Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Mennesker og dyr:

Gjort er gjort og spist er spist, men Mikkel ble ikke vegetarianer

Runar Døving
Antropolog og stipendiat ved Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)

 
I eventyret Dyrene i Hakkebakkeskogen er skogen et sted der dyrene spiser hverandre. De små dyrene går rundt i konstant redsel for å bli spist. Betraktninger omkring denne fortellingen kan gi oss ideer om vårt samfunnet, om kjønn og om identitet i forhold til hva - eller snarere hvem - som kan spises.

Villmarken brukt allegorisk for å si noe om mennesket er en vanlig fortellerteknikk, der dyrene representerer menneskene. Det vil si at hele Hakkebakkeskogen utgjør en fortelling på metafornivå der de forskjellige individene har innbyrdes plasser som er overført fra menneskesamfunnet. På et nivå finner vi at denne skogen derfor er et bilde på femtiåra i Norge. Vi finner et samfunn der menn tar alle avgjørelser og er i alle sentrale stillinger. Mor (bjørnemor) lager mat, vasker og steller (med kost og klut og såpevann), mens far (bjørnefar) sitter inne og leser avisen. Handlingen foregår mellom gutter, der de snille er samfunnsrasjonelle, mens de slemme guttene, Petter og Mikkel, sosialiseres inn i fellesskapet gjennom å bryte sin slemme natur.

Dyrene i Hakkebakkeskogen kan i en slik tolkning sees på som fortellingen om demokratiet som løsningen for et fredelig sivilisert samfunn; en fortelling der sivilisasjon blir skapt gjennom konsensus og den rasjonelle løsning. Uttrykt gjennom den (snus)fornuftige Morten "vi kunne ha det godt her i skogen om alle kunne være venner og de store lot de små være i fred. Så kunne de små hjelpe de store og de store hjelpe de små". Fra å være et sted i anarki og redsel, der alles kamp mot alle var rådende, blir skogen gjennom det store møtet under den store eika (urdemokratiet) et fredelig sted i harmoni.

"Gjort er gjort og spist er spist." Fra nå av beslutter dyrene i Hakkebakkeskogen seg for å slutte å spise hverandre - og alle klapper for det sett av enighet om hva som er tillatt å spise og hva som ikke er det. Men hva skjer egentlig på det store møtet som dyrene holder. Hva slags demokrati blir Hakkebakkeskogen? Bamsefar ringer en bjelle og holder en tale. Avstemningen skjer ikke ved hemmelig valg, men ved håndsopprekning. Dette er proff møtevirksomhet der den sterkeste gruppen kupper meningsuniverset gjennom å bestemme lovforslaget uten at det har gått ut til høring. Håndsopprekning (avstemningen) er offentlig; "så labben i været for alle som stemmer for loven" - mindretallet føler seg utsatt for press noe som er tydelig på slutten av møtet: Bjørnen ser strengt på Mikkel. Alle ser på Mikkel. "Nå... Mikkel...", sier Bamse autoritativt og faderlig. Mikkel gir etter for presset og sier "ja, ja, jeg får vel strekke labben i været jeg også da" - applaus. Det repressive patriarkatet - uttrykt gjennom den godslige bjørnen sier at "loven er enstemmig vedtatt" med akklamasjon fra alle skogens dyr, og han lar sin høyre hånd, Morten, lese opp loven. Den asosiale Mikkel er ikke fornøyd, mens den frekke klatremusa kan bruke sin sjarm til å gå på besøk; "for å få mat, dét kan man."

Hakkebakkeskogen kan på dette nivået sees på som myten om Samfunn som "Det første" demokrati under "den store eika", med det moralske premiss om at "kaker man stjeler smaker surt". Løsningen for Hakkebakkeskogen blir at alle begynner å spise samme type mat. Dette skaper enhet og samhold, for dersom Mikkel spiser en mus vil han være å betrakte som kannibal. Den siste slutningen er viktig. Siviliseringen av skogen gjør at man ikke kan spise hverandre. Enighet om loven, og dermed bortfall av anarkiet ligger i den slutningen. Alle i Hakkebakkeskogen har navn - de er individer. I møtet er dette uttrykt gjennom bamse som sier: "Mikkel! Jeg har hørt noe om deg. At du lusker etter Klatremus og forsøker å spise ham!". Underforstått; "du spiser våre venner". Mikkel blir derimot ikke vegetarianer. Vår kjøttetende natur og vår selvforståelse som kjønnede vesener ble ikke borte med Grønnsaksspisesangen. La oss se nærmere på hva slags mat som spises i Hakkebakkeskogen etter at samfunnet har seiret og patriarkatet bekreftet. Hvordan behandler vi (dyrene i Hakkebakkeskogen) nå det som spises kan?

