Startsiden
Ny viten
Tema:
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Katastrofer:
|
Atle Dyregrov
Leder ved Senter for Krisepsykologi, Bergen
|
Gjennom de siste tiår er det dokumentert alvorlige og langvarige
psykologiske ettervirkninger av katastrofer, både menneskeskapte
katastrofer og naturkatastrofer. Nylig publiserte en gruppe forskere fra
England en studie av en gruppe ungdommer som overlevde forliset av
cruiseskipet Jupiter som ble pårent av et annet skip. Bare få mennesker
omkom i ulykken, men likevel viste det seg at over de 5 til 8 årene som
forskerne fulgte de overlevende var det over 50 % som utviklet såkalte
posttraumatiske stressforstyrrelser (PTSD). Hele 35 % av gruppen hadde
fremdeles slike problemer når de ble undersøkt så lang tid etter ulykken.
Dette er problemer som består av plagsomme tanker og minner om ulykken,
unngåelse av situasjoner, samtaler og personer som minner om ulykken,
og et overaktivt nervesystem som er rede til å måtte fare til en hver tid.
I tillegg var det mange som utviklet depresjoner og andre angstplager.
Helseplagene etter katastrofer kan altså være omfattende, men varierer
med hva en har vært eksponert for, hvor lenge eksponeringen varte, og hvilken
erfaring og personlighet man møter hendelsen med.
Det er på bakgrunn av den viten som er utviklet om den risiko innvirkningen
av dagliglivets kriser samt krig og større katastrofer har på vår fysiske og
psykiske helse, at det er utviklet ulike kriseintervensjonsmetoder.
Dette er metoder som både sikter mot å hindre unødvendig lidelse og
usikkerhet, og mot å forhindre utviklingen av PTSD og andre traumerelaterte
problemer. Selv om området benevnes krisepsykologi eller katastrofepsykiatri
er det ikke slik at det er bare disse faggrupper som arbeider for å hjelpe
de rammede. Sykepleiere og prester har en vel så viktig funksjon i denne
første fasen, men dersom de kriserammede utvikler mer spesifikke plager,
slik mange gjør, må de tidlig få den mer spesifikke hjelp som psykologene
(og en del psykiatere) kan gi.
Kriseintervensjonsprinsippene ble opprinnelig utviklet innen militærpsykiatri
og la vekt på at hjelpen skulle komme raskt til fronten, og at den skulle
gjøre bruk av forventninger ("Dette skal du klare bra" o.l.). De prinsippene
som følges er i tillegg at hjelpen skal strekke seg ut mot de rammede,
at den er koordinert, at den skal omfatte hele familien, legge vekt på å
skape et godt omsorgsklima, og at de som har behov for mer hjelp må
sikres dette. Gjennom senere års ulykker har det også blitt klart at mange
trenger hjelp over tid, når hverdagen kommer og omgivelsene ofte trekker
seg tilbake. I senere års katastrofer har det også vært en klar erfaring
at ulykker hvor mange er involvert nødvendiggjør kollektive tiltak hvor en
gjør bruk av den gjensidige støtte som kan etableres blant de rammede og hvor
de kan formidle informasjon seg i mellom. Uansett situasjon er fleksibilitet
et nøkkelord for intervensjonen. Hjelpen må tilpasses de behov som de rammede
gruppene har, noe som betyr fleksibilitet både med hensyn til hva en gjør,
hvor en gjør det, og når en gjør det. Fordi overlevende og etterlatte kan
ha ulike behov, er det også viktig at disse gruppene ikke behøver å ha for
mange kontaktpunkter, samtidig som viktig informasjon (f.eks. informasjon
fra overlevende som var de siste til å se en av de som omkom) kan
formidles mellom dem.
