Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Hukommelse:

Benveniste-saken, homøopati og vitenskap

Arild Jervell
Turnuslege ved Sentralsjukehuset i Møre og Romsdal
e-post: a.s.jervell@c2i.net

 
Kan vann ha "hukommelse"?
I homøopatien, en medisinsk disiplin grunnlagt for ca. 200 år siden av den tyske legen Samuel Hahnemann, er det en grunnleggende forutsetning at vann kan ha en egen ”hukommelse” som gjør det i stand til å ”huske” molekyler det har vært i kontakt med. Homøopatiske legemidler framstilles ved at stoffer fra naturen (alt fra mineraler og planter til blekksprutblekk og slangegift) blir blandet med et løsningsmiddel (ofte vann, kan også være alkohol) og ristet kraftig. Deretter blir en liten del av denne blandingen blandet med nytt løsningsmiddel og ristet på nytt. Denne prosessen blir så gjentatt mange ganger. Styrken på homøopatiske legemidler angir ut fra hvor mange ganger de er blitt fortynnet. Men ifølge homøopatene er det middelet som er blitt fortynnet flest ganger faktisk det sterkeste middelet!

Man trenger ikke så mye kunnskap om moderne kjemi for å forstå at de fleste i det vitenskapelige samfunn rister oppgitt på hodet over homøopatene. Man vet jo i dag at når en løsning fortynnes tilstrekkelig (ut over grensen gitt ved Avogadros tall, på 6x10-24), vil det etter all sannsynlighet ikke vil være et eneste molekyl igjen i løsningen av det opprinnelige virkestoffet. Og hva er det da som kan virke?

Homøopatene vil på sin side stå fast på at homøopatien er basert på empiri og ikke teori. Deres modell er utviklet på bakgrunn av observasjoner som er grundig notert og registrert gjennom mange år. Det at dagens vitenskap ikke kan forklare hvordan homøopatien virker, skulle da ikke være noe bevis for at det ikke virker, vil de si.

Kan det i det hele tatt tenkes at det er noe riktig i homøopatenes modell? Kan det tenkes at det finnes biologiske effekter som lar seg overføre til og bære av et løsningsmiddel uten at det opprinnelige virkestoffet er til stede? Og dersom det finnes, vil det si at vi må forkaste alt vi tidligere har lært om fysikk og kjemi, slik mange skeptikere sier? Eller vil det bety at vi lærer noe nytt i tillegg til det vi allerede vet?

Benveniste-saken
Det er kanskje fremdeles noe som husker, eller i hvert fall har hørt om den store debatten som raste i det anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Nature i 1988 om den franske forskeren Jacques Benveniste som hevdet å ha påvist ”vannets hukommelse”. Han hevdet å kunne påvise eksperimentelt biologiske effekter av antistoffer som var fortynnet i så stor grad at det ikke kunne være et eneste aktivt molekyl igjen i løsningen - at vannet kunne ”huske” stoffet det hadde vært i kontakt med. Hans resultater ble omfavnet av naturmedisinere som endelig mente å ha funnet ”vitenskapelige bevis” for homøopatiens effekt. Samtidig mistet han all sin anerkjennelse i etablerte vitenskapelige miljøer.

Det er i ettertid blitt en ganske vanlig oppfatning at Benveniste ble tatt i å jukse med sine resultater, eller i hvert fall at han hadde utvist svært dårlig vitenskapelig skjønn, og måtte trekke sine påstander tilbake. Et sitat fra et intervju med R. Ørstadvik i Tidsskrift for den Norske Lægeforening illustrerer dette: ”Benveniste fikk publisert sine resultater om homøopatiske medikamenter og mastcelledegranulasjon i Nature. Artikkelen forårsaket at redaktøren ble neddynget av skeptiske forskere. Redaktøren kom flybåren til Frankrike for å sjekke resultatene. Benveniste klarte ikke å reprodusere forsøket og måtte dementere sine uttalelser.”

I lys av dette er det svært interessant å gå tilbake til de opprinnelige artiklene i Nature, og se hva som faktisk ble skrevet og sagt dengang.

Detaljene
Den 30. juni 1988 publiserte Nature en tre siders artikkel med tittelen "Human basophil degranulation triggered by very dilute antiserum agaist IgE" (artikkelen kan leses på http://www.digibio.com/cgi-bin/node.pl?lg=us&nd=n4_1) . Artikkelen hadde 13 forfattere, men hovedpersonen bak var dr. Jacques Benveniste, en anerkjent fransk forsker som blant annet var kjent for å ha oppdaget PAF (platelet activating factor), en viktig faktor i blodets koagulasjonssystem.

Artikkelen beskriver en serie med eksperimenter der fortynnede løsninger av antistoffer mot humant IgE tilsettes løsninger med fargede basofile granulocytter.

Basofile granulocytter er en spesiell type hvite blodceller som ligner på mastceller, og som inneholder små ”korn”, såkalte ”granula”, med histamin. Histamin er et kjemisk stoff som har mange forskjellige effekter i kroppen, blant annet får det små blodkar til å utvide seg slik at mer blod strømmer til. Stoffet virker først når det blir sluppet ut fra granulocyttene, i en prosess som kalles ”degranulering”. Det er for eksempel dette som skjer ved mange allergiske reaksjoner. I Benvenistes eksperiment ble granulocyttene tilsatt et bestemt fargestoff som festet seg til ”kornene” som inneholder histamin. Således kunne man se hvilke celler som hadde degranulert, og hvilke som ikke hadde gjort det. På overflaten av basofile granulocytter sitter det normalt bundet en rekke molekyler av en bestemt type, som kalles IgE. IgE (eller ”immunglobulin E”) er en av flere typer immunglobuliner som alle er viktige komponenter i vårt immunforsvar. Andre typer immunglobuliner er IgA, IgD, IgG og IgM. De har alle litt forskjellige oppgaver, og det er normalt bare IgE som sitter på basofile granulocytter. Et annet navn på immunglobuliner er antistoffer. Det som normalt skal til for at en basofil granulocytt skal degranulere, er at noe binder seg til IgE på overflaten av cellen. Dette kan for eksempel være en del av et pollenkorn hos en allergiker. For en forsker er det også mulig å få laget egne antistoffer mot IgE (altså et antistoff mot et antistoff). Dette (såkalte ”anti-IgE”) vil også binde seg til IgE, og gjøre at de basofile granulocyttene degranulerer.

