Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Katastrofer:

Medier og katastrofer

Tore Slaatta
Forsker ved Institut for Medier og Kommunikasjon, Univ. i Oslo

 
På 70-tallet ble det hevdet at VG hadde gjort den 3dje verdenskrig til en typografisk umulighet. Når jeg tenker tilbake tror jeg at både VG og Dagbladet hadde større overskrifter den gang enn nå. I dag skal forsidedesignen være oppdelt i fargefelt, som en webside, med mange bannere, skrifttyper og bilder om hverandre. Når helsiden tas i bruk, er det utfallende, oppblåste bildet, som på mange måter har erstattet 70-tallets typografiske katastrofer. Forsidebildet er ofte ansikter som i det nærgående bildet viser oss essensen av en tragedie, som om det var et janusansikt; forvridd i gråt og smerte. Vi blir invitert til å delta i sorgen og til å ta den andres plass. Vi kjenner det, som om det var vår egen følelse, ydmykelsen i en ministers fall, den ultimale sorgen ved tap av liv, og lidelsen ved å leve i en verden av sult, krig og elendighet.

Men dette gjelder katastrofen som rammer den andre. Når den rammer eller kan ramme oss selv, er mediene i en annen rolle. Noen vet for eksempel å utnytte vår hang til å pirre vår egen angst både når det gjelder små og store katastrofer i vår hverdag. Katastrofen er i så måte egentlig heller almentilstanden enn unntakstilstanden i menneskers hverdag: ulykken kan alltid inntreffe: Å leve er farlig, man kan dø av det. Småbarnsforeldre er ekstremt mottakelige for alle typer informasjon om farer som truer de små. Og før het det seg at mange eldre ikke turte gå ut i gatene fordi de var redde for å bli ranet av narkomane. Mediene har også en finger med i spillet når vi føler oss mer engstelig i nærheten av personer med en annen hudfarge enn oss selv. Heterogeniteten i den norske befolkningen blir systematisk underkommunisert i mediene, og journalistikken har ikke klart å styre unna fordommer og stereotypier i dekning av innvandrere og "nye nordmenn". Mediene er per definisjon hysteriske og vil med naturlig profesjonalitet overreagere på en rekke ting. Samtidig vil de glemme en rekke andre ting som kanskje skjuler den egentlige katastrofen. Hvem vet?

De som leser notiser og små nyheter i avissidenes ytterkanter vil ha fått med seg at det å oppspore risiko og farer i små og store ting er noe mediene gjør hele tiden. Det er en spesiell form for forskningsformidling når det rapporteres om indikasjoner eller målinger på ozonhull som forandres, breer som smelter og vannstander som stiger. Dagbladet har for eksempel hatt flere kronikker på 90-tallet om de langsomme men drastiske endringene i froskebestanden. Dette kan naturligvis ikke forklare Dagbladets opplagsnedgang, men er jo noe selsom og uvant lesning for folk flest. Vi skal være glad for at mediene bringer slike kronikker, for miljøkatastrofer er vanskelig å varsle, vanskelig å informere troverdig om, vanskelig å mobilisere for, og samtidig vanskelig ikke å bekymre seg om. Det er enklere å lage du-journalistikk av legemiddelbruk eller skadelige E-er. Men selv om man kan få inntrykk av at miljøproblematikken i dag er tatt av den politiske og medieformidlete dagsorden, viser forskning at det miljøpolitiske stoffet i dag er en mye mer fremtredende og selvfølgelig del av nyhetsbildet enn for 10 år siden. Miljøbevegelsens organisasjoner har høy troverdighet som ekstern ekspertise, og har lenge vært hovedkildene til medienes kritikk av myndighetenes miljøpolitikk. I forbindelse med Kursk-ulykken nylig ble Bellonas spesialist på radioaktiv risiko fra nordflåten et yndet intervjuobjekt og brukt av hele verdenspressen som uavhengig ekspertise. Men fordi miljøpolitikken er blitt rutinisert og institusjonalisert er noe av kraften i de frivillige organisasjonene blitt mindre synlig. Når katastrofene inntrer har de muligheten til å ta noe av sin tapte posisjon tilbake.

