Startsiden
Ny viten
Tema:
Sopp
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Mennesker og dyr:
|
Knut Blomstrøm
Galleri Christian Dam
|
Den første reaksjon på Morten Viskums Kjærlighet fra Gud (1998) er medlidenhet. Medlidenhet med den som dør, i religionens, vitenskapens eller kunstens navn. Hvert av disse emnene har sine ulike tolkninger av rett og galt. Hvordan kan vi legitimere nødvendigheten av en slik handling? Det påstås at man må ofre for å vinne noe, og frelse gjennom offer er generelt akseptert innenfor alle de tre forannevnte tema. Men enhver offerhandling ("sacrifice") har sitt offer ("victim").
Morten Viskums (f. 1965) kunst retter oppmerksomheten mot de uskyldige som dør, og samler kanskje et annet publikum enn de som hver for seg frekventerer forskningslaber, kirker eller kunstmuseer. Det er bl.a. disse aspektene vi vil forsøke å belyse i denne artikkelen.
Når noe ofres, eller forsakes, vekker det normalt empati, og i noen
tilfeller hoderystende beundring. Mot og offervilje, eller viljen til offeret, er en
forutsetning. Man velger bort noe, i et gitt tilfelle hvor et mulig større gode
foretrekkes. Dette gavner ikke alltid en selv. Vi har flere eksempler hvor
noen har ofret eller risikert sitt liv for at andre skal leve, eller at
omstendighetene har krevet det. En offerhandling som for en materialist kan
synes håpløs og forgjeves. På den annen side har ofringer og lignende
handlinger inngitt millioner av mennesker håp, og rørt ved deres hjerter. Offeret
lever videre som symbol, ikke som handling.
Korset er et av de sterkeste symboler som finnes. Et krusifiks er enda sterkere, men lettere å nærme seg enn det forlatte, eller ubrukte korset. Kanskje oppleves krusifikset som mer av en suovenirgjenstand, noe katolsk nips, et objekt ferdig besvart men uten de plagsomme spørsmål som det tomme korset kanskje kan reise. I en årrekke, for ikke å si et par århundrer, har det vært uvanlig at kunstnere har benyttet korset i sine arbeider. Gjennom rokokkoen, neo-klassisismen, romantikken, realismen, impresjonismen frem til surrealismen, var ikke korset avbildet. Dalí slapp unna med det, fordi hans korsfestelsesmotiv ble oppfattet som et perspektivisk eksperiment, og ikke nødvendigvis som et grep som plasserte publikum på Guds nivå, stirrende ned på Den korsfestede sønnen. Korset har vært lite benyttet i samtidskunsten. Og hvis man benyttet det, var det som regel i en mer eller mindre blasfemisk hensikt. Serranos Piss Christ vakte derfor avsky hos det norske publikummet.
I katakombene i Roma har man funnet en "grafitti" fra år 50, hvor Jesus på korset har blitt avbildet med eselhode. Spottende, respektløst og trist. Like latterlig som synet av en korsfestet hebreer må ha fortonet seg for nazistene to årtusener senere. Og møtt med det samme fravær av medlidenhet.
Et poeng er å ofre den ene som allerede er ringeaktet, og slik gjøre ham gudelik. En konge uten krone, en frelser som ikke kan frelse seg selv. Et typisk eksempel på svakhet og dårskap. I følge tradisjonen har korsfestelsen av Kristus tilsynelatende hatt mer med symboleffekt og offer å gjøre, enn med de menneskelige lidelser man forbinder med å bli spikret til korset for å dø en langsom død med kramper og langsom kvelning. Fremstillingene av en adonislignende Kristus med tilbakelent hode og himmelvendt blikk, korsfestet uten at en dråpe blod stilles til skue, er mer salonfähig. Realismen kamufleres bak en religiøs uavvendelighet. Drapet på Kristus som menneske gir bare mening hvis man tror på Gud. En billed av en hverdagslig korsfestelse ville definitivt fått en mindre gloriøs fremstilling. Og det ville neppe vekke den samme interesse. Korset som henrettelsesobjekt har på en måte blitt monopolisert av Kristus: Brian er ikke bare Brian, og rotten blir ikke kun en rotte. Poenget er at Jesus måtte dø for våre synder, uansett hvordan det må ha kjentes. Dette later til å ha vært renessansemalernes fortolkning. Medlidenheten og tapperheten, offeret og frelsen. Grimt og tilsynelatende meningsløs, men for de som tror er den ikke forgjeves.
