Startsiden
Ny viten
Tema:
Sopp
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Hukommelse:
|
Anniken Greve
Førsteamanuensis ved Institutt for Litteraturvitenskap, Universitetet i Tromsø
e-post: anniken.greve@hum.uit.no
|
Hvordan opplever vi tiden på stedet? Hvordan preger tiden vår erfaring av stedet? På mange måter, men i det følgende skal jeg forsøke å vise fram ett aspekt ved det preget tiden gir vår opplevelse av stedet. Veien min inn i dette emnet går via dagligspråksuttrykket "å leve i nuet". Å leve i nuet er et gode, det representerer en verdi, det er det bred enighet om, det er et gode fordi det uttrykker verdien av en autentisk eksistens. Men hva vil det si å leve i nuet? Hva mener vi når vi framholder det som en verdi? Prøver vi å forklare det, finner vi at vi fort tyr til termer som har med stedet å gjøre. Å leve i nuet er å være til stede, det er å være nærværende, det er å være engasjert i den situasjonen vi står midt oppe i. Å leve i nuet har å gjøre med å være her, nå. Denne sammenvevingen av et her og et nå erfarer vi når vi går helt opp i det gjøremålet eller den aktiviteten vi er involvert i. Da har vi ikke tanke for noe utenfor dette gjøremålet, denne aktiviteten. Men vil det si at vi ikke har tanke eller syn for noe utenfor dette øyeblikket, vil det si at vi ikke er innrettet mot andre tider, mot fortidige tider og hendelser? Er det slik at engasjementet vårt i dette gjøremålet i dette øyeblikket innebærer en forskansing mot fortid og fremtid? Betyr det å leve i nuet å leve uten forestilling om det som har vært og det som skal komme? Betyr det å leve uten hukommelse og uten forventning?
Nei, hvis det å leve i nuet skal være noe vi kan og bør strebe etter, så kan det ikke bety at vi utelukker alle andre tider fra bevisstheten, at vi lever uten hukommelse, og uten forestilling om det framtidige. Betydde det det, ville det å leve i nuet knapt kunne være noe ettertraktelsesverdig. Det ville være en tilværelse vi ikke kan gi noen skildring av, og som vi ikke vet hvordan arter seg. Tidsaspektet ved våre liv går så dypt at vi knapt kan redegjøre for noen sider ved dette livet uten å henvise til fortid og fremtid. Både det fortidige og det fremtidige er med inn i det nuet vi lever i, som erindring og forventning.
For å bringe ut denne fortids- og fremtidsdimensjonen ved det nuet vi opplever, skal jeg konsentrere oppmerksomheten omkring det stedsoppmerksomme livet i nuet. Vi opplever ikke stedet i et anonymt og karakterløst nå, tvert imot, vi opplever stedet i et nå som er festet i det vi kan betrakte som tidens rytmiske forløp. Disse forløpene er syklisk organisert, de er knyttet til årets og til døgnets syklus. Når jeg kaster det første blikket ut av vinduet om morgenen, er det ikke Tromsø blott og bart som møter blikket mitt, men Tromsø om morgenen, en morgen i februar, for eksempel.
Disse tidene på døgnet kommer ikke til oss som kvantitative enheter, som en utmålt klokketid. De kommer til oss som kvalitativt forskjellige tider. Kanskje vi skulle kalle dem for stunder: morgen, ettermiddag, skumringstime, leggetid, -disse og mange andre faser av døgnet utgjør slike stunder som preger døgnet. Den måten stedet møter meg på i en gitt stund, har fått sitt preg både av tiden på døgnet denne stunden er forankret i, og av årstiden. Forankringen i årets og døgnets syklus preger også min respons på stunden. Det ser vi særlig godt dersom stedet i dette øyeblikket synes å ha mistet sin forankring i årets syklus: Jeg møter snøen som faller i Tromsø annerledes dersom den kommer i juni enn om den kommer i februar, og jeg møter regnet om vinteren med et annet mismot enn regnet midtsommers.
