Startsiden
Ny viten
Tema:
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Ny
viten:
|
Av Astrid Oxaal
Kunsthistoriker
|
To ulike typer nasjonale drakter har på hver sin måte medvirket til fremveksten av en norsk nasjonal identitet fra slutten av 1700-tallet og frem til unionsoppløsningen i 1905. En type nasjonal drakt var nasjonens embetsuniformer, og en annen type nasjonaldrakt var lokalt særegne folkelige drakter brukt på bygdene i Norge. Den oppmerksomhet som draktene fikk i det offentlige rom, har vært knyttet til ulike sosiale og politiske ståsteder, og draktene ble på hver sin måte markører for nasjonale selvforståelser. Uniformer og folkedrakter ble aktivisert som nasjonale symboler i en politisk og kulturell hegemonikamp mellom en embetsmannsdominert elite og en folkelig preget opinion. De to drakttypenes kulturelle posisjoner ble knyttet til endringer av politisk makt i nasjonalstaten, og de fikk langt på vei et motsatt forløp i perioden.
Opplysningstiden og nasjonaldrakten
I flere europeiske land var det på slutten av 1700-tallet en ivrig debatt om bruken av nasjonaldrakter for ulike sosiale grupper i samfunnet. Sverige hadde innført nasjonaldrakt for alle, unntatt allmuen og prestene i 1778. Debatten ble særlig aktualisert i Danmark-Norge i forbindelse med en offentlig utlyst priskonkurranse om ”Er det nyttigt eller skadeligt at indføre en National-Dragt?” i 1788. Spørsmålet om nasjonaldrakt gjaldt først og fremst de øvre sosiale sjikt av borgerstanden i offentlige stillinger. Med embetsmennenes stigende politiske posisjon ble forestillingen om nasjonaldrakt både et middel og et mål i samtidens merkantilistiske tenkning. Drakten ble på denne måten en viktig del av samfunnsøkonomien og dermed omfattet av en politisk interesse som ønsket å opprettholde restriktive lover og forordninger for draktbruk. Drakten hadde fra før en viktig symbolfunksjon som sosialt tegn for stand og klasse i samfunnet. Det var ikke minst i denne forbindelsen debatten om en felles nasjonal drakt for deler av borgerstanden ble aktualisert.
Ingen av konkurransens prisvinnere anbefalte innføring av nasjonaldrakt. Imidlertid kan innføringen av sivile uniformer for kongens tjenestemenn i embetsverket sees som et resultat av denne konkurransen. Den tyske førstepremievinner Samuel Olaus Witte hevdet at en uniformert nasjonaldrakt var forkastelig i en borgerlig opplyst stat, fordi en pålagt uniform hindret en individuell og personlig utvikling av samfunnets medlemmer i staten. For Witte var drakten et politisk argument, samtidig som det var et virkemiddel for å fremme en liberal og fremskrittsorientert borgerlig stat. En uniformert nasjonaldrakt kunne derfor ikke tjene som et ideal for en opplyst befolkning. Konkurransens norske annenpremievinner, Christen Henriksen Pram, satte opp to mulige alternativer for hvordan ordet nasjonaldrakt kunne forstås. 1) En nasjonaldrakt kunne for det første være en særegen drakt for nasjonen, som var ulik alle andre nasjoners drakter, eller 2) den kunne være en motedrakt og lik andre nasjoners drakter, men for fremtiden uforanderlig. I begge tilfeller ble nasjonaldrakten forstått som en drakt for et sosialt sjikt over bondestanden, selv om det første alternativet bygget på etniske særtrekk hos folket som dannet nasjonen. Nasjonaldrakten var altså en bestemt særegen folkelig drakt, eller den var en bestemt motedrakt som ble valgt ut til å representere nasjonen for fremtiden, ifølge Pram. I forlengelsen av en slik tenkemåte ble det fra slutten av 1700-tallet gradvis innført sivile uniformer for statens embetsmenn i Danmark-Norge. Uniformene som i realiteten var europeiske motedrakter, kom til å representere det nasjonale standssamfunnets fellesskap, der hvert enkelt over- og underordnet ledd hadde sitt bestemte myndighetsområde.