I Benvenistes forsøk ble det altså laget forskjellige fortynninger av anti-IgE som så ble tilsatt basofile granulocytter, og etterpå telte man hvor mange granulocytter som hadde reagert ved å degranulere. Fortynningene blir laget på homøopatisk vis, med risting mellom hvert fortynningstrinn. Ved forsøk av denne typen bruker man en såkalt ”dose-respons”-kurve. Den viser i dette tilfellet hvor stor andel av granulocyttene som degranulerer (respons) ved forskjellige fortynninger av IgE (dose). Ved en normal dose-respons kurve ville man ut fra normale kjemiske lover (og normal logikk), vente seg at jo tynnere blandingen med anti-IgE ble, jo færre granulocytter ville degranulere. Det svært overraskende funnet Benveniste og hans team mener å ha gjort er at når de fortynner blandingen på homøopatisk vis, avtar ikke effekten på normal måte når blandingen blir tynnere. Forskerne hevder at deres dose-respons kurve viser et bølgeformet mønster med stadig nye degranuleringstopper selv ved svært høye fortynninger av anti-IgE. Dette påstår de at de har kunnet påvise i eksperiment etter eksperiment, gjentatt i seks forskjellige laboratorier forskjellige steder i verden, og under medvirkning av en rekke forskjellige forskere. De forteller at toppene på granuleringskurvene kan forflytte seg litt fra eksperiment til eksperiment (mellom forskjellige fortynningsgrader), men at selve mønsteret er klart reproduserbart. Selv ved fortynninger opp mot 10-120 kommer det stadig nye topper på kurven over granulocyttenes degranuleringsrespons. De fleste av disse fortynningene er så altså store at Avogadros tall for lengst er passert. Siden den kraftige ristingen ser ut til å være nødvendig for at effekten skal kunne observeres, spekulerte gruppen på om dette kan vise at formidlingen av biologiske signaler er relatert til vannets molekylære struktur. Artikkelen inneholder en rekke detaljer om hvordan eksperimentene ble utført og om hvilke metoder som ble brukt for å eliminere feilkilder. Forskerne brukte anti-IgG (altså antistoff mot et annet immungloulin) som kontroll, og utførte eksperimentene blindt (slik at forskerne ved hvert eksperiment ikke kunne vite om de brukte anti-IgE eller anti-IgG) og dobbeltkodet. Pipettetupper og glass ble kastet etter bruk. Eksperimentene ble altså reprodusert i seks forskjellige laboratorier i fire forskjellige land, skrives det. Artikkelens forfattere inkluderer forskere fra alle disse laboratoriene. Det viser seg at denne artikkelen har vært inne hos Nature i ca. 2 år, og er allerede blitt vurdert fram og tilbake en rekke ganger, av immunologer, immunbiologer og andre eksperter. Det er de som har forlangt at resultatene skal reproduseres ved andre laboratorier. Til slutt har altså redaktøren tatt sjansen på å publisere artikkelen.

Dette skjer imidlertid ikke uten reservasjoner. Det samme nummeret av Nature starter med en lederartikkel der redaktøren, John Maddox, advarer leseren mot å tro for sterkt på disse resultatene . Slik han kan se det finnes det ingen objektiv forklaring på disse funnene, og han synes ikke forskernes egne forsøk på forklaring er særlig beroligende. Han skriver at en viktig hensikt med å publisere artikkelen er å gi Natures vitenskapelig skolerte lesere en mulighet til å finne bedre forklaringer på fenomenet. Han fremhever at resultatene bryter med veletablerte vitenskapelige prinsipper om masse og effekt, og påpeker at når en uventet observasjon til de grader krever at vi forkaster vår intellektuelle arv, bør man spørre mer inngående enn vanlig om observasjonen virkelig er korrekt. På slutten av selve artikkelen til Benveniste står det en egen ”Editorial Reservation”, der det igjen påpekes at det ikke finnes noen fysisk basis for de observerte resultatene, og at man derfor har avtalt med dr. Benveniste at et uavhengig undersøkelsesteam skal reise over for å observere gjentagelser av eksperimentet. En rapport fra teamet kommer snart, står det.

Benveniste får besøk...
Undersøkelsesteamet reiser over, og den fire sider lange rapporten publiseres i Nature ca. en måned senere. Den har tittelen " 'High-dilution' experiments a delusion" . Undersøkelsesteamet har bestått av redaktøren selv, John Maddox, som er journalist med bakgrunn i teoretisk fysikk, Walter W. Stewart, som er fysiker og det siste tiåret først og fremst har markert seg som en ekspert på vitenskapelige bedrag, og James Randi, som er opprinnelig tryllekunstner, men som i mange år har spesialisert seg på å avsløre forskjellige former for svindel med ”overnaturlige” fenomener. De medgir at ingen av dem er eksperter på immunologi eller denne typen laboratoriearbeid, men mener likevel at de under sitt opphold har observert nok til å kunne fastslå at resultatene som ble presentert i artikkelen ikke er reproduserbare i ordets vanlige betydning. De mener at de rapporterte effektene er et resultat av ukritisk og feilaktig bruk av data, samt underrapportering av ufordelaktige data. De forteller også at de blant annet ble skuffet over å finne ut at to av Benvenistes medforfatterne mottok lønn fra en produsent av homøopatiske midler. Videre ble de overrasket over å få høre at eksperimentene ikke alltid ”virket”, og at forskerne ofte støtte på blod som ”ikke ville degranulere”, og at data i slike tilfeller ble notert, men ikke inkludert i de publiserte analysene.

Ut fra rapporten kan man se at eksperimentet ble reprodusert i alt 7 ganger. De tre første gangene ble det reprodusert etter protokollen av dr. Davenas ved laboratoriet. Resultatet ble da alle tre gangene positivt med tilsvarende degranulasjonskurver som beskrevet i Benvenistes artikkel, men undersøkelsesteamet påpekte at toppene på degranulasjonskurven flyttet seg noe fra eksperiment til eksperiment, og mente dermed at eksperimentet tydelig ikke var reproduserbart slik det ble hevdet i artikkelen. Den fjerde gangen ble eksperimentet utført blindt og pipetteringen ble utført av Steward i undersøkelsesteamet. Også denne gangen ble resultatet positivt, men med uvanlig høye topper på degranulasjonskurven. Teamet påpekte at denne grafen var annerledes enn det tidligere eksperimenter ved laboratoriet hadde vist. De tok da opp spørsmålet om resultatene kanskje kunne skyldes det de kalte ”sampling errors” (”systematiske feil i avlesningsprosedyren”). Til teamets forbløffelse så ikke Benveniste ut til å ta dette alvorlig i det hele tatt, og han og hans gruppe så nærmest ikke ut til å skjønne hva dette var. Teamet var altså ikke fornøyd med metodikken og avlesningsprosedyrene i laboratoriet, og fikk derfor selv lage et oppsett for hvordan eksperimentet skulle kjøres slik at det ble ”vanntett”. Deretter ble eksperimentet kjørt tre ganger etter deres opplegg, og resultatet ble negativt alle tre ganger. Med dette konkluderte teamet at resultatene ikke var reproduserbare, og dermed ikke gyldige. De konkluderte videre med at de opprinnelige tallene hadde sammenheng med metodologisk dårlig utførte eksperimenter, dårlige kontroller og en altfor lite kritisk holdning til sine egne funn. De foreslo for Benveniste at han skulle trekke tilbake artikkelen og sine uttalelser, men det ville han ikke gjøre.