Den 26.11.99. kjørte hurtigbåten "Sleipner" på grunn og sank kort tid etter
avgang fra Haugesund. Et stort antall skip og ett helikopter deltok i
redningsarbeidet. Seksten mennesker døde og 62 ble reddet. Omstendighetene
var svært dramatiske. De overlevende ble utsatt for en ekstrem stressituasjon.
De som ble rammet av ulykken var hjemmehørende i ulike kystkommuner slik
at det ble aktivisert støtte og informasjonssentra i flere byer og steder.
Det følgende vil beskrive noe av det psykososiale oppfølgingsarbeid som
er utført og planlagt etter ulykken.
Umiddelbar hjelp
Både på de steder hvor overlevende ble brakt i land og de steder
pårørende samlet seg ble det umiddelbart forsøkt å gi støtte og
hjelp til berørte. Skadde og medtatte overlevende ble sendt til
Haugesund Sykehus hvor også de omkomne ble transportert.
De sentrale steder for både det umiddelbare arbeid og senere etterarbeid
har vært Stavanger, Haugesund, Stord, Bømlo & Bergen. Ved Haugesund
sykehus ble det etablert et stort apparat med delegert ansvar for å
arbeide med de ulike grupper som var rammet av katastrofen (etterlatte,
overlevende, innsatspersonell). I den første fasen var det stor usikkerhet
mht hvem som var overlevende, og hvem som var omkommet, med den ekstreme
påkjenning det medførte for etterlatte og pårørende som ventet i spenning.
I forhold til den tidlige organisering av hjelp etter ulykken kan nevnes
at det i Stavanger fra psykiatriens side ble sagt at ulykken ikke hadde
et stort nok omfang til at de ville koble inn sitt katastrofeapparat.
Kommunens beredskapsapparat trådte imidlertid til på en meget
tilfredstillende måte. I Bergen stilte ledelsen ved Haukeland sykehus
spørsmål ved om denne hendelsen var stor nok til å rettferdiggjøre en
mobilisering i vårt distrikt. Behovet for en mer samlet oppfølging var
imidlertid åpenbart. Senter for Krisepsykologi i Bergen ble bedt om å
lede dette arbeidet.
Oppfølging av etterlatte
Det er mange som kjenner seg som etterlatte etter en slik katastrofe
og ved transportulykker bor de ofte spredt, noe som vanskeliggjør
oppfølgingen. Behovet for oppfølging er også ulikt, i tillegg til at
de kan variere sterkt over tid. I for stor grad har en også tilbudt
hjelpen like etter katastrofen, slik at mange ved tidligere katastrofer
ikke har fått adekvat oppfølging over tid.
I oppfølgingen etter Sleipner-ulykken ble det vektlagt både kollektive
tiltak som rettet seg mot alle familiene i form av tilretteleggelse for
samlinger hvor de etterlatte kunne hjelpe hverandre og få hjelp til å
bearbeide i grupper. I tillegg ble det vektlagt å strekke seg ut mot hver
enkelt familie med et tilbud lokalt om familien ønsket det.
I møte mellom representanter for etterarbeidet en uke etter ulykken ble vi
enige om at familiene skulle følges opp lokalt. Samtidig ble det lagt en plan
for tre fellessamlinger for etterlatte.
Den første samlingen besto av bla. fellesaktiviteter, arbeid i mindre
grupper og tur til ulykkesstedet. Det kom frem at mange var misfornøyd
med det de opplevde som ansvarsfraskrivelse fra ulike ansvarlige
(selskap, sjøfartsdirektoratet) eller mangel på svar (ulykkeskommisjonen).
De ønsket mer opplysninger. Under en ny samling 27 og 28 mai ble det
også foretatt gruppemøter, og de etterlatte fyllte ut spørreskjema som
kan hjelpe oss å sikre at de som trenger mer hjelp får det. En siste
samling er planlagt for helgen da ettårsdagen passeres.