Prams første sentrale poeng ved en uniformering av statens tjenestemenn var å vise hvem som nå var kongens tjenere og maktredskap i det offentlige rom. Hans argumentasjon for uniformer var knyttet til å synliggjøre de endringer i statsstrukturen som hadde foregått gjennom 1700-tallet. Eneveldets offentlige uniformering av forsvaret, geistligheten og rettsvesenet var fortsatt enerådende. Antallet av sivile embetsmenn hadde ikke økt i særlig grad gjennom 1700-tallet, men de hadde oppnådd en økt politisk innflytelse og embetsverkets byråkrati hadde økt betydelig. Prams andre argument var at kongens tjenere i embetsverket, fra budet til toppsjiktet, gjennom sine uniformer skulle være det eksemplariske forbildet for en fornuftig draktbruk og dermed representanter for det allmenne vel i staten. Hans draktprosjekt skulle gjennomføres ved frivillig tilslutning. Den sivile embetsuniformen var for Pram en nasjonal drakt i betydningen av at den var til nytte for staten både for å holde standssystemet intakt og for å begrense statens utgifter til klesluksus. Statens embetsstand og deres etater ble på denne måten symbolet for samfunnsfornuften ved sin klesbruk og dermed et ideal for det nasjonale fellesskapet.
Den sivile embetsuniformen som symbol for statsnasjonen
Sivile embetsuniformer ble i årene omkring 1800 fortløpende regulert for en rekke etater i Danmark-Norge. Det samme gjaldt for øvrig også for den sivile borgervæpningens uniformsbruk. Ved at sivile embetsmenn som ”kongens tjenere og maktredskap” gradvis økte sin politiske makt, ble det skapt nye selvforståelser i statsstrukturen. Embetsverket fikk som funksjon å være statens sivile forsvarsverk. Bruk av offentlige sivile uniformer ble videreført inn i den nye nasjonalstaten i 1814 og ble gjeldende innen embetsverket for stadig flere etater frem til et vendepunkt omkring midten av 1800-tallet. Embetsmennenes videreføring av rang og uniformsreglement var slik sett tilsynelatende en formell videreføring fra eneveldet. Fra midten av 1800-tallet inntrer gradvis et politisk maktskifte, fra embetsmenn til bønder, som også reflekteres i den allmenne oppfatningen av de sivile uniformene. Bøndene hadde etter hvert fått en reell politisk maktposisjon som embetsmennene i utgangspunktet ikke hadde forutsett. Demokratiseringsprosessen gjennom industriell modernisering medførte ny infrastruktur og en vektlegging av nasjonale særtrekk, noe som ble sentrale stikkord for nye politiske ståsteder. Det var innenfor slike samfunnsstrukturelle endringsprosesser en kunne følge embetsuniformenes stigende og synkende posisjon i det offentlige rom. Embetsuniformen mistet gradvis sin autoritet etter at den parlamentariske praksis ble satt i verk i 1884, og et mer demokratisk folkestyre var innført. Borgervæpningens funksjon og uniformsbruk ble avskaffet i 1881. Statsnasjonens embetsuniformer ble stort sett avviklet i 1905, når en ser bort fra det nye nasjonale diplomatiske korps. Det diplomatiske korps fikk i 1907 reglementerte sivile uniformer med overdådige gullbroderier, i samsvar med andre nasjonalstater i Europa.
Oppdagelsen av folket – nasjonen – folkedrakten
Opplystningstidens engasjement i kartlegging av alle typer natur, også folkets natur, førte i Danmark-Norge til en fornyet interesse for egen etnisk opprinnelse på midten av 1700-tallet. Det etniske fellesskapets karakteristiske trekk var en forutsetning for dannelsen av en nasjon, ved at den etniske og nasjonale identitet var knyttet til felles myter, minner, symboler og verdier. De karakteristiske trekkene ble både et middel og et mål for å skille det egne ut fra andre fellesskap og nasjoner. Den norske bonden ble en eksotisk representant for det enkle naturmennesket, ikke minst gjennom sin klesdrakt. Skulpturparken Nordmandsdalen i Fredensborg Slotshave i Danmark, oppført i 1760-1784, kan settes inn i en slik kontekst. Parken består av 70 sandsteinsfigurer som viser bygdefolk i sine særegne drakter. Draktskulpturene i Nordmandsdalen var en markering av de etniske og eksotiske særtrekkene hos det enkle folket i kongeriket Norge som var til underholdning og refleksjon i kretsen rundt Frederik Vs hoff.
