den problematiseringen av subjekt/objekt-forholdet vi finner på alle nivåer av teksten. Møtet mellom det subjektive og det objektive definerer tekstens prosjekt effektivt og på en absolutt og fundamental måte. Forsøket på å forene de to med hverandre, i en ny totalitet som vil være (heller enn være en etterlikning av) den første, den opprinnelige totaliteten, både demonstrerer tekstens prosjekt og det umulige i dette prosjektet. En forening mellom det subjektive og det objektive vil innebære en altoppslukende og altinkluderende enhet som vil ende både muligheten for og behovet etter å utskille det enkelte fenomen fra totaliteten. Samtidig innebærer bevegelsen i retning av dette en stadig og uunngåelig forandring nettopp av det som hele tiden blir forsøkt grepet; det opprinnelige eller egentlige blir forandret gjennom refleksjonen som finner sted i tekstens progresjon – en gjentakelse er alltid en nyskriving og en ny betydning. Kommentaren og beskrivelsen står alltid i evig opposisjon, men er samtidig evig knyttet til hverandre. U.S.A. og dens form, dens tema er en evig bevegelse som nødvendigvis må slutte, men hvor slutten innebærer en stadig fornying av og tilbakepeking på sin egen bevegelse og sin eksistens som sådan. Dens problem er både løst og uløselig.
Denne artikkelen bygger på artikkelforfatterens hovedoppgave, U.S.A. En drøfting av narrative mulighetsvilkår i John Dos Passos’ romantrilogi, skrevet og innlevert ved seksjon for allmenn litteraturvitenskap, UiB 2001.
© viten.com 2001
|
|