For å løse kreftgåten, som trygt må kunne sies å være en av de store utfordringene innen medisinsk vitenskap, må man utføre ulike eksperimenter. For å kunne forske så eksakt som mulig, må man forske på levende vesener som er kompatible med dem forskningen er iverksatt for å redde: menneskene. Forsøkene utføres humant, antar vi, og er underlagt streng overvåkning fra ulike etiske instanser. Like sikkert som vi vet, (eller tror), ble Kristus avlivet på den mest barbariske måte; forstår vi at noen liv må avsluttes i forskningslaboratoriene for å sikre menneskene liv. Dette vet vi. Samtidig er jeg ikke så sikker på at vi har lyst til å være øyenvitner til alt "vi vet". Det kan gjøre vondt, bli ubehagelig. Sammenlign med mat - som er enkelt å kjøpe over slakterens disk, men adskillig vanskeligere å skaffe på annen måte for det moderne mennesket. Eller til og med se på. Hverdagens scener i et storbyslakteri er sikkert ikke noe vakkert syn for sarte øyne. Ei heller en korsfestelse. Eller dissekering eller eksperimenter på dyr i forsøkslaboratoriene. Likevel er nødvendigheten av disse handlingene så og si hevet over enhver tvil. Ingen slakting, ingen mat; ingen korsfestelse, ingen frelse; ingen forsøksdyr, ingen resultater i medisinsk forskning. Det later til at noen egg må knuses. Man kan kanskje si at fraværet av lidelse er av stor betydning, og den faktiske livsterminasjonen av mindre. (Tanken på henrettelsene i USA med injeksjoner streifer en.) (En utveksling av åndfullheter mellom en gjennomsnitts, konservativ amerikansk abortmotstander (men) dødsstrafforkjemper og en nordnorsk selfanger er en tenkt spissformulering.)
Men uten kontemplasjon, tvil, forståelse og barmhjertighet blir en slik målrettethet av mindre interesse når situasjonen tillater slike overskudd.
Kunstens vei er tornefull. I moderne samfunnsliv later det til at kunstneren oppnår en status og posisjon av selvhevdende fattigdom og fritenkende adferd, hvor han eller hun konkurrerer med sine verker om oppfyllelsen av det totale kunstbegrep. Offeraspektet er ikke det første som slår oss. Likevel er det noen kunstnere som ofrer mer enn andre. I enkelte totalitære regimer har offeret vært nesten definitivt. Morten Viskum, for å ta et eksempel, har ofret mye rent personlig, ved å ta valget om å bli en kontroversiell kunstner i stedet for en høyt lønnet veterinær. Uten å gå i detaljer ble ikke hans nye karriere like varmt omfavnet av alle familiemedlemmer. Det var naturlig for ham å ta med ulike impulser fra hans tidligere liv når han begynte på Statens kunstakademi. Hans "tidligere liv" inkluderte såvel disseksjon som dyr på formalin.
En av kunstens viktigste oppgaver er å si noe om det uutsigelige. Det vi "vet" foregår i forsøkslaber, blir aldri sett; sjelden omtalt. Morten Viskums kunst forsøker å visualisere, enn si dramatisere, ofrenes lidelser. Publikum nærmer seg vanligvis hans kunst etter en oppskrift: Først blir man nysgjerrig og fascinert, hvilket erstattes med et sjokk, (eller motsatt); så blir sjokket byttet ut med medlidenhet; deretter raseri og fortvilelse: til sist forståelse og refleksjon. (Eller avvisning, som ikke er interessant alene). Den øvede tilskuer må kanskje forholde seg til et element av kitsch i tillegg. Pompøsiteten ved det tungt dekorerte, gullbelagte korset, den groteskt hårløse rotten - for ikke å nevne blodet - kan virke komplekst og banalt på samme tid. Jeg vil foreslå at man nærmer seg Morten Viskums kunst med den samme enkelhet man tvinges til å møte livet og døden med selv. Den intellektuelle utfordringen kommer tidsnok når kunstens hans ansporer til en diskurs, og man tvinges til å rettferdiggjøre sin avvisning eller godkjennelse. Troens aspekt, og kristendommen, har ikke større sjanse enn den berømte snøballen til å vinne frem i et intellektuelt forum, likevel. Tro kan synes dumt, men å ha tro på en kunstner eller på Gud er ikke lett å forklare rasjonelt. Og kanskje ville det være overflødig.
Den estetiske og visuelle kvaliteten i Morten Viskums arbeid er bredt akseptert. Den kjølige stramheten i materialbruken, den rolige og kliniske komposisjonen i arbeidene. De formale aspektene kombinert med kunstnerens målrettethet og selvtillit gjør han til en av våre mest interessante unge kunstnere i Norge i dag. Han har en sterk farvesans, og mot til å forsøke ulike uttrykk. Kunstnerisk er det ingen vei tilbake for Viskum. Enten han benytter dyr eller menneskelige organer, eller det er hans gravalvor eller sorte humor som skinner i gjennom, kjeder han sjelden sitt publikum. Heldigvis følger han for en stor del sin egen intuisjon heller enn sin fornuft, hvilket kunne ført til tilbakeholdenhet og feighet.