Mot slutten av 1700-tallet dukket begrepet nasjonaldrakt opp i den topografiske litteraturen, i betydningen av en folkelig drakt brukt av folket selv. Bonden ble etter hvert gjennom historiseringen knyttet sterkere til det nordiske urlandskapet og fortellingene om urmytenes helter. Både bonden selv og hans drakt ble gradvis oppfattet som særegen for nasjonen. De folkelige draktene på bygdene ble på denne måten oppfattet som et symbol for nasjonens fellesskapsverdier og det var noe nytt. Den regionale bondedrakten var nå introdusert innenfor en ny historisk kontekst som nasjonaldrakt. De borgerlige eliter som hadde oppdaget folket, hadde på samme tid også skapt folket. Elitenes ideer om utformingen av det nasjonale fellesskapet hadde utgangspunkt i et allment europeisk tankegods, som ble spredt gjennom et nasjonalt skolevesen og en utbygget infrastruktur.
At noe skal kunne godtas som et nasjonalt fellesskapssymbol har som forutsetning at det er allment kjent. Et nasjonalt symbol er vilkårlig, og det blir gitt mening gjennom de som forvalter symbolfunksjonen. Kjennskapen til nasjonaldraktene ble spredt gjennom ulike media, til stadig større deler av befolkningen. De litografiske billedserier av folkedrakter som ble utgitt i første del av 1800-tallet, ble avløst av fotografenes fotoserier av folkedraktene fra midten av århundret, samtidig som en salgsproduksjon av dukkefigurer, påkledd regionale nasjonaldrakter, pågikk i hele perioden. Fra folkedraktenes posisjon som eksotiske etniske kjennetegn for en norsk bondestand ble de til særegne symboler for hele nasjonen. Massekommunikasjonen av nasjonaldraktene var et nasjonsbyggende prosjekt som kunne tas i bruk som et tjenlig kulturpolitisk virkemiddel i nasjonalstaten. Bondekulturen som råmateriale ble i nasjonalromantikken omformet og lutret til fornyet bruk i fellesskapets tjeneste. Kvinnedrakten fra Hardanger fikk i siste del av 1800-tallet en særlig posisjon som nasjonaldrakt frem for andre, ikke minst gjennom fremføringen av tablået "Brudeferden i Hardanger” på Christiania Theater i 1849. Forestillingens hovedtema var nasjonalkulturens utvalgte kjerneområder; folket og naturen. Den egenartete vestlandsnaturen var nasjonalisert allerede fra slutten av 1700-tallet gjennom kunstnernes bilder, men hardangerdrakten ble nå satt inn i en ny nasjonal kontekst som symbol. I denne sammenhengen ble folkedraktene fra Hardanger påkledd levende mennesker fra et øvre sosialt sjikt i hovedstaden, og de fremstod som selvstendige symbol, uavhengig av den opprinnelige brukeren; bonden.
Nationaldrakten erobres av en ny elite
En allmenn europeisk demokratiseringsprosess hadde gitt den folkelige nasjonalkulturen en ny oppmerksomhet på Verdensutstillingen i Paris i 1867. I Norge artet denne prosessen seg som en voksende kulturell og politisk opposisjon mot det sittende embetsmannsstyret, og bonden som ideal ble et viktig symbol for folkekulturen. Johan Sverdrup ble venstreradikalernes politiske leder, men det ideologiske grunnlaget for fellesskapet ble utformet av historikeren Ernst Sars med Bjørnstjerne Bjørnson som aktiv debattant i det offentlige rom. Da embetsmannsstyret falt i 1884 hadde den folkelige nasjonalkulturen fått en bred oppslutning innenfor forskjellige elitegrupperinger på venstresiden. De nye byborgerlige gruppene fra bygdene i allianse med stortingsbønder og lokale folkerepresentanter kom mot slutten av 1800-tallet til å erobre nasjonalkulturen. De nye nasjonsbyggerne hadde politsk tilhørighet innenfor venstrekoalisasjonen, og de representerte en kulturnasjonalisme med politisk slagkraft frem mot unionsoppløsningen i 1905. Nasjonaldrakten ble et egnet symbol for pådriverne i denne prosessen.