Jeg ønsker å dvele litt mer ved disse sykliske vekslingene, og hvordan de griper inn i og preger livet på stedet og vår opplevelse og erfaring av det. Enklest får vi syn for disse vekslingenes betydning ved å konsentrere oppmerksomheten omkring vanen. Vanelivet på stedet er det nærmest uråd å beskrive uavhengig av døgnets og årets vekslinger. Vi tror kanskje i vårt overmot at de rytmene vanene skaper i vår tilværelse er vårt eget verk. Oppmuntret av mestringstrang tror vi at vaner er noe vi oppretter selv, alene eller i fellesskap. De er sosialt og kulturelt konstruerte, som sosialantropologen gjerne vil si. Det er vi selv, eller kulturen, som bestemmer hva som skal skje når, og med hvilket tidsintervall. Men ser vi nøyere etter, finner vi at slik er det slett ikke. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å beskrive det daglige livet på stedet uten henvisning til de rytmene og vekslingene som er nedfelt i stedet selv, som naturens egen ordning. Vaner er ikke rytmer mennesket etablerer i omverdenen helt uavhengig av omverdenen selv, men bør heller betraktes som svar på og en tilpasning til de rytmene som finnes i den omverdenen en befinner seg i, og som er naturens egne. Mønsteret i naturens vekslinger varierer fra sted til sted, og krever en tilpasning av menneskelivet til dette bestemte stedet.
Nå vil noen kanskje innvende at denne tilpasningen til naturen selv ikke er naturnødvendig, men kulturrelatert og kulturbetinget. Ett viktig skille mellom førmoderne og moderne kulturer er jo nettopp forskjellen i graden av dagliglivets tilpasning til naturen. Det er jeg enig i et stykke på vei, men det er et poeng som det er lett å trekke altfor omfattende og dramatiske konklusjoner fra. For selv om det varierer hvor direkte alle dagliglivets vaner og rytmer er bundet til naturens vekslinger på dette særegne stedet, er det ikke slik at noen kulturer, f. eks. vår, kan frigjøre seg fullstendig fra naturens inngripen og krav. Den minimale tilpasningen er antakeligvis tilpasningen til døgnets rytme. Vekslingen mellom natt og dag gjør krav på å bli lyttet til i kraft av kroppens behov for søvn. Den søvnen kroppen krever, imøtekommer natten. Natten kommer naturligvis ikke på samme måte overalt, og med samme mørke, og med samme mørke året igjennom. Det vet vi som bor her oppe godt. Heller ikke alle kropper krever like mye natt, eller like mye søvn, og noen sinn vil ikke ha, eller kan ikke motta, all den søvnen kroppen krever. Tvers igjennom alle slike variasjoner står det fast at at vi i kraft av vår natur føyer oss inn i naturens veksling mellom dag og natt, og livet vårt på stedet får sin rytme preget av disse vekslingene. Både vi og stedet har døgnrytme, og den døgnrytmen vi har, er i stort monn både vår og stedets.
I praksis går vår egen tilpasning til naturens rytmer på stedet mye lenger enn til døgnets veksling mellom natt og dag. Vi skammer oss gjerne over det vi tror er en overdreven opptatthet av været, men ser vi stedsfilosofisk på saken, kan vi godt tillegge denne opptattheten av været en god del verdighet. Det mennesket som ikke bryr seg om været er et menneske som langt på veg har forskanset seg mot stedet. Det hører med til det stedsengasjerte blikket å følge og å leve med i værets skiftninger. I den franske forfatteren Marcel Prousts verk På sporet av den tapte tid tillegges været en overordentlig stor betydning. Været går dypt i fortellerens , det vil si i Marcels, indre. I en scene erindrer han en liten figur som stod utstilt hos optikeren i byen hvor han vokste opp, en liten figur som skiftet ansiktsuttrykk med været. I solskinn smilte den vesle figuren blidt, i regnvær trakk den over seg en svart hette. Fortelleren identifiserer seg sterkt med figuren, og lurer på om det ikke er den som avdekker hans egentlige jeg.