Når en blir bedre kjent med kunstneren, kommer noe av motivasjonen hans bedre til syne, litt etter litt. I det minst enkelte empiriske fakta som definitivt må ha inspirert ham. Billedserien Kjærlighet fra Gud ble provosert frem av en salme sunget i hans daværende svigermors begravelse. "Kjærlighet fra Gud, springer like ut, som en kilde klar og ren." Det som ikke var klart nok for Morten Viskum, var at den avdøde måtte lide unødig av stråleskader påført henne under kreftbehandlingen. For ham hadde det lite med "kjærlighet " eller "Guds gode vilje" å gjøre. Hendelsen inspirerte atten fotografier av en hårløs, korsfestet rotte som blir mer og mer skåret i biter, helt til det siste bildet hvor korset står tomt. Den hårløse rotten, som vanligvis ikke blir sett av mennesker utenfor forsøkslaboratoriene, "maktet ikke" å redde hans svigermor. Vitenskapen holdt ikke mål, kanskje ikke Guds nåde heller. Det som står igjen, er et kunstverk og kanskje et bittert håp klamret til troens siste halmstrå. Jeg fikk nylig kjenneskap til at også Morten Viskums far døde av kreft.
På Stockholms årlige kunstmesse, Stockholm Art Fair, presenterte Morten Viskum i 1999 messens mest omtalte arbeid: Jeg håper dere ikke døde forgjeves, bestående av 2160 nyfødte mus på hvert sitt lille glass med formalin, sirlig radet opp på syv ganger tre meter industrihyller. I bakgrunnen hang malerier med blod og kreftceller.
At Viskums kunst får oppmerksomhet, kommer neppe som noen overraskelse;
(allerede som akademielev sendte han sjokkbolger gjennom Norge med
olivenglass med rottefostre i seksten supermarkeder i fem byer i 1991). Hvorvidt stuntet var smakløst eller ei, er et spørsmål som kun vedrører smak og behag. Faktum er at han berørte et stort antall mennesker med sitt prosjekt.
I Stockholm var det ikke antallet presseoppslag som var det interessante, men
publikums reaksjoner. Svenskene trodde knapt hva de så. Sinne var en reaksjon, ettertenksomhet og sterk bevegelse en annen. Hvor ofte opplever vi et "ukyndig" (les: ikke blasert) publikums tårer? En kvinne spurte hvordan vi "kunne lage kunst av noe så alvorlig?", og opplyste oss om at hun hadde kreft selv. Et sterkt oyeblikk, hvor alt vi kunne svare var at dette var alvorlig kunst, alvorlig ment. Kunst er ikke bare pynt og underholdning.
Viskums kunst er personlig. Ved å avle opp dyrene og deretter avlive dem, involverer han andre skapninger og gjør det personlige for dem også. Ikke informerte parter brukes uten at de blir spurt, men håndteres forskriftsmessig og skånsomt. Noe går med. Ekteskap, borgerlig karriere, tusenvis av museliv, fordi han har et kraftfullt budskap: Hvordan forholder vi oss til nødvendigheten av liv og død? Kan noe annet enn kunst leve videre? Det kan synes som om hans kunst forbereder oss på noen av livets mer eller mindre behagelige fakta.
Hans kritikere kan innvende at dyrene han benytter ikke har blitt spurt. Alt Viskum svarer, er at de har ikke lidd noen overlast, og at avlivningen av tusenvis av mus er ikke gjort uten følelser. Man må ikke glemme at han har drevet med dyreforsøk i et titalls år, som vitenskapsmann. Og heller ikke den generelle oppfatningen av at menneskeliv går foran, enten det dreier seg om menneskerettigheter, sult, vitenskap - eller kunst. Hvis dette ikke aksepteres, er det forståelig at enkelte har problemer med hans kunst. Dyrevernsaktivister har i noen tilfeller forstått at Morten Viskums kunst setter fokus på dyreforsøk. Hvilket er bra, sett fra deres synspunkt. Abortmotstandere har også meldt seg på banen, kanskje med mindre hell.
Som tidligere nevnt, ble det korsfestede esel skapt av hån. Det er ingen spott i Morten Viskums Kjærlighet fra Gud. Aspektet av nåde synliggjøres, når vi betrakter nåden - eller frelsen - gjennom offer. Det være seg religion, vitenskap, eller kunst. Som intellektuelle, eller ikke-troende, men "vitende"; kan man bytte ut frelse med forståelse eller aksept. Dette er hva vi får, en korsfestet, død, naken og skamfert rotte. Hverken mer eller mindre, enn hva vi som tilskuere kan lese inn i det. Dette er Morten Viskums kunst.
© viten.com 2001
|
|