Et nasjonalt kjerneområde som hadde sin forutsetning i nasjonalromantikken var språkforskningen. Den knyttet forbindelsen mellom det opprinnelige norrøne språket og norske dialekter som var i bruk på bygdene. Språket ble beviset for at nordmenn var et eget folk og en ”Moderstamme”, som hadde en historisk betinget nasjonalkarakter, ifølge historikeren Rudolf Keyser. Alle folkelige kulturuttrykk lå innenfor en slik forståelse, også folkedraktene var en del av nasjonalkulturens fellesskapsånd. Forståelsen av at nordmenn var et eget folk, ga rom for Ivar Aasens påstand om at nasjonalstaten Norge bestod av to ”nasjoner” med to ulike språk (1864). Den ene nasjonen brukte folkets språk slik det fantes i dialektene på bygdene, mens den andre nasjonen bestod av innflyttete danske embetsmenn som førte et unorsk språk. Tenkemåten ble videreført og kulturpolitisk utdypet av Arne Garborg (1877). Den nasjonale språklige identiteten ble et stikkord for debatten om nasjonaldrakten i slutten av 1890-årene i ungdomslagsavisene. Det ble ført en diskusjon i lagsavisene om betydningen av en opprinnelig norsk språkdrakt så vel som en opprinnelig norsk klesdrakt. En språkdrakt ble likevel ikke oppfattet å være av samme karakter som en konkret nasjonaldrakt.
Nasjonaldraktens nye posisjoner
Den sivile embetsuniformen hadde representert en bevisst nasjonal selvforståelse fra starten i 1814, mens de folkelige nasjonaldraktene først mot slutten av 1800-tallet allment oppnådde en lignende status i det nasjonale fellesskapet. Omkring århundreskiftet 1900 hadde nasjonaldrakten inntatt tre hovedposisjoner. Den hadde for det første fått en ny status som historisk kilde og blitt en representant for nasjonens fellesskapsminne gjennom at historikeren Yngvar Nielsen begynte å samle inn nasjonaldrakter til Universitetets etnografiske museum i 1880-årene. For det andre begynte kulturnasjonalistene i norskdomsrørsla til samme tid å ivre for en revitalisering av nasjonaldrakten. Det var et nasjonsbyggende prosjekt som ble fullført av Hulda Garborg. Den tredje posisjonen var en nyskapt nasjonal skidrakt knyttet til bykvinnenes nye deltakelse i den nasjonaliserte skisporten fra 1880-årene. Elitenes valg av nasjonale idealer hadde aktualisert de folkelige draktene og skapt et utgangspunkt for at de kunne bli symboler, og det hadde foregått i dialog med et samfunn som kunne akseptere eller forkaste dem. Skikjolene ble imidlertid ikke akseptert over tid, mens revitaliseringen av folkedraktene som bunad ble et levedyktig nasjonalt symbol.
Sluttord
Den sivile uniformen representerte den statsborgerlige nasjonen og statens byråkratiske styreformer. Folkesuvereniteten som prinsipp ble fra 1814 representert gjennom elitegrupper av borgere som fikk en politisk og kulturell hegemonisk posisjon i statsstrukturen frem til 1884. De folkelige nasjonaldraktenes symbolske innhold hadde på samme måte som de sivile uniformene vært styrt av hvem som hadde makt til å definere symbolets innhold i fellesskapet. De folkelige nasjonaldraktene hadde likevel et mer komplisert forhold til nasjonen. Fra begrepet nasjonaldrakt ble tatt i bruk på slutten av 1700-tallet, hadde det vært et motsetningsfullt forhold mellom den virkelige bondens drakt og drakten som kjennetegn for bonden som idé.
Ønsket om bevaring eller revitalisering av nasjonaldrakten gikk langs de politiske skillelinjer som var skapt i 1880-årene. Både høyre og venstresiden i politikken ønsket å modernisere og kultivere den virkelige bonden, men måten det skulle gjøres på var forskjellig. Høyresiden, med Yngvar Nielsen som talsmann, hevdet at nasjonens stadig forbedrete infrastruktur gjennom obligatorisk skolegang, økt kommunikasjon, m.m. etter hvert ville inkludere bondekulturen i det moderne samfunnet. Norskdomsrørsla med sympatisører på venstresiden i politikken ønsket å stimulere moderniseringen på bygdene gjennom en fremtidsrettet revitalisering av folkekulturen.
Den folkelige drakten som fellesskapssymbol for det nasjonale, hadde i løpet av det 19. århundret økt sin status og posisjon, samtidig som de sivile uniformene allment hadde mistet sin symbolske autoritet og posisjon. De som bar de sivile uniformene hadde mistet sitt politiske og kulturelle hegemoni, mens de som bar den folkelige drakten hadde fått en større politisk innflytelse, uten at en dermed kan si at de direkte hadde byttet plass i løpet av perioden fra 1814 til 1905.
© viten.com 2001
|
|