I sitt svar på rapporten beskriver en rasende Benveniste hele undersøkelsen, eller ”etterforskningen”, som en ”maskerade” og en ”fornærmelse mot vitenskapelig undersøkelse” . Han mener at i hvert fall to av medlemmene av undersøkelsesteamet (Randi og Stewart) allerede fra begynnelsen viste svært liten interesse for å forstå selve eksperimentet, men i stedet brukte alle sine krefter på å ødelegge eksperimentene med en hånlig og bøllete opptreden, stadig mer urimelige krav, hysterisk mistenksomhet og faglig inkompetanse. Et klima med konstant og intens mistenksomhet, frykt og et intellektuelt og psykologisk press fullstendig ødeleggende for laboratoriearbeid var det som preget de fem dagene undersøkelsesteamet var der, ifølge Benveniste. Maddox forsikret ham om at han skulle passe på at de to andre ikke gjorde noe galt, men likevel måtte Maddox flere ganger be Steward om å slutte å skrike, og han gav til slutt Randi et filmkamera han skulle holde hele tiden, for å hindre at han stadig gikk rundt og tok på ting i laboratoriet. Stewart bestemte at det skulle være dødelig stille i laboratoriet mens cellene ble talt opp, mens han selv sto og lo høyt når han skulle pipettere over løsningene. Randi gikk stadig rundt og prøvde å distrahere laboratorieteknikerne. Videre gjorde undersøkelsesteamet selv grove metodologiske feil når de selv fikk bestemme designet på de tre siste eksperimentrundene. Blant annet kjente de selv til kodene under de tre siste eksperimentene som liksom skulle være ”blinde”, og der Steward selv insisterte på å stå ansvarlig for pipetteringen. Og ved selve pipetteringen brukte han en modifisert metode som ikke hadde vært testet tidigere. Videre ble det gjort flere forandringer i siste liten som var med på å øke forvirringen og usikkerheten på laboratoriet omkring de siste eksperimentene. Koden ble forseglet i aluminiumsfolie og konvolutten teatralsk limt fast til taket i laboratoriet. Og så snart koden ble brutt og resultatene viste seg å være negative, reiste teamet av gårde, uten å etterlate noen rapport og uten engang å levere tilbake papirene med laboratoriedata de hadde lånt. Benveniste måtte selv hente dem på Stewarts hotell samme kveld. Han skriver at det hendte noe i laboratoriet de siste dagene, eksperimentene gikk dårlig og også kontrollene oppførte seg merkelig, og han er lite i tvil om at dette skyldes arbeidspresset og de mange forandringene i eksperimentet som ble påtvunget dem av ”ekspertene”. Det eneste som hindret han i å stoppe hele ”maskeraden”, sier han, var undersøkernes konstante antydninger om at laboratoriet hadde noe å skjule. Han sammenligner det hele med ”heksejakter” og ”McCarthy-lignende prosesser”, og advarer sine kolleger mot ”noen gang å slippe disse menneskene inn i sitt laboratorium.”

Massiv debatt i Nature
Benvenistes artikkel og den påfølgende undersøkelsesrapporten utløste en storm av brev og kommentarer til Nature i tiden som fulgte inntil redaktøren til slutt sa stopp tre måneder senere. I løpet av denne tiden ble 34 brev helt eller delvis publisert, i tillegg til en ny lederartikkel, et avsluttende svar fra Benveniste og en lang avsluttende oppsummering fra redaktøren. De første brevene kom før undersøkelsesrapporten ble publisert, og bestod mest av forsøk på å gi logiske vitenskapelige forklaringer på resultatene, kritikk av tall og metodikk, og kommentarer med henvisninger til andre studier med tilsvarende funn. Etter undersøkelsesrapporten steg imidlertid temperaturen i debatten, og mange lesere kritiserte Natures framgangsmåte i saken.

Av de 34 brevene var det i alt åtte som forsøkte å gi alternative forklaringer på Benvenistes funn (Lasters og Bardiaux, Danchin, Suslick, Glick, Escribano, Stanworth, Schilling, Shakib). Det ble foreslått av en at tallene kunne skyldes forurensninger og sprut under fyllingen av mikrotitreplatene. En annen mente effekten kanskje kunne skyldes noe som løsnet fra innsiden av testrørene under ristingen, og etterlyste kjemiske analyser etter forurensninger. Det ble også foreslått at en kraftig risting kunne medføre frigjøring av reaktive vannderivater som OH-, H+, H2O2 og HO2, og at disse kunne stå for de observerte effektene. En annen foreslo at IgE-kunne indusere bestemte replikerbare mønstre i heparinet som ble brukt i løsningen, og at dette modellerte heparinet kunne gi degranulering. Nok en annen mente at kanskje et annet aktivt degranulerende molekyl kunne binde seg til en substans i løsningsmiddelet, enten heparin eller EDTA. Nok et interessant forslag som kom fra to hold var at antistoffene kunne ha blitt delt opp i små Fab' og F(ab')2 fragmenter under ristingen, og at disse fragmentene også kunne ha degranulerende egenskaper. Det ble også foreslått at auto-anti-IgE fra de basofile cellene selv kan ha vært årsaken til degranuleringen.

Tre brev beskrev negative replikasjoner av forsøket hans (Metzger og Dreskin , Seagrave , Bonini et al ). De mente dermed å ha vist at eksperimentet ikke var reproduserbart. Det er imidlertid blitt påpekt i ettertid at ingen av disse var nøyaktige replikasjoner av Benvenistes eksperiment (Vallance). To steder ble det brukt basofile granulocytter basert på tumorceller fra rotte istedenfor humane (Metzger og Seagrave), og et sted ble histaminfrigjøring brukt som effektmål istedenfor degranulering (Bonini et al). Det er senere blitt argumentert med at akromasi (som var Benvenistes effektmål) og histaminfrigjøring er ikke nødvendigvis er sammenfallende prosesser (Beauvais et al).

Tre mente det måtte være noe galt med Benvenistes tall fordi de ikke fulgte en normal Poisson-fordeling (Fierz , Gaylarde , Bland ) . ”Poisson-fordeling” er et statistisk begrep som betegner et spesielt mønster av tall som man ofte venter vil framtre i en studie som denne. To av dem beskylder nesten direkte Benveniste på dette grunnlaget for å ha jukset med tallene. De synes også det var kritikkverdig av Nature å publisere artikkelen før de gjorde en slik elementær kontroll.

Tre mente at Nature ikke burde ha publisert studien, ihvertfall ikke uten å gjøre godt nok forarbeid (Plasterk , Bland , Metzger og Dreskin). Tre kom med generell kritikk av det latterlige ved homøopater og homøopati (Lane, Shoup, Plasterk). Noen kom også med generelle filosofiske betraktninger rundt feil, juks og objektivitet i vitenskap (Petsko, Scott, Gillman).

Av reaksjonene var det 13 som mer eller mindre støttet Benveniste (Reilly, Opitz, Snell, Johnson, Claire, Scott, Fisher, Clemens, Grimwade, Findlay, Jonas, Dunthorn, van Valen). De fleste av disse kritiserte først og fremst måten Nature hadde foretatt sin uavhengige undersøkelse på. Det ble kommentert at undersøkernes rapport i stor grad var preget av mye retorikk, sterk forutinntatthet og lite saklighet (Clemens, Grimwade, Findlay). En leser spør hva man ville sagt til en motsatt situasjon der to biologer (og en tryllekunstner) avfeier fem års arbeid i fysikk i seks uavhengige laboratorier etter et fem dagers besøk i ett laboratorium (Fisher). En annen leser, som også er skeptisk til Benvenistes funn, finner det merkelig at et uavhengig undersøkelsesteam skal benytte en "spesialist på vitenskapelig bedrag", når det ikke har fremkommet noen beskyldinger om dette, og synes også at å bruke journalister og tryllekunstnere i denne sammenhengen er å nedverdige den vitenskapelige prosess (Johnson). En annen leser synes hele saken på en foruroligende måte viser hvordan mulige vitenskapelige framskritt hindres av tidsskriftsredaktører (van Valen). To brev reagerer på ordet "delusion" (vrangforestilling) i Nature-rapportens overskrift og mener det ikke på langt nær er tilstrekkelig materiale i rapporten til å underbygge dette (Findlay, Claire). En leser mener at i rapporten fra undersøkelsesteamet er redaksjonell visdom blitt "uendelig fortynnet i et hav av retorikk." (Clemens). En leser påpeker også at det å inkludere James Randi i teamet var et tveegget sverd, fordi alle vil vite at Randi med sine ferdigheter lett ville kunne påvirke resultatet av undersøkelsen uten at noen andre merket det (han har vært kjent for å gjøre lignende ting tidligere). Derfor kan han ikke se at man skulle være mindre skeptisk til Nature's rapport enn til den opprinnelige artikkelen (Dunthorn). En annen leser omtaler undersøkelsesteamet som ”redaktøren, en tryllekunstner og kaninen hans.” (Snell).