Oppfølging av overlevende
Overlevende skal fortsette sine liv mest mulig normalt etter å ha fått
mulighet til å bearbeide det som har hendt sammen med andre overlevende
og/eller individuelt. Om en vektlegger for sterkt å utvikle et fellesskap
mellom de overlevende, f.eks. gjennom gjentatte ganger å samle dem i
fellesmøter, kan en identitet som overlevende fasttømres og de kan utvikle
en "offer-identitet". Av denne grunn er vi her mer forsiktig med å
arrangere for mange samlinger som gjør det vanskeligere å gå videre
i livet og holde på sitt vanlige sosiale nettverk til forskjell fra
å utvikle et nytt sosialt nettverk bestående av dem en overlevde
sammen med. Samtidig er de første samlingene med andre overlevende
helt nødvendige for å få bedre forståelse av hva som skjedde og fylt
ut de tomrom som kan være i minnet av selve ulykkeshendelsen.
Også i denne gruppen spriker behovene stort, slik at oppfølgingen må
være fleksibelt tilrettelagt for de som trenger det. Selv om hjelpen
er oppsøkende kan den ikke være for invaderende, og en risikerer at
noen som virkelig kunne trenge hjelp ikke får det, fordi de ikke ønsker
å bli kontaktet. Når mange unge mennesker overlever ulykken, slik
tilfelle var med Sleipnerulykken, kan unge menneskers vanlige
bortskyvningsmekanismer også føre til at en del ikke tar fatt på
bearbeidingsarbeidet før mange måneder og noen ganger år har gått
etter katastrofen.
Alle overlevende ble invitert til gjennomgang i mindre grupper ca. en uke etter
ulykken. Hver gruppe hadde to gruppeledere bestående av helsepersonell hvor leder hadde
debriefingserfaring og bakgrunn. Det ble det også holdt en innledning
for å sikre felles fremgangsmåte og informasjons-overlevering.
Under møtene gikk man igjennom hva som hadde hendt og deretter de tanker,
inntrykk og reaksjoner som gruppen opplevde. Mot slutten fikk de
informasjon om vanlige reaksjoner og råd. Det var svært sterke
opplevelser de overlevende kunne fortelle om, noe som helt klart
rettferdiggjorde både en ny samling senere og en systematisk screening
for å sørge for at de som trengte mer hjelp fikk slik hjelp. Omtrent en
måned etter første samling ble de overlevende samlet på ny og denne gang
foregikk alle debriefinger parallelt på samme sted. I denne
oppfølgingsdebriefingen ble det lagt vekt på perioden siden sist man
var samlet, eventuell normalisering som hadde funnet sted, og rådgivning
i forhold til problemer som flere i gruppen opplevde. Samtidig fikk de
fremmøtte utdelt et kort spørreskjema som tillater en vurdering av
plagenivå med tanke på henvisning videre. Spørreundersøkelsen viste
at mange slet med til dels mye posttraumatiske problemer.
Mellom 30 og 40 % av de overlevende rapporterte til dels sterke plager.
Økt kunnskap
Arbeidet med "Sleipner"-ulykken vil fortsette i lang tid fremover.
Det vil gjøres viktige erfaringer for hvordan vi kan jobbe med
transportulykker. Det blir viktig å lære av de feil vi gjør, av den
kritikk og tilbakemelding vi får fra både overlevende og etterlatte,
samtidig som vi skal ta vare på de positive tilbakemeldingene vi får.
På dette som på andre områder innen traume- og krisepsykologien har vi
ingen fasitsvar for hvordan vi skal gripe an situasjonen. Organisatorisk
utgjør transportulykker en utfordring med sin geografiske spredning av
de berørte. Hver katastrofe får sin egen dynamikk over tid og det er
viktig med fleksibilitet for at de rammede skal få best tenkelig hjelp.
De overlevende og etterlatte etter Slepner-ulykken har fått et tilbud
som faglig sett er godt forankret og som kanskje kan danne en modell
for hvordan andre ulykker kan følges opp.
© viten.com 2000
|
|
