Startsiden
Ny viten
Tema:
Sopp
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Line Johannessen
Stipendiat ved Engelsk Inst., Universitetet i Bergen
E-post: lene.johannessen@eng.uib.no
|
Whose back was wetter,’ asked the DJ.,
those who who crossed the river,
or thosewho crossed the ocean?
(Viramontes 1995, 84)
I have taken Caliban’s advice. I have stolen
their books. I will have som run of this isle.
(Rodriguez 1982, 3)
Våre assosiasjoner til det som i USA er det meksikanske og det meksikansk amerikanske går stort sett til immigrasjons problematikk, Tex-mex mat, og den stereotype banditt i et uendelig antall Western filmer. I det siste drar vi også kjensel på pop dronningen Jennifer Lopez og enkelte andre MTV navn av umiskjennelig latinsk opphav, som alle går under den tvilsomme betegnelsen “Latino-babes.” Skyggen av Mexico eksisterer i det brede publikums øyne fremdeles som et obskurt og stort sett negativt definert nærvær av ulovlige immigranter, husholdersker og gjenger i L.A. I amerikanske media gjenspeiles dette ofte i en kulisseaktig representasjon, enten som det ovenfor nevnte eller som en mer magisk-mytisk bakgrunn som diffust refererer til noe Latinamerikansk heller enn meksikansk. Der er forøvrig langt mer å si om meksikansk amerikansk kultur enn som så, og en nærmest uutømmelig kilde til mer kunnskap er litteraturen. For å kunne si noe om denne delen av amerikansk litteratur må en forøvrig se litt på bakgrunnen til den meksikansk amerikanske minoritet, og da må vi tilbake til krigen mellom USA og Mexico som brøt ut i 1836.
I kjølvannet av den imperialistiske ”manifest destiny” ideologi i USA rundt midten av det nittende århundre og utover falt Mexico snart som offer for et ustoppelig amerikanske driv for mer land. Da krigen var over i 1848 hadde Mexico mistet det som i dag er de sørvestlige amerikanske stater, et område som sammen med Texas (som USA annekterte i 1836) utgjorde halvparten av Mexicos territorium. Over natten ble meksikanere amerikanske statsborgere, og selv om fredsavtalen ga dem beskyttelse, ble disse nye amerikanere i løpet av kort tid redusert til annen rangs amerikanere på lik linje med andre fargede minoriteter. I meksikanske øyne fortsatte forøvrig det sørvestlige USA å eksistere som det nordvestlige Mexico. Det var lite som geografisk eller demografisk skilte nord fra sør, og de mange spansklydende steder og byer i sørvest USA taler fremdeles i dag sitt eget språk når det gelder akkurat dette (Los Angeles, San Francisco, Santa Monica, San Diego, El Paso, Las Cruces, San Antonio - listen er lang). I årene fram til århundreskiftet fortsatte dermed vandringen fram og tilbake over grensen slik den alltid hadde gjort det, og det var først etter 1900 at grensen ble patruljert slik vi kjenner det i dag. Den meksikansk amerikansk minoritet har med andre ord gått gjennom en prosess der erobring og annektering har blitt til migrasjon og immigrasjon. Dette er ganske unikt i amerikansk sammenheng, og har stor betydning for den meksikansk amerikansk selvforståelse.
Både nyere og eldre meksikansk amerikanske tekster ”taler ” om nettopp denne kompleksitet i forhold til kulturell og nasjonal tilhørighet. De mange og ulike former for ”verken - eller” og ”både - og” er på sett og vis denne litteraturens hovedbeskjeftigelse. Ved siden av det faktum at meksikanere ikke sier ”farvel” til hjemlandet på samme måte som for eksempel nordmenn gjør det, men alltid har fedrelandet innenfor hørevidde, ligger slik tvetydighet nedfelt allerede i det som er det meksikanske. Jeg tenker her på den blandingen av spansk-europeisk og meksikansk-indiansk opprinnelse som går under betegnelsen mestizaje. Nasjonen USA har tradisjonelt veket tilbake for raseblanding, og da er det kanskje ikke så rart at en forfatter som for eksempel Richard Rodriguez i Days of Obligation reflekterer over hvor han egentlig hører til: ”What could the United States of America say to me? I remember the ponderous conclusion of the Kerner report in the sixties: two Americas, one white, one black - the prophecy of an eclipse too simple to account for the complexity of my face” (Rodriguez 1992, 1).
Tvetydighet kommer også til syne i religion og folketro. Meksikansk katolisisme har sterke innslag av pre-Colombianske mytologier, og ikke tilfeldig er det den mørkhudede Jomfruen av Guadalupe som er Mexicos og meksikansk amerikanernes skytshelgen. Hun ”viste” seg i 1531 for den fattige indianske bonden Juan Diego, og ble raskt den symbolske katalysator for tradisjonell aztek religion og den nyankomne katolisisme. På 1960-tallet ble hun selve frontfiguren for den meksikansk amerikanske borgerrettighetsbevegelsen The Chicano Movement.