Andre lesere støtter redaktøren. En leser roser den modige "uortodokse" beslutningen om å ta med James Randi i teamet, på grunn av hans fabelaktige evne til å oppdage juks (von Hahn). En leser skriver at dersom man skulle tro på Benveniste, så kunne man jo kurere alle sykdommer med et enkelt glass vann, fordi alle medisiner finnes der i uendelig høy fortynning (Shoup). En leser mener hele saken fint illustrerer hva som kan skje når en biolog vet mindre om atomteori og vannets struktur enn en vanlig kjemistudent. Han synes at om denne artikkelen skulle gi pinlige følger for forfatterne, så er det velfortjent, og burde tjene til an advarsel til andre som prøver å fremme slike svulstige og latterlige prinsipper basert på snever forståelse (Lane).

Saken avsluttes
Etter at debatten hadde rast i noen måneder ble det hele avsluttet med at først Benveniste (på en side), og så redaktøren John Maddox (på fire sider) fikk skrive sine svar. Benveniste er tydelig fremdeles rasende i sitt svar. Han skriver at deres artikkel var et rop om hjelp for å forklare noen forbausende resultater, og at han i stedet fikk kastet over seg et svindelpoliti og absurde anklager (”en svindel i fem forskjellige laboratorier?”) mot respekterte forskere som regelrett er blitt behandlet som forbrytere. Han berømmer Nature for å ha gjort en god jobb i sin prosess mot ham, med kraftige uttrykk og overskrifter og en fire siders rapport der enkelte ting også skamløst nok ble endret etter at han hadde gitt dem sitt svar. Han beskriver hele undersøkelsesprosessen og rapporten som amatørmessig og sirkusaktig og synes det er utrolig at den av noen faktisk blir tatt som bevis mot hans data. Han påpeker likevel at enkelte ting står fast. Selv i rapporten bekreftes det at det ble gjort positive replikasjoner av eksperimentet. To figurer som bekrefter dette ble gjengitt i rapporten, og dette er ennå ikke blitt imøtegått. Han prøver også å besvare de viktigste ankepunktene som er kommet inn mot artikkelen hans. Han prøver å forklare hvorfor tellingene ikke har fulgt Poisson-fordelingen. Han kritiserer replikasjonene av eksperimentet hans, da ingen av dem har fulgt nøyaktig samme protokoll. Han bemerker at endel av forslagene som er kommet inn for å forklare funnene er underholdende, men stort sett langt mer fantasifulle enn selve artikkelen hans. Til slutt spør han bare: "Hvorfor?". Hvorfor skulle Nature sitte i to år og vurdere arbeidet deres, gå det nøye etter i sømmene, forlange at de skulle få det bekreftet i andre uavhengige laboratorier, for så når de endelig publiserer det å gå til ekstreme skritt for å ødelegge det. Benveniste tror svaret ligger i de avsnittene i Maddox' lederartikkel og i rapporten der det advares mot homøopati. Man kan jo bare spørre hvorfor i all verden Nature skulle publisere artikkelen før "undersøkelsen" ble gjort. Han mener svaret må være at de måtte skremme fuglen ut av buskene før de kunne skyte den, med fordreininger av fakta, feil, utelatelser, feilsitater og løgner. Typiske symptomer på et korstog. Han bemerker at James Randi nå går åpent ut og sier at det hele var en "svindel". En svindel med fem laboratorier? spør Benveniste igjen. Han avslutter med å love at siste ord ikke er sagt i denne saken. Sannheten er sta, og det er vi også, så det vil komme mer, sier han.

John Maddox forteller i sin avslutning at det er lenge siden han har opplevd maken til denne saken. Han mener både han og mange av hans kolleger har lært mye av den, men sier han ikke helt kan forstå hvorfor den ser ut til å ha vekket så sterke følelser hos mange. Han oppsummerer først at selve eksperimentet som startet debatten er enkelt og greit å forstå, og at det ikke finnes noen vitenskapelig modell som eventuelt kan forklare de merkelige funnene. Deretter kommer han inn på den kritikken han selv og Nature er blitt utsatt for. Han forteller at han etter hvert var utsatt for et svært kraftig press fra Benveniste for å publisere artikkelen. Etter at han hadde avvist den for det han hadde håpet var siste gang, ble han oppringt av en indignert Benveniste som anklaget ham for å ville undertrykke en av de største oppdagelser i det tyvende århundre. Han forteller at den påfølgende ”undersøkelsen” var avtalt mellom ham og Benveniste på forhånd, og at det var en forutsetning for at artikkelen skulle publiseres. Benveniste visste også på forhånd hvem som skulle delta i teamet. Maddox hadde ment det var best å la artikkelen publiseres før undersøkelsen. Hadde han gjort det motsatt ville dr. Benveniste ha fått full beslutningsfrihet; med en fordelaktig eller nøytral rapport ville han ha publisert, og ellers kunne han ha trukket seg. Han er fremdeles forundret over hvor likegyldig Benveniste ser ut til å være i forhold til hans innvendinger om ”sampling errors” og gjentar tallene og kurven fra undersøkelsesrapporten som underbygger at det ble gjort systematiske avlesningsfeil på laboratoriet. Han skriver at det er all grunn til å tro at Benveniste selv er overbevist om eksistensen av det fenomenet han beskriver og overbevist om at hans data er samlet inn på korrekt vis, men gjentar at teamets bedømmelse er at dataene er skjødesløst innsamlet og at de blir skjødesløst tolket. Han imøtegår også de som har kritisert sammensetningen av undersøkelsesteamet og deres ekspertise. Han avviser sterkt påstanden om at de sendte en ”gjeng med amatører”. Walter W. Steward var en av de mest aktive i komiteen som opprinnelig skulle bedømme artikkelen, en merittert vitenskapsmann og har gjennom årene vist en helt unik evne til å oppdage feil og inkonsekvens i intrikate argumenter. James Randi er langt mer enn en tryllekunstner, han var mannen som avslørte Uri Geller, og har også en ikke ubetydelig vitenskapelig ekspertise, samt en bemerkelsesverdig evne til å sette opp vanntette vitenskapelige eksperimenter.

Videre skriver Maddox at det var tre, og ikke fem, andre laboratorier som ble omtalt i artikkelen og at dataene derfra i stor grad var forvirrende og uklare. Han gjetter at Benveniste og hans gruppe nå vil telle basofile granulocytter, følge standard prosedyrer for å kontrollere de feilene som er påvist, og vil ganske snart finne ut at deres fantastiske resultater er borte. Skulle det motsatte vise seg, vil jo det være svært interessant, men dr. Benveniste vil nok utvilsomt foretrekke å få det publisert i et annet tidsskrift, mener han. Han avslutter med å si, til de som har ment at Nature med sin opptreden har ødelagt muligheten for å finne den sanne forklaringen på funnene til Benveniste, at det gjenstår å se at det er noen funn der som skal forklares.