Hos Proust er den meteorologiske bevisstheten nærmest en sjelskvalitet. I en annen scene har unge Marcel hatt besøk av en venn av seg, Bloch. Da faren til Marcel spør ham hvilket vær det er ute, gjør vennen seg stor på det. Han svarer ""Monsieur, jeg er ute av stand til å si Dem hvorvidt det har regnet eller ikke. Jeg lever så fullstendig utenfor enhver fysisk betingethet at mine sanser ikke lenger gjør seg den umake å informere meg om det". "Men han er jo åndssvak, denne vennen din," sa min far til meg da Bloch var gått. "Han kan jo ikke en gang si hva slags vær det er! Som om det finnes noe mer interessant! Han må jo være komplett idiot.""
Hos Proust er denne væropptattheten eller den meteorologiske bevisstheten knyttet nøye sammen med stedsoppmerksomhet og mottakelighet overfor omverdenen. Været, og vekslingene i været, enten disse samsvarer med eller bryter med det vi forventer utfra årstiden, er samtidig et indre anliggende for ham. Det indre i Prousts konsepsjon er nettopp ikke forskanset mot det ytre og løsrevet fra enhver fysisk betingethet. Denne sammenhengen mellom det indre og det ytre, mellom sinn og sted, finner vi artikulert også hos en annen steds- og væropptatt tenker, den amerikanske landmåleren og forfatteren Henry David Thoreau. I siste del av artikkelen skal jeg se nærmere på ett spesielt trekk ved hans tenking om stedet, og ganske særlig et trekk som belyser forholdet mellom tid og sted. For Thoreau var det morgenstunden som fikk sette det erkjennende perspektivet på verden. Erkjennelsen av omverdenen er hos ham knyttet til morgenstunden, den tar form av det han kaller morning work, eller morgenarbeid. Hva er så morgenarbeid for noe, i følge Thoreau. Morgenarbeidet er den oppmerksomme deltakelsen i naturens oppvåkning til dag. Det er en oppvåkning til dag sammen med dagens egen oppvåkning, en oppmerksom deltakelse som vekker mennesket mentalt. Det er et sanse- og oppmerksomhetsarbeid som innstiller en på døgnets gang og på naturens gang, og som føyer døgnets og naturens hendelser inn i sinnet.
I hvilken forstand er dette arbeid? Dette er et oppmerksomhetsarbeid, ifølge Thoreau. Det er et arbeid som ikke utretter noe i verden, men som er rettet mot verden, og som lar den fysiske verden utrette noe i menneskets sinn.
Morgenarbeidet tillegger den aktuelle stunden, og nærværet i denne stunden, den største betydning. Det er i aller høyeste grad en måte å leve i nuet på, henvendt mot og engasjert i stedet, i omgivelsene. Det markerer et høynet sansemessig nærvær, en samling av de mentale ressursene i nettopp denne stunden. Men det er likevel ikke et nærvær som sikter mot å isolere denne stunden fra andre tider, fra fortid og fremtid. Tvert imot. Morgenarbeidet sikter mot å fange nåtiden, øyeblikket, den aktuelle stunden, slik at fortid og framtid samler seg i det. Det sikter mot å se nåtiden i lyset fra en erindret fortid og en forventet framtid. I morgenarbeidet står mennesket på grensen, men også på møtepunktet mellom fortid og framtid, og ser begge veier. For morgenarbeidet sikter ikke bare imot å gripe stunden, men også mot å plassere denne stunden inn i en større sammenheng. Naturens hendelse er et tegn som taler om naturens vekslinger, og å våkne til dagen i morgenarbeidet er å se dagen som et slikt tegn, å se den som innfelt i rekken av dager som året folder seg ut over. Det er å se denne dagen i lys av årets gang, og å se årets gang i denne dagen.