På et dypere nivå kan vi se at kjønnsforskjellene er interessante i flere sammenhenger enn Egners famileroller på 50-tallet. Mikkel som er fortellingens hovedperson er også jegeren. I våre forestillinger om dyrene i villmarken er de dyrene som spiser andre dyr alltid maskulint kjønnet. Bjørn og ulv har blitt maskuline navn. Dette i motsetning til de dyrene som jaktes på som ofte er kvinnelige, slik som "rype" og "småvilt" (ofte som seksuelle objekter). Den jegende kjøtteteren er utpreget maskulint idealisert. Jegerne i denne fortellingen (Mikkel og Petter Pinnsvin) er da også menn. Vår forståelse om at kjøtt er mannlig tilknyttet og grønnsaker kvinnelig er det en kulturell enighet om. I en undersøkelse fra SIFO (1997) viser det seg at av de som svarer på spørsmålet om henholdsvis kjøtt og grønnsaker "passer best for" henholdsvis kvinner eller menn er svarene ganske tydelige. Både menn og kvinner mente at kjøtt passer best for menn og grønnsaker best for kvinner.

Fra nå av skal alle skogens dyr være venner. Samfunnet har seiret over anarkiet, og det er utviklet regler om hva man har lov til å spise, men hvordan er fortsettelsen. Når vi hører grønnsakspisesangen og musenes iherdige opphausing av "gulrøtter, peppernøtter, kålrot og persille", er vi vel ikke helt enige om at det er meningen med livet. Vi var tidligere i dramaet på Klatremus’ parti når han ble jaget opp i treet av reven. Nå er stillingen en annet. Når Mikkel spør publikum "Synes dere at gulrøtter er godt?! Hva! Da er ikke dere rever!", er vi ikke helt sikre lenger. Synes vi at gulrøtter er godt? Er vi gulrotspisere? Nei, nå er vi på Mikkels parti som sier at "gress og bladsalat, er ikke revemat" og synger med: "... kjenn den lukten her - hvor god den lukten er! Det dufter av pølser og ferskmat og saltmat og skinker og grisetær". Loven er satt, det er ikke lenger lov å spise hverandre. Men! "en skinkestek er just hva jeg behøver, nå går jeg bort på bondegården og røver...". Reven får hjelp av stabbursmusa og skinka faller på gulvet med et "en og så to og så tre og så bonk - er skinkesteken min (vår)". Reven stikker av med vann i munnen. Mikkels maskuline identitet - som vi (både menn - og kvinner) deler med ham - er kjøttetende, men hva slags kjøtt er det da som kan spises?

Hakkebakkeskogen er en allegorisk representasjon av vårt samfunn. I det samfunnet er vi enige med Morten og bestemor om at å spise pinnsvin eller revestek ikke er noe særlig, men vi sikler med Mikkel over svinekjøtt, og når bestemor sier "reven er rev, derfor vil han spise andre dyr", nikker vi med fordi det er naturlig. I det meningsløse utsagn; "rever er nå engang rever" ligger det det samme som i det meningsløse utsagnet "gutter er nå engang gutter", eller i VI-menns egenreklame; "la menn være menn". Altså underforstått "det bare er sånn". Mikkel det er oss, og vi spiser da kjøtt. For en antropolog er nettopp slike naturlige utsagn noe som viser nettopp til de sterkeste kulturelle uttrykk.

