Startsiden
Ny viten
Tema:
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Line Opjordsmoen
Sosialantropolog
E-post: line.opjordsmoen@krd.dep.no
|
Det som omtales som Den spesielle periode i fredstid (Período especial en tiempo de paz) på Cuba er en slags økonomisk unntakstilstand som ble erklært etter sosialismens sammenbrudd i Øst- og Mellom-Europa i 1989, da Cuba ble overlatt til seg selv. Den kubanske staten ble da nødt til å iverksette innstrammings- og sparetiltak. Levekostnadene steg betraktelig, og kjøpekraften ble drastisk redusert. I 1998 var gjennomsnittslønnen 217 pesos per måned. Til sammenlikning koster et såpestykke tilsvarende én daglønn, mens en liter matolje tilsvarer bortimot én ukes lønn. Fokuset i denne artikkelen er på hva kubanere gjør for å klare seg økonomisk i denne ”knapphetsøkonomien”, og baseres på et 6 måneders opphold på Cuba i 1998-1999.
Knapphetsøkonomien gjør at mange kubanere, utover det de får kjøpt til subsidiert pris på rasjoneringskortene, opplever en livssituasjon preget av en begrenset tilgang på varer. Kubanere har likevel en oppfatning om at det finnes mye mer av materielle goder i det økonomiske systemet som kan gjøres tilgjengelige gjennom alternative strategier. De får tak i ting som ikke selges i butikkene eller i de ulike formene for statlige utsalg, dvs at de skaffer seg disse tingene på ulovlig vis. Munnhellet her finnes ingenting, men alt kan skaffes likevel (no hay nada, pero aparece de todo), som jeg ofte hørte, formidler en opplevelse kubanere har av denne begrensede tilgangen. Utrykket må forstås som en formidling av ideer og strategier rundt knapphet og erverv.
Erverv og sosiale nettverk
Grunnlaget for å undersøke forholdet mellom erverv og sosiale nettverk på Cuba ble lagt i en landkommune i Santiago de Cuba fylke, med vekt på hvordan folk privatiserer goder gjennom personlige relasjoner. Kubanerne skaffer seg tilgang til materielle goder og tjenester gjennom nettverk basert på slektskap, vennskap, parforhold, husholdsrelasjoner, bekjentskap, kollegiale fellesskap og patron-klientrelasjoner. Det er nettverkene av personer som gjør vareflyt mulig, og disse nettverkene er på samme tid både en ressurs og en strategi for overlevelse. Dynamikken i nettverkene er basert på forpliktelser og resiprositet. Cubas sammenfiltrede økonomiske og politiske system, som også har sterke sosiale og moralske føringer, legger strenge begrensninger på hva man på lovlig vis kan gjøre for å bedre sin økonomiske situasjon. Befolkningens strategier og håndteringer av egen livssituasjon innebærer imidlertid praksiser som skyver grenser og tøyer systemet. Det er den uformelle økonomien som blir utslagsgivende for folks overlevelse. På Cuba er sosiale nettverk og uformell økonomi to sider av samme sak, og fenomenet forstås ikke som korrupsjon.
Man bruker sine posisjoner til å skaffe seg tilgang til materielle goder. Posisjonering er forbundet med forvaltning av ressurser, og kan forstås som stillinger i arbeidslivet som gir rom for å avlede varer, sosiale omgangsforme, kjønn og seksualitet, samt informasjon som knytter seg til hvordan man skal få tak i gjenstander.
Mellom det lovlige og ulovlige
Gjenstander beveger seg innenfor det økonomiske systemet på Cuba gjennom formelle og uformelle virksomheter. På Cuba refererer formell i hovedsak til hva som er lovlige aktiviteter og uformell til hva som er ulovlig.