For Thoreau var det en slags perseptuell og kanskje også en moralsk svikt ikke å gjøre dette morgenarbeidet. Selv utførte han det samvittighetsfullt, og helt praktisk var han hjulpet av sin omfattende dagbokskriving. Dagboka tok vare på den sammenhengen dagens observasjon hørte hjemme i, slik at han selv bedre kunne se denne sammenhengen, og slik at denne sammenhengen kunne komme tydeligere til syne i det han så. Siktemålet var å overskue årets gang. For enda bedre å lykkes å dette, utviklet han en praksis der han plasserte observasjonene inn i et skjema, en kalender, hvor utviklingen over enkeltår og over flere år kunne overskues samtidig, og dermed sammenliknes. Denne kalenderen skulle gripe forskjellen mellom årene, men den skulle også hjelpe Thoreau til å skue en uforanderlig dimensjon ved naturen, og dermed en tidløs dimensjon ved tidens gang. For Thoreau var denne målrettete streben etter å se stunden i sin store sammenheng ikke uttrykk for en vitenskapelig holdning til naturen, men heller uttrykk for en åndelig streben, som også tilfører den enkelte observasjonen en åndelig betydning.
Og her er det avgjørende viktig at stunden, nåtiden, er tenkt inn i en syklus. I motsetning til det lineære tidsforløpet griper det sykliske alltid tilbake til en begynnelse. Denne ideen om begynnelse er innbefattet i selve ideen om morgenarbeid, i selve dette at oppmerksomheten er en våkning til dagen med dagens egen oppvåkning. Morgenen er for dagen det våren er for året, og den fornyelsesdimensjonen som våren innevarsler, ligger også i morgenen. Å våkne til dagen med dagen er for Thoreau å ta del i naturens evig gjentatte begynnelse.
Morgenarbeidet kaster også et nytt lys på vanen. Vanen gir som kjent tilværelsen rytme, og den fratar de enkelte hendelsene deres påtrengende nyhet, den gjør verden hjemlig og kjent. Samtidig står vanen i fare for å sløve oss, den er, som Samuel Beckett uttrykker det, "garantisten for en sløv ukrenkelighet, eksistensens lynavleder(...) Den paralyserer vår konsentrasjon og bedøver persepsjonens tjenerinner". Mot vanens drepende og oppmersomhetssløvende rutine, mobiliserer så mennesket ritualet, som gjør gjentakelsen til en gjenskapelse, en gjenfødelse. Thoreaus morgenarbeid sikter mot å forvandle oppvåkningen fra slapp rutine til livgivende ritual, ved å gjøre oss deltakende i naturens egen nyskaping av verden.
Slik står morgenarbeidet i håpets tegn. Samtidig er det muligens et utopisk prosjekt. Det er kanskje uttrykk for en vilje til å yte motstand mot en tapsdimensjon ved tilværelsen som ikke kan overvinnes. Betraktet på denne måten kan vi se trass, men fremfor alt vilje til håp i Thoreaus morgenarbeid. Han sikter mot å gi mennesket en forståelse av seg selv som ser utover tapet som tiden bringer. For mitt emne er det viktige at han finner grunnlaget for trassen og håpet i måten som tiden kommer til syne for oss på stedet på, i de naturlige kretsløpet livet på stedet involverer oss i, i den sikten henimot tidløshet som gis det oppmerksomme blikket i den aktuelle, nåtidige stunden. Her synes landmåleren og dagbokskriveren Thoreau å finne sammen med gartneren, folkeskolelæreren og filosofen Ludwig Wittgenstein. Hos ham heter det: "Dersom man med evighet ikke forstår uendelig varighet, men tidløshet, så lever den evig som lever i nuet."
© viten.com 2001
|
|