Hvis man skal se nærmere på Benvenistes artikkel, som var utgangspunktet for hele historien, kan man si at mange ting der er svært uklart. Mange ”bi-eksperimenter” blir omtalt uten at det gis noen tilhørende data. Det sies lite om hvilke statistiske metoder som brukes for å bestemme statistisk signifikans. Man får aldri vite hvor mange celler som totalt ble brukt i eksperimentene. Det var også vanskelig å se av artikkelen hvilke eksperimenter som ble gjennomført i Paris, og hvilke som ble gjennomført i de andre laboratoriene. Det er tydelig at Benveniste og hans team i artikkelen prøver å få med mange forskjellige eksperimenter på liten plass, mens det for forståelsen og den kritiske analysens del nok hadde vært greiere hvis han brukte plassen til en mer grundig beskrivelse av et færre antall eksperimenter. Store mengder data og råmateriale ble sendt til Natures redaksjon, men de fikk kun tre sider til disposisjon for den endelige artikkelen. Man kan nok også si at det skinner igjennom mange steder at gruppen har en svært ukritisk holdning til sine egne funn. Det gjøres i artikkelen ingen forsøk på å diskutere mulige feilkilder som kanskje kan forklare de merkelige funnene på andre måter. De avslutter artikkelen med en bombastisk konklusjon om at vannet er en bærer av biologisk informasjon uten en gang å diskutere om det kan finnes alternative forklaringer. Sånn sett kan man lure på om Benveniste egentlig var interessert i ”hjelp” fra det vitenskapelige samfunn til å forklare sine merkelige funn. Det virker som om han har konklusjonen klar allerede. Også hans senere korrespondanse er preget av en skråsikkerhet som antyder at han har vært svært lite mottagelig for motargumenter.

Likevel er det også vanskelig ikke å reagere med noe undring på måten tidsskriftet Nature og dets redaktør har taklet saken på. For det første kan man spørre hvor god forhåndprosessen på to år med bedømming og vurdering har vært, når artikkelen i slik grad kan sables rett ned så snart den er publisert. For det andre kan man spørre seg hva redaktøren mener med ”uavhengig undersøkelse”. Å inkludere seg selv i et slikt team er i utgangspunktet svært uvanlig for en redaktør. Og når redaktøren i tillegg på forhånd har uttalt seg skeptisk til artikkelen, advart leserne mot å tro på resultatene og til og med har følt seg presset til å utgi artikkelen mot sin vilje, kan han vel knapt kalles uavhengig. Walter W. Steward var en av de opprinnelige dommerne som var med på å vurdere artikkelen for Nature og således heller ikke ”uavhengig”. Både han og James Randi blir omtalt som eksperter på å avsløre ”vitenskapelig juks”. Vil en slik ekspert kunne reise ned med et åpent sinn? Ville det ikke vært et stort prestisjetap for Randi og Steward (og kanskje også Maddox) om de hadde reist tilbake uten å ha ”avslørt” Benveniste?

For det tredje virker det unektelig litt snålt å sende to fysikere og en tryllekunstner til å vurdere et eksperiment i immunologi. Selv om omstendighetene er spesielle ville det vel vært logisk å ha med i hvert fall én ekspert på området. For det fjerde virker det som om undersøkelsesteamet trekker svært bombastiske konklusjoner på svært tynt grunnlag, selv når man bare leser deres egen rapport. Som to lesere også påpekte står ikke bruken av ordet ”delusion” i overskriften i samsvar med innholdet i rapporten. Det beskrives en del eksempler på uryddighet og dårlig metodikk, men ingenting som direkte motbeviser innholdet i artikkelen. Selv i undersøkelsesteamets rapport er fire av syv eksperimenter positive. For det femte er påstanden i rapporten om at posisjonen av toppene til degranulasjonskurven ikke skulle kunne variere fra eksperiment til eksperiment direkte gal. I den opprinnelige artikkelen står det at ”de gjentatte bølgene med anti-IgE-indusert degranulering var reproduserbare, men degranuleringstoppene kunne flytte seg med en eller to fortynninger for hver mye fortynningsrekke og avhengig av blodet som ble brukt.” For det sjette er det ikke vanskelig å tenke seg at et eksperiment plutselig kan gå galt når et fremmed team plutselig kommer inn, forandrer oppsettet og reglene, og selv insisterer på å delta. Likevel godtok teamet en eneste mislykket serie som et endelig bevis på at flere års arbeid i flere land kun var basert på feilaktig telling og ønsketenkning. For det syvende kan man stille spørsmålstegn med undersøkelsesteamets metodikk når de selv kjente kodene under de tre siste eksperimentene som ble mislykket. Steward deltok selv i pipetteringen mens han kjente kodene. Randi var til stede, og ville med sine evner også være i stand til å påvirke utfallet hvis han ønsket, slik en leser påpekte.

Det har i ettertid vært gjort flere forsøk på å replisere forsøkene til Benveniste. I korrespondansen i Nature beskrives det tre negative replikasjoner av forsøket. Selv om det i alle tilfellene var et visst avvik fra den opprinnelige protokollen, er dette i hvert fall sterke indikasjoner på at det fenomenet Benveniste beskriver knapt kan kalles allmenngyldig. Det har også blitt publisert to artikler til med lignende protokoller som konkluderer med at de ikke har reprodusert fenomenet (Hirst et al i 1993 og Ovelgonne et al i 1992 ). Hirst ser ut til å reprodusere noen av de samme fenomenene som Benveniste, men avfeier i konklusjonen disse som konsekvenser av noen uidentifiserte systematiske feil i det eksperimentelle oppsettet. Hirsts artikkel er i det hele tatt meget interessant lesning. Det ser ut til at konklusjonen stort sett brukes til å bortforklare funnene i resten av artikkelen. Overgonnes eksperiment har et design som avviker fra Benvenistes på flere måter. Blant annet kombinerer de granulocyttellinger fra forskjellige fortynningsgrader, slik at effekten ved bestemte fortynningsgrader ikke kan måles.

Andre forsøk
Det blir hevdet at det også er gjort positive replikasjoner av Benvenistes forsøk. I en artikkel om forskning på homøopati peker A.K. Vallance på følgende studier som skal ha vist noenlunde tilsvarende resultater som Benveniste: Poitevin et al publiserte en studie i The British Journal of Clinical Pharmacology i 1988 der de i blinde eksperimenter fant at homøopatiske fortynninger av anti-IgE gav basofil akromasi. Han fant også at denne prosessen kunne influeres av homøopatiske fortynninger av lunge-histamin og apis mellifica, et homøopatisk middel. Den samme effekten av apis mellifica ble reprodusert av Benveniste et al i 1991 . Cherruault at al 1989 har vist en tilsvarende bølgeformet inhibitorisk effekt av homøopatiske fortynninger av histamin på basofil degranulering. Kontrollen med histidin hadde ingen slik effekt. Disse resultatene ble også reprodusert flere ganger av Sainte-Laudy et al, og publisert i 1991 og 1993 .

Det hører imidlertid med til historien at alle disse forskergruppene inkluderer mange av de samme forskerne som stod bak 1988-artikkelen i Nature. Man kan derfor spørre seg hvor ”uavhengige” disse replikasjonene er.