Ellers er det jo slik at katastrofene alltid har et forbrukeraspekt ved seg som medier og andre utnytter. I mange sammenhenger stiller gjerne hel- eller halvoffentlige organer opp for å informere, enten gjennom massemedier eller egne medier som brosjyrer og plakater. Algekatastrofen er et eksempel på hvordan mediene kastet seg over saken og delte sine verste anelser med oss andre. Gode bilder av død sel og fisk flytende med buken opp minnet journalistene om at de engang på 60-tallet hadde lest Carsons bok om den stille våren. Men etter hvert som dommedagen lot vente på seg oppsto mer prosaiske spørsmål: Kunne vi spise fisken som fløt? Kunne vi spise fisken om et år? Den samme tematikken har fulgt oss siden Tsjernobyl. Hvor mye ørret og reindyrkjøtt kan man egentlig spise i Finnmark? Det ble laget brosjyrer med detaljerte utregningstabeller hvor man kunne beregne tilrådelig inntak av radioaktiv mat utifra kroppsvekt og antall dager mellom hver gang man spiste det. Vi er blitt vant til rapporteringer om giftige blåskjell nå, og all honning skal nå merkes for at ikke barn under 1 år skal få bulemiske anfall. Det er et tett samarbeid mellom mediene og helsemyndighetenes informasjonsarbeid.

Det er jo også et tilbakevendende problem dette at et fenomen eller en hendelse kan være en enkelthendelse (i ordets rette forstand) og/eller et fenomen eller en hendelse som må studeres som en rekke hendelser og ting. Denne subsumpsjonen av enkelthendelse i lys av rekken er problematisk for mediene. Mens rekken krever forklaring og belysning og diskusjon, er enkelthendelsen et faktum. Det første er slitsomt debattstoff og alt for krevende for folk å forholde seg til, tenker mediene. Derfor velger journalister følgende velselgende omskriving og løsning: Man slår opp enkelthendelsen som katastrofe og lærer folk noe om sammenhengene i tilværelsen gjennom å skape interesse for enkelthendelsen. Det er fare for at opplysningsprosjektet kommer noe i bakleksa når forsidene skal lages. Men intensjonen er god og mange lærer ting nettopp på denne måten. Man lærer for eksempel at man ikke må bli virkelig redd eller ta mediene virkelig på alvor. At mediene er der, og at journalistene fortsatt har tenkt å jobbe dagen etter er jo en enkel bekreftelse på at livet går sin gang. Det må forresten være ubehagelig å leve i et land hvor man er usikker om man vil høre noen på radio når man slår på om morgenen. Eller tenk at man gikk inn i en dyp depresjon om avisen ikke lå i postkassen. Man kunne jo plutselig være den ene overlevende etter at epedemien hadde feid over landet. Mediene har noe dypt beroligende over seg som motvirker katastrofeangsten i oss. Som David Bowie hulker i den perfekte låta Rock and Roll Suicide, - Oh no no - you’re not alone!

Hold ut og heng med. Sosiologen Ulrich Beck var tidlig ute med å karakterisere en vending i vårt samfunn fra velferdssamfunn til risikosamfunn. I politikken og økonomien i dag handler det ikke lenger om å fordele fordeler og velferd, men å unngå risiko. De nye klasseskillene i samfunnet går mellom de som er dømt til å leve i risikogrupper og risikosoner og de som alltid er i stand til å unnslippe. Overklassen kan alltid mobilisere det politiske systemet til å flytte de kostnadene og ulempene, som vi produserer i frembringelsen av det senmoderne samfunnet, over på andre. Når det politiske systemet ikke kan mobiliseres til forsvar for de ressurssterke, kjøper de seg fri likevel. Det er de velstående og velutdannete som lettest kan kjøpe seg hus et annet sted, bo og leve sundt, kjøpe seg ut av lange helsekøer, og sende sine barn på utenlandske eliteskoler. Mediene har spilt en sentral rolle i å formidle kritikken fra folk flest mot den etablerte politikkens handlingsdilemmaer. At dette for tiden ser ut til å styrke et politisk parti som ønsker mindre politisk styring og mer individuelle løsninger på samfunnsproblemene viser at mediene kanskje har glemt opplysningsprosjektet underveis.