Et annet forhold som også gjør det meksikansk amerikanske til et noe underlig utslag av ”verken - eller” er det faktum at den koloniserende og den koloniserte her lever side om side i det samme kulturelle ”sinn”. Etterkommerne av de spanske erobrerne og de indianske erobrede ble altså i 1848 erobret av angloamerikanere, og dette resulterer i en nokså innfløkt sammensetning av historier og tradisjoner. En skal videre ta med at det kulturelle landskapet langs grensen også markerer skillet mellom den første og den tredje verden. Med Gloria Anzaldúas ord: ”The U.S.-Mexican border es una herida abierta [et åpent sår] where the Third World grates against the first and bleeds. And before a scab forms it hemorrhages again, the lifeblood of two worlds merging to form a third country - a border culture” (Anzaldúa 1987, 3). Dette tredje rom kan ikke defineres ut fra den ene eller den andre kultur, men som et grenseland der tvetydigheten råder og har sitt spillerom.
Meksikansk amerikansk litteratur benytter seg av nettopp det armslaget det ”tredje rom” tilbyr. Disse stemmene fra grenselandet er svært forskjellige og ettersom den litterære tradisjon har blitt ”oppdaget” og befestet, har man også nå anledning til å studere hvordan eldre tekster manøvrerer i grenselandet. For eksempel taler Maria Amparo Ruiz de Burtons The Squatter and the Don fra en tid (1885) og et sted (California) som gir denne teksten et særpreget uttrykk av tap og desperasjon over det nylig tapte land. Don Mariano, en av denne historiske romans hovedpersoner, reflekterer her over den håpløse situasjonen de nye amerikanere er kommet i: ”We must sadly pass and fade away. The weak and the helpless are always trampled in the throng. We must sink, go under, never to rise again” (Burton 1885 [1992], 177). Helt til slutt i romanen snus forøvrig denne stemningen til et mer slagkraftig og trassig uttrykk, idet Don Marianos kone nærmest lover at : ”I slander no one, but shall speak the truth.” ”Å snakke sannheten” løper gjennom meksikansk amerikansk litteratur som en rød tråd; å snakke sannheten om de mange og fryktelige skjebner rase hat, intoleranse og diskriminering har skapt og skaper, og om den kompleksitet som kjennetegner dette konkrete og imaginære grenseland.
Med utgangspunkt i fem prosa tekster fra perioden 1885 - 1995 har jeg i mitt arbeid med dette feltet innenfor amerikansk litteratur forsøkt å spore den betydning de historisk-kulturelle komplekser jeg så vidt har nevnt nå har hatt og har i den meksikansk amerikanske fortelling om seg selv. Man kan tenke seg dette tekstutvalget som en slags ”dykk” ned i forskjellige perioder og ulike måter kulturen har forholdt seg til både seg ”selv” og det større, amerikanske samfunn på. Dette grenselandet kommer da til syne som en geografisk og ideologisk terskel der ekko av det tapte land og ulike implikasjoner av dette “styrer” narrativ struktur og innhold. Det den russiske litteraturfilosof Mikhail Bakhtin kaller terskel kronotop kan dermed sies å fungere som et narrativt prinsipp der hukommelse både dialogiserer og er dialogisert. Med andre ord, det kulturelle minne roterer rundt et slags ”opphavs” øyeblikk, et krisepreget øyeblikk som stadig blir revurdert og gjenfortalt. I denne narrative prosess gjennomgår kulturens fortelling om seg selv fornyelse og endring, dog innenfor grenselandets ”tredje rom.” Det er neppe nødvendig å si at de mange dialoger som utspilles i dette rom og mellom dette og det større, amerikanske ”rom” er svært ulike siden både forfattere og teksters utgangspunkt i tid og sted møter terskelen, eller dette grenselandet på individuelle vis. Der er for eksempel stor forskjell på den ofte meget politiserte litteratur fra 70-tallet og første halvdel av 80-tallet og den litteratur som skrives i dag hvor en bestemt politisk og sosial agenda har veket plassen for mer individuelle og uavhengige kunstneriske former.
Avslutningsvis vil jeg gjerne gå tilbake til sitatet helt i begynnelsen av denne korte artikkelen, der Richard Rodriguez påkaller Shakespeares Kaliban: ”I have taken Caliban’s advice. I have stolen their books. I will have some run of this isle.” Når Rodriguez her bringer denne mørke og tvetydige skikkelse fra Stormen til live bør man ha i tankene at immigrasjonen fra sør ofte blir kalt ”den tause invasjon;” at Hispanics (samtlige grupper av Latinamerikansk opphav) også refereres til som ”den sovende kjempe;” at i følge prognosene fra folketellingen i 2000 vil Texas’ hvite befolkning om få år være i mindretall; at så langt nord som i North Carolina finnes tettsteder som er nærmest utelukkende spansktalende. Den historiske ironi som dermed er i ferd med å utspille seg er fasinerende og det er all mulig grunn for Amerika-interesserte til å plukke opp en litteratur som taler om og fra et voksende grenseland, og hvis erfaringer kanskje ikke er helt uvesentlige for det som i vår tid så kjekt går under navnet globaliseringsprosesser.
© viten.com 2002
|
|