Det er flere forskere enn Jacques Benveniste som de siste årene har forsket på ”vannets hukommelse”, eller mulige biologisk påvisbare effekter av homøopatiske fortynninger.

Den østerrikske biologen P.C. Endler og hans team publiserte i 1994 en artikkel der de beskriver eksperimenter med homøopatiske fortynninger av tyroksin som tilsettes bassenger med rumpetroll . De finner at rumpetroll som får tilsatt disse fortynningene utvikler seg signifikant annerledes (først noe langsommere, dernest hurtigere) enn kontrollgruppen av rumpetroll som utvikler seg i bassenger uten tilsetning. Forsøkene har vært utført blindt og med uavhengig vurdering.

På hjemmesiden til Jacques Benvenistes laboratorium, www.digibio.com, finnes en liste med over 20 publiserte forsøk, både fra hans eget laboratorium og andre studier, som det blir hevdet påviser biologiske effekter av homøopatiske fortynninger. Enkelte av artiklene er også lagt ut i sin helhet på nettet.

Det har vært gjort mye klinisk forskning på homøopati. Mye av forskningen har vært av dårlig kvalitet og har bestått av små grupper, noe som også kan skyldes små ressurser og problematisk finansiering. Enkelte studier har imidlertid vist klart signifikante resultater, og har samtidig vært av en såpass god kvalitet at de har vært vanskelig å forklare. Eksempler på slike studier er studier gjort på effekt av homøopatiske fortynninger av allergiske lidelser og ved diare hos barn .

Det er gjort fire store metaanalyser på 90-tallet over klinisk forskning på homøopati (Hill og Doyon 1990 , Kleijnen et al 1991 , ECHM RAG#1 1996 , Linde et al 1997 ), hvorav de tre siste konkluderer med at effekten av homøopatisk behandling vanskelig kan forklares som ren placebo. Den nyeste, publisert i Lancet i 1997, inkluderte 89 dobbeltblindede og/eller randomiserte placebokontrollerte studier og konkluderte med at deres funn ikke var forenlige med nullhypotesen, at effekten av homøopati skulle være lik placebo. Tallene holdt seg fremdeles signifikante når det ble forsøkt korrigert for såkalt publication bias (at studier som viser negativt resultat har en større tendens til ikke å bli publisert). Analysen viste imidlertid også en tendens til at effekten i favør av homøopati ble mindre når kvaliteten på studiene ble bedre.

Paradigmatisk forskning
Vi liker å tro at de fleste vitenskapsmenn og forskere er rasjonelle. Vi liker å tro at de til enhver tid kan forholde seg til det som finnes av tilgjengelige data om et emne og ut fra dette komme til en rasjonell konklusjon. Men hvorvidt vitenskapen egentlig har til vane å opptre rasjonelt er et omstridt spørsmål blant vitenskapsfilosofer. Thomas Kuhn mener i sin teori om vitenskapelig utvikling at det typiske for vitenskapen er at forskerne arbeider innenfor det han kaller paradigmer . Paradigmene er i stor grad basert på visse paradigmeskapende verk, som for eksempel Newtons ”Principa” og ”Opticks”, Aristoteles’ ”Fysika”, Ptolemaios’ ”Almagest”, Franklins ”Electrisity” og Lavoisiers ”Chimie”.

Det typiske ved et paradigmeskapende verk er at det i sin tid har hatt mer suksess enn konkurrentene i å løse problemer som forskerfellesskapet den gang hadde kommet til å anse som akutte. Det er først og fremst et grunnleggende vitenskapelig verk som omfatter en teori samt noen eksperimenter og observasjoner anvendt som eksempler. Det er dessuten et åpent verk som krever alle typer av fortsatt forskning. En ny teori får ifølge Kuhn ikke paradigmatisk status fordi den gamle teori er rasjonelt gjendrevet og den nye rasjonelt valgt, men fordi et økende antall forskere opplever at den nye teorien både løser noen akutte problemer bedre, og gir dem fristende utsikter til nye løsbare problemer. Gamle teorier ebber ut, de slutter å interessere, de forlates – uten å være rasjonelt gjendrevet. I overgangsperioden mellom et gammelt og et nytt paradigme forsvares imidlertid gjerne det gamle med nebb og klør av forskere som slett ikke kan overbevises rasjonelt om det gale i det gamle og det riktige i det nye. Som Max Planck sa det, ”en ny vitenskapelig erkjennelse vinner ikke fram ved at man overbeviser motstanderne med tvingende logiske argumenter, men ved at motstanderne dør ut.”

Hvis man skal tro på Kuhns teorier, kan disse på noen måte relateres til striden omkring homøopatiske effekter omtalt her? Kan man forestille seg at homøopatiske effekter vil kunne forklares i en fremtidig vitenskapelig teori, og at det vi nå ser er begynnelsen på en strid mellom et gammelt og et nytt (ennå ikke klart formulert) paradigme? Vi ser i hvert fall mye som stemmer. Resultatene av de fire omtalte studiene kan alle sies å utgjøre anomalier i forhold til dagens fysisk/kjemisk/biologiske normalvitenskap. Dermed strømmer en rekke forskere til for å forsvare dagens paradigme. For det første kommer de med en rekke ad hoc hypoteser som kan forklare observasjonene ut fra det gjeldende paradigme. Disse ser vi mange av (forsøkene på å finne alternative forklaringer på Benvenistes resultater), og de kan til tider bli svært fantasifulle. For det andre rettes det sterk tvil om forskerne som har fremskaffet anomalien. Tvilen kan gjelde både forskerens kompetanse og hans intensjoner. Det søkes etter metodologiske svakheter og slås hardt ned på alt man kan finne. Forskerens motiver kan trekkes i tvil, og han beskyldes for alt fra inkompetanse og naivitet til direkte juks og svindel.

Finnes det noen molekylær teori som kan ”forklare” homøopati?
Det er for all del ikke sikkert at det er riktig å betrakte striden omkring homøopatiske effekter som en strid mellom to paradigmer, men hvis vi skal gjøre det, finnes det da i dag noen ”alternativ teori” som kan forklare homøopatiske effekter, og som samtidig også kan forklare alt det som forklares av vårt gamle fysisk/kjemisk/biologiske paradigme? Noen slik helhetlig teori finnes så vidt jeg vet ikke. Homøopatene har sine forklaringsmodeller, men de går lite inn på spesifikke mekanismer, og bruker ofte et språk som er dårlig tilpasset moderne fysikk og kjemi. En forklaringsmodell skrevet i et kapittel i boken ”Alternativ medisin – en innføring” ble slaktet og plukket fra hverandre av kjemikerne Greibrokk, Helgaker og Uggerud i en artikkel i Tidsskrift for den norske lægeforening .

Mer avanserte modeller som forsøker å forklare mulige homøopatiske effekter er presentert de senere år av fysikere som E. Del Giudice og G. Preparata, Paolo Bellavite og Andrea Signorini, Shui-Yin Lo, Mae-Wan Ho , G. S. Anagnostatos, J. Matsumoto, C. W. Smith, J. Widakowich og F. A. Popp . Disse modellene er stort sett svært matematiske og sorterer i stor grad inn under fysikk og biofysikk. De er dermed stort sett lite tilgjengelige for biologer, farmakologer og medisinske forskere.