I Den Gamle Verden var vi redd for atomvåpen og stormaktskrig. Filmen Atomic café skapte kunst av gamle opplysningsfilmer og gjorde "duck and cover" til en kjenningsmelodi. Selv har jeg på et loppemarked i Norge funnet boka "How to survive the atomic bomb" hvor blant annet spyling av taket med hageslangen fremstilles som en glimrende ide for å fjerne atomnedfall og sikre familiens overlevelse. Jeg husker også i farten at jeg har lest i en avis en gang på 80-tallet at man i Sveits hadde for vane å bygge kjellere som fungerte som tilfluktsrom. Denne forutseenhet hadde sammenheng med sveitsernes tradisjoner for sivil beredskap. I norske medier kommer det av og til frem at man oppretter jodlagere i Finnmark og styrker overvåking av Russlands atomkraftverk og tikkende miljøbomber. Men store nyheter er det ikke. Likevel er det jo slike sammenhenger som gjør at vi bekymrer oss for en Kursk her, og en Tsjernobyl der. En ting er katastrofen når den skjer. Da er den både nyhet og angst. Noe annet er det når den bare ligger der og tikker. Bellona vet formodentlig endel om hvor vanskelig det er å holde interessen og debatten oppe når det gjelder denne type katastrofer. De er for store for mediene og for folk flest til at vi kan leve med dem til daglig. Så vi må gjøre fiksjon og film av det.

Jeg lurer på om noen deler mine nekrofile interesser og fascinasjon av dommedag. Armageddon ble jo film, og Independence Day ikke minst. Nei, helt alene er jeg neppe. I filmen er jo katastrofene blitt en genre hvor jordskjelv, flykrasj og forlis fremstår som metonymier og dommedagsprofetier på livets usikre fremtid på jorden. Å se det på film letter kanskje trykket. Det gjør det mulig for oss å omgås etterpå, og vi deler frykten samtidig som vi ser bort i fra den. Den kan ikke styre livene våre, da ble de umulig å leve. Samtidig er fiksjonen der for å bringe orden: det er noen der til å ta vare på oss. Det finnes sivil beredskap og presidenter med handlekraft. Min yndlingsfilm som forskningsobjekt her er Independence Day og scenen der Michael Douglas som USAs president står i det hemmelige forskningssenteret og får telepatisk kontakt med romvesenet. Han utbryter noe slikt som "I got it! They are like grasshoppers! They want to exterminate us". Flaks for oss at det var presidenten selv som fikk denne telepatiske innsikten slik at kunnskapsoverføringen ikke kunne bestrides eller kalles et fiendebilde. Full krig kunne forsvares og spillet var definert som "lev eller dø". I sluttscenen ser vi glade afrikanere og lykkelige, men akk så få, overlevende mennesker, som skylder sitt liv til den amerikanske presidentens nærkontakt med fremmed intelligens og hans personlige handlekraft og mot.

Til tross for Titanic og SOS Poseidon og mange, mange andre filmer om vann, flom og forlis: Det er ilden og ikke vannet som utgjør filmmediets fremste katastrofeelement. Jeg tror ikke det er noe annet å avlede av dette enn at den pyrotekniske effektindustrien er bedre til å lage film enn den hydrotekniske. Ellers kunne man jo tenke i religiøse metaforer og tenke seg en forskjell i skjebnens dramaturgi. Mens vannet alltid hvisker ut ujevnheter, samtidig som det skaper en ny begynnelse (syndefloden og Noahs ark), er ilden fortærende, altoppslukende og smertefull, mer som helvete. Men helvete er som salige Sartre minnet oss om også å være innestengt, uten sjanse til å unnslippe. I vår forestilling om hva som er en god vs. en vond død tror jeg mange tenker seg at det verste må være å måtte leve igjennom sin egen død som innestengt og forlatt. Hvor håpet langsomt må vike og hvor man skjønner selv at man ikke kan reddes. I denne forestillingsverden viser mediene seg også som en stor fortolker: Dramaet om Kursk var å rekke frem, var å redde de innestengte for enhver pris. Da bekreftelsen kom om at de sannsynligvis hadde vært døde lenge, var det en annen tråd som mediene kunne sy videre i sin framstilling. Sorgen fra de etterlatte, årsakene til ulykken, hva var blitt gjort, var det gjort nok og var det gjort riktig. Var det noen som hadde skylden? Mediene fortolker og formidler dramatiske forløp og arketypiske plot som ligger dypt forankret i menneskets natur. Både i form av nyheter og annen fiksjon.


© viten.com 2000