I landkommunen i Santiago de Cuba fantes ingen utsalg for bygningsmaterialer, og man må benytte alternative strategier for å skaffe dette. Noen kunne via jobben kjøpe bygningsmaterialer til subsidiert pris på særavtaler. Denne prisen var lik den som gjelder når en statsbedrift kjøper bygningsmaterialer av en annen statsbedrift, og det var gjerne folk i ledende stillinger som kunne nyte godt at slike særavtaler. For andre som selv ikke hadde direkte tilgang til materielle goder på jobben, var det derimot avgjørende å ha kunnskap om hvem man kunne tilnærme seg og hvordan man kunne få ordnet ærendene sine. Dette illustreres ved følgende eksempel:
Raúl trengte sement til det nye huset han og kona var i ferd med å bygge. Sement i den uformelle sektoren falt svært dyrt, og med de lønnsinntektene de to hadde til sammen, ville det ta lang tid å kunne få råd til å kjøpe all den sementen de trengte. Imidlertid klarte Raúl å få kjøpt sement gjennom kontakter han hadde med lederen for en statlig fruktprodusent og en arbeider på en sementfabrikk. Raúl gjorde en avtale med lederen for fruktprodusenten, Juan, om at han kunne formidle kontakt slik at Juan kunne få kjøpe sement til et nytt bygg til fruktbedriften. Raúls kontakt på sementfabrikken, Jorge, gjorde så en avtale med sin leder, Manuel, at Manuel kunne få kjøpe frukt til den statsdrevne kantinen for fabrikkens arbeidere. Salget av sement og frukt var således utenfor de ordinære produksjons- og distribusjonsplanene for de to statsbedriftene, men også statsbedrifter lider under knapphet på råvarer. Mange bedrifter har problemer med å holde driften i gang rett og slett på grunn av mangel på noe å produsere av. Juan og Manuel, som ledere for to statsbedrifter, lager uformelle avtaler utenfor planene som gir dem og deres bedrift lettere tilgang til råvarer. Sement blir solgt mot frukt. Utbyttet for Raúl sin del var at han fikk kjøpe så mange sekker sement han trengte til subsidiert pris, fire pesos per sekk til forskjell fra 100 pesos per sekk i den uformelle sektoren. Jorge, som hadde ordnet avtalen med sin kontakt, fikk kjøpe grapefrukt og appelsiner billig, til statlig subsidiert pris. Lederen av den fruktproduserende bedriften, Juan tok noen ekstra sekker sement til seg selv som han solgte i den uformelle sektoren til 100 pesos per sekk.
Økonomi og kjønn: seksualøkonomi
Det er i overveiende grad menn som er i posisjon til å avlede materielle goder på jobben. Menn har således flere posisjoner som de kan utnytte av ervervshensyn. Selv om mange kvinner faktisk har lønnsarbeid, er det langt flere menn som arbeider utenfor hjemmet. Mennene er også plassert i sentrale stillinger i arbeidslivet, der kvinner er bortimot fraværende.
Idealet på Cuba er at menn skal forsørge familien ved å arbeide utenfor hjemmet. For å bli respektert har menn visse økonomiske forpliktelser overfor kvinner de står i relasjon til. Grad av maskulinitet forsterkes gjennom antallet kvinner han erobrer. Kvinner knytter således penger til menn, og menn knytter sin maskulinitet til kvinner og penger. Dette åpner for at kjønn er en ressurs som kan aktiveres i visse relasjoner. Dette er knyttet til at økonomiske relasjoner, i tillegg til kjønnsmessig arbeidsdeling og kjønnsroller, må forstås ut fra seksuell praksis og seksuell tilgjengelighet. Seksualitet kan slik sett forstås som en ressurs man kan aktivere av ervervshensyn, som en strategi for å avlede materielle goder.
Økt turisme til Cuba har medført etterspørsel av seksuelle tjenester. Dette har skapt en seksualøkonomi der innsatsfaktoren er sex. Men seksualøkonomi handler ikke nødvendigvis bare om å være sammen med turister mot materielle gjenytelser, men at det å være sammen med kubanere av ervervshensyn også er en aktivitet som inngår i en seksualøkonomi. Bruk av seksualitet som overlevelsesstrategi kan i og for seg forstås som prostitusjon, men gjennom sine forestillinger om kjønn og kjønnsrelasjoner oppfatter ikke kubanerne nødvendigvis denne formen for ervervsaktiviteter som prostitusjon, med de negative konnotasjonene det vanligvis innebærer.
Avsluttende bemerkninger
Jeg vil si at det på Cuba i dag er en form for enighet om en uformell økonomi basert på svinn fra den formelle økonomien og distribusjon gjennom personlige nettverk. I en slik sammenheng kan man spørre seg om man på Cuba vil være i stand til å etablere enighet om en økonomi mer frigjort fra personlige nettverk.
Artikkelen er basert på en hovedfagsoppgave i sosialantropologi fra Universitetet i Oslo, april 2001.
© viten.com 2001
|
|