På Internett-hjemmesiden til Jacques Benvenistes laboratorium presenteres det en enkel ”alternativ” biokjemisk modell, til dels basert på arbeidene til Del Giudice og Preparata. Den forklares omtrent som følger:

Den gjeldende teori for den molekylære interaksjonen mellom ligand og reseptor går ut på at ligandens tredimensjonale struktur passer med reseptorens tredimensjonale struktur som en nøkkel i en lås. Når liganden så binder seg til ”sin” reseptor, blir signalet oversatt til endringer i cellens funksjoner. I modellen ser man for seg at liganden finner fram til sin reseptor ved hjep av tilfeldige molekylbevegelser, på en ren ”prøve og feile”-basis. De elektrostatiske kreftene som virker mellom molekylene har en rekkevidde på kun 2-3 ganger molekylenes diameter, og kommer således først inn i bildet når liganden er kommet helt inntil reseptoren.

Hvis man prøver å regne på det, mener Benveniste & co, vil man se at sannsynligheten for denne typen møter er svært liten, gitt det store antall andre molekyler og reseptorer som ikke deltar i en gitt kjemisk reaksjon. Dermed skulle selv den enkleste biokjemiske reaksjon ta svært lang tid, og dette er et paradoks som aldri er blitt forklart av denne teoriens tilhengere. Den alternative teorien som presenteres går ut på at det molekylære signalet i virkeligheten en lavfrekvente (<20 kHz) elektromagnetiske signaler som fremkalles av molekylenes egenfrekvens og formidles gjennom egne koherente elektromagnetiske felter i vannet. Disse feltene kan bæres i rent vann via vannmolekylenes egne svingninger. Signalet formidles ved at reseptoren koresonerer med liganden, omtrent på samme måte som en radiomottaker fanger opp radiobølger. Benveniste poengterer at denne modellen ikke bryter med noen basale nåværende fysiske eller biologiske prinsipper. Det er allerede kjent og veldokumentert at:

· Alle molekyler har spesifikke egenfrekvenser.

· Et sammensatt sett av høye frekvenser kan fremkalle lave frekvenser, etter ”beat-frequency”-fenomenet.

· Alle biologiske interaksjoner skjer i vann, siden det i gjennomsnitt er ti tusen vannmolekyler per proteinmolekyl i kroppen.

Modellen kan også forklare, mener Benveniste, hvorfor selv små forandringer av et molekyl (som fosforylering, bytte av et ion med et lignende, bytte av to peptidgrupper etc) kan få så store konsekvenser for molekylets funksjon. Selv om den tredimensjonale strukturen endres lite, endres molekylets resonansegenskaper betraktelig. Modellen forklarer også hvorfor det store prosjektet med ”drug-design”, det vil si medikamenter produsert på basis av reseptorenes tredimensjonale struktur, foreløpig har lykkes svært dårlig.

Denne modellen nevnes bare her for å vise at det eksisterer alternative modeller som muligens kan forklare eventuelle homøopatiske effekter, dersom de virkelig eksisterer.

Veien videre
Det finnes i dag ingen etablert alternativ fysisk/kjemisk teori som kan forklare biologiske effekter av homøopatiske fortynninger. Om ”vannets hukommelse” virkelig eksisterer er foreløpig verken bevist eller motbevist. Og dersom man virkelig skal tro på at det eksisterer, finnes det nok av uavklarte spørsmål å gripe fatt i. Noen eksempler:

1. Europaparlamentet har vedtatt at homøopatiske legemidler kan selges fritt på grunn av deres mangel på giftighet. Hvorfor husker vannet bare de gode virkningene, men glemmer bivirkningene?

2. De fleste homøopatiske legemidler lages ved at løsningen dryppes på tabletter av melkesukker. Hva skjer når vannet fordamper? Overføres hukommelsen til melkesukkeret? I så fall hvordan?

3. Vannet som brukes til å lage homøopatiske løsninger må ha vært borti andre substanser tidligere. Hvor blir det av denne hukommelsen?

Uansett om homøopatiske effekter er reelle eller ikke, gir diskusjonen omkring det et fascinerende innblikk i hvordan den vitenskapelige prosess foregår. De metodologiske kravene til denne typen studier blir de strengeste man kan finne, og det bør de jo også være. Eventuelle studier med positive funn blir gransket til den minste detalj for å finne ut ”hvor feilen ligger”. Det kan være metodologiske svakheter, det kan være feil eller svakheter ved forskeren, det kan til og med i siste instans være juks. Først når alle andre muligheter er forsøkt kan man begynne å spørre om det kan være noe mangelfullt ved våre grunnleggende fysisk/kjemisk/biologiske teorier.

For å se hele debatten i et litt annet perspektiv er også kjennskap til Kuhns teorier om vitenskapelig utvikling nyttig. De funn som er gjort om homøopatiske effekter kan være anomalier som til syvende og sist vil lede vår vitenskap mot et nytt grunnleggende paradigme når det gjelder vår forståelse av molekylærbiologiske interaksjoner. De diskusjonene vi ser i dag kan være uttrykk for en vitenskapelig krise av den typen Kuhn snakker om. Men disse tingene er ikke på noen måte sikkert.

Det er også et alvorlig problem at forskere som blir for entusiastiske i forhold til det de forsker på lett kan miste evnen til å være objektiv, og særlig her er man redd for at ”ukjente kilder til bias” kan komme inn. I James Randis bok ”Juks og Bedrag” fortelles det om hvordan han en gang sendte to unge tryllekunstnerkolleger til et ”parapsykologisk” forskningsprosjekt ved Washington Universitet i St. Louis. Randi hadde avtalt med mennene at de skulle svare ærlig dersom de ble spurt om de jukset. I flere måneder holdt imidlertid forsøkene på, og de to unge mennene oppnådde fantastiske resultater i tankeoverføring, psykokinesi, prekognisjon etc. Til slutt sa mennene selv ifra. Ikke en eneste gang var det noen som spurte ”jukser dere”? Av denne grunn bør man kanskje være forsiktig med å overlate all forskning på homøopati til ”entusiaster” .

Men de anekdotiske historiene om homøopatiens fortreffelighet florerer fremdeles, i ukeblader og på frokost-TV. Flere av folkets helseopplysere er også utdannede homøopater. Man kan spørre seg om dette er uttrykk for en reell følelse av at ”det er noe mer der” enn hva legevitenskapen har klart å finne ut, eller om det mer er uttrykk for en generell misnøye med det etablerte helsevesenet og kanskje vår tids hyppige dragning mot det ”magiske” og ”overnaturlige”.
Det vil bare tiden vise.

Referanser:

Beauvais F, Bidet B, Descours, Hieblot C, Burtin C, Benveniste J. Regulation of human basophil activation. J Allergy Clin Immunol 1991;87(5): 1020-1028. Referert i Vallance 1998 s. 59.

Bellavite P, Signorini A. “Pathology, complex systems, and resonance” og “Biological effects of electromagnetic fields” i Schulte og Endler (red.) ”Fundamental Research in Ultra High Dilution and Homoeopathy”, Dordrecht/ Boston/ London: Kluwer Academic Publishers, 1998, pp. 105-116 og pp. 127-142.

Benveniste J. Dr. Jacques Benveniste replies. Nature 1988; 334:291.

Benveniste J. Benveniste on the Benveniste affair. Nature 1988; 335: 759.

Benveniste J, Davenas E, Ducot B, Cornillet B, Poitevin B, Spira A. L’agitation de solutions hautement diluees n’induit pas d’activité biologique specifique. CR Acad Sci Paris 1991;312(II):461-466. Referert i Vallance 1998.

Bland BH. Brev til Nature. Nature 1988; 335:109.

Bonini S, Adriani E, Balsano F. Brev til Nature. Nature 1988; 335: 559.

Cherruault Y, Guillez A, Sainte-Laudy J, Belon P. Etude mathematique et statistique des effets de dilutions successives de chlorhydrate d’histamine sur la reactivite des basophiles humains. Bio-Sciences 1989;7:63-72. Referert i Vallance 1998.

Claire JF. Brev til Nature. Nature 1988; 335:584.

Clemens MJ. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Davenas E, Beauvais F, Amara J, Oberbaum M, Robinzon B, Miadonna A, Tedeschi A, Pomeranz B, Fortner P, Belon P, Sainte-Laudy J, Poitevin B, Benveniste J. Human basophil degranulation triggered by very dilute antiserum against IgE. Nature 1988; 333: 787.

Del Giudice E, Preparata G. ”Coherent electrodynamics in water” i Schulte og Endler (red.) ”Fundamental Research in Ultra High Dilution and Homoeopathy”, Dordrecht/ Boston/ London: Kluwer Academic Publishers, 1998, pp. 89-104.

Dunthorn D. Brev til Nature. Nature 1988; 335: 664.

Endler PC, Pongratz W, Kastberger G, Wiegant FAC, Schulte J. The effect of highly diluted agitated thyroxine of the climbing activity of frogs. Veterinary and Human Toxicology 1994;36:56-59.

Escribano MJ. Brev til Nature. Nature 1988; 334: 376.

European Community Homoeopathic Medicines Research Advisory Group #1 (ECHM RAG#1). Overview of data from homoeopathic medicine trials. Preliminary report on the efficacy of homoeopathic intervention over nothing or a placebo. Draft 1. 1 June 1996. Referert i Vallance 1998.

Fierz W. Brev til Nature. Nature 1988; 334:286.

Findlay S. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Fisher P. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Gaylarde PM. Brev til Nature. Nature 1988; 334:375.

Gillman MA. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Glick JL. Brev til Nature. Nature 1988; 334: 376.

Greibrokk T, Helgaker T, Uggerud E. Grunnlaget for homøopati som behandlingsmetode. Tidsskr Nor Lægeforen 1999; 119: 849-851.

Grimwade AM. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Hill C, Doyon F. Review of randomized trials of homoeopathy. Rev Epidemol Sante Publique 1990;38:139-147. Referert i Vallance 1988.

Hirst SJ, Hayes NA, Burridge J, Pearce FL, Foreman JC. Human basophil degranulation is not triggered by very dilute antiserum against IgE. Nature 1993; 366:525-527.

Ho MW. ”Bioenergetics and the coherence of organisms” i Schulte og Endler (red.) ”Fundamental Research in Ultra High Dilution and Homoeopathy”, Dordrecht/ Boston/ London: Kluwer Academic Publishers, 1998, pp. 69-88.

Jacobs J, Jiménez LM, Gloyd SS, Gale JL, Crothers D. Treatment of acute childhood diarrhea with homeopathic medicine: a randomized clinical trial in Nicaragua. Pediatrics 1994;93:719-725.

Johnson M. Brev til Nature. Nature 1988; 335:392.

Jonas WB. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Kleijnen J, Knipschild P, ter Riet G. Clinical trials of homoeopathy. British Medical Journal 1991; 302:1439-42.

Lane LC. Brev til Nature. Nature 1988; 335:109.

Lasters I, Bardiaux M. Brev til Nature. Nature 1988; 334:285

Linde K, Clausius N, Ramirez G, Melchart D, Eitel F, Hedges LV, Jonas W. Are the clinical effects of homoeopathy placebo effects? A meta-analysis of placebo-controlled trials. Lancet 1997; 350: 834-843.

Ljungby HVC. Forskning kring homøopati kan inte anfortros entusiaster. Läkartidningen 1998; 95(28-29):3200-2.

Maddox J. When to believe the unbelieveable. Nature 1988; 333:787.

Maddox, Randi J, Steward WW. “High dilution” experiments a delusion. Nature 1988; 334:287-290.

Maddox J. Waves caused by extreme dilution. Nature 1988; 335:760-763.

Metzger H, Dreskin SC. Brev til Nature. Nature 1988; 334:375.

Opitz K. Brev til Nature. Nature 1988; 334:286.

Overgonne JH, Bol AWJM, Hop WCJ, van Wijk R. Mechanical agitation of very dilute antiserum against IgE has no effect on basophil staining properties. Experentia 1992; 48:504-508. Referert i Vallance 1998.

Petsko GA. Brev til Nature. Nature 1988; 335:109.

Plasterk RHA. Brev til Nature. Nature 1988; 334:285.

Poitevin B, Davenas E, Benveniste J. In vitro immunological degranulation of human basophils is modulated by Lung histamine and Apis mellifica. Br J Clin Pharmacol 1988;25: 439-444. Referert i Vallance 1998.

Randi J. ”Juks og bedrag – avsløringer av det overnaturlige”. Oslo: Grøndahl Dreyer 1994. pp. 156-157.

Reilly DT. Brev til Nature. Nature 1988; 334:285.

Reilly DT, Taylor MA, McSharry C, Aitchinson T. Is homoeopathy a placebo response? Controlled trial of homoeopathic potency, with pollen in hayfever as model. Lancet 1986;ii:881-886.

Reilly DT, Taylor MA, Beattie NGM, Campbell JH, McSharry C, Aitchinson TC, Carter R, Stevenson RD. Is evidence for homoeopathy reproducible? Lancet 1994;344:1601-1606.

Sainte-Laudy J, Belon P. Inhibition of human basophil activation by high dilutions of histamine. Agents Actions 1993;38:C245-C247. Referert i Vallance 1998.

Sainte-Laudy J, Sambucy JL, Belon P 1991. Biological activity of ultra low doses: Effect of ultra low doses of histamine on human basophil degranulation triggered by D. Pteronyssinus extract. I Doutremepuich C (red) Ultra Low Doses. Taylor & Francis, London, pp. 127-138. Referert i Vallance 1998.

Schilling RM. Brev til Nature. Nature 1988; 335: 584.

Scott JA. Brev til Nature. Nature 1988; 335:292.

Seagrave JC. Brev til Nature. Nature 1988; 335:559.

Shakib F. Brev til Nature. Nature 1988; 335: 664.

Shoup JP. Brev til Nature. Nature 1988; 335:664.

Snell K. Brev til Nature. Nature 1988; 334:559.

Stanworth DR. Brev til Nature. Nature 1988; 335: 392

Suslick KS. Brev til Nature. Nature 1988; 334: 375-376.

Vallance AK. Can biological activity be maintained at ultra-high dilution? An overview of homoeopathy, evidence and Bayesian philosophy. J Altern Complement Med 1998;4:49-76.

van Valen. Brev til Nature. Nature 1988; 335:664.

von Hahn. Brev til Nature. Nature 1988; 335:664.

Wormnæs O. ”Vitenskapsfilosofi”. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1990. pp. 151-155.

Ørstavik R. Lege og homøopat – fra tro til viten?. Tidsskr Nor Lægeforen 1997; 117: 2082-82.




© viten.com 2001