Vi er samfunnsborgerlige demokrater, og da spiser vi ikke hverandre, men buskapen derimot er spiselig. I Hakkebakkeskogen (dette samfunnet) er ikke grisen med som annet en produktene "pølser, saltmat, skinkestek og grisetær". Grisen er ikke gjort til medlem, den er ikke gitt et språklig ansikt slik at den kunne være med i avstemningen i skogen. Villmarken og skogen er godt egnet som allegori fordi den er utenfor de grunnleggende problemene med å spise dyr i vårt samfunn. Det vi ikke snakker om. Grisen er (omgjort til) mat uten at det skaper problemer for Hakkebakkeskogens medlemmer - på samme måte som hos oss - ved at vi ikke nevner det. Menneskene, familien, hunden og huset har byttet plass med villmarken, slik at bondegården er våre (dyrene i Hakkebakkeskogens) fiender, uttrykt gjennom at kona og mannen på gården fanger Brumlemann og skal selge han på sirkus, og vi har ikke noe problem med å være på dyrene i Hakkebakkeskogens parti når dyrene samlet drar for å befri brumlemann. Grisene, hønene og hunden er ikke de "relevante andre" i fortellingen.

På et dypere nivå kan vi altså fortsatt spise kjøtt, bare vi ikke spiser hverandre. Hvis vi tenker oss en romlig kognitiv kategorisering av forholdet til dyrene som omgir oss i forhold til spiselighet, er dyrene som holder til i hjemmet tabu (kjæledyr; hund, papegøye, gullfisk, er uspiselige), mens dyrene i åkeren, buskapen (kylling, sau, gris) den gruppen mat som skal spises. (Disse dyrene er sjeldent kjønnet.) Dyrene i Villmarken er omgitt med mystikk og kan forstås som en allegorisk verden som gjør dem sammenlignbare med oss selv (slik som Hakkebakkeskogen er et eksempel på). Flere av dyrene i villmarken kan spises, men med en annen type ambivalens enn buskapen. (Egner har omgått dette ved å la de dyrene som jaktes på ikke inngå i fortellingen.) Den jegede maten er framstilt som en kamp mellom jegeren og dyret. Strukturalistisk sett er det derfor ganske lett å bruke dyrene i skogen - som er seksualiserte vesener - allegorisk på mennesket, og la de og oss bytte plass i en fortelling. Dyrene vi spiser fra gården er avseksualisert og transformert til mat gjennom at vi kaller den ved sine produkter. (Vi viser heller ikke fram selve dyret i markedsføring av maten, men bare de produktene Mikkel sikler ved tanken på.) Egner har dermed omgått den viktige transformasjonen av dyret til mat (kjøtt), og stiller ikke spørsmål omkring vårt faktiske forhold til å spise kjøtt. Han lar tvert i mot vårt dilemma bli stående urørt ved at han på samme tid fremmer grønnsaker som så lett at man ikke kan stå stille og pølsemat så tungt at man blir så doven og så lat og får så vondt i magen, men (og) at vi samtidig sikler etter svinesteken. Dette er et typisk doxisk felt i vårt samfunn. Det vil si et område vi tar for gitt og ikke snakker om.

Sivilisasjonen har seiret. Mikkel er temmet og sosialisert inn i samfunnet. Han ble helten i stykket med fare for sitt eget liv fordi han klarte å lure Hannibal ut og fikk kona og mannen på gården til å sette etter med børsa. Han er fortsatt tøff og sterk, og det er ikke vanskelig å se han for seg på jakt etter damene (som nok finnes i skogen et sted). Men sluttet han å spise kjøtt? Nei, han sluttet bare å spise sine venner. Han er med andre ord sivilisert og dermed helt naturlig. Mens grisen henger oppstykket på stabburet til jul - og til rever, stabbursmus og andre grisespisere.

Det hele avsluttes med den lykkelige festen for patriarken Bamsen "som fyller femti år omtrent på denne tiden". "Ugla ropte hele natten; I morgen skal det være fest hos bamsen klokken atten." "og reven fløy til bondens gård på sine raske føtter og hentet åtte høner og en sekk med gulrøtter..."

PS. Jeg pleier å ha kassetten med Dyrene i Hakkebakkeskogen på i bilen siden både datteren min og jeg liker den godt. "Jeg håper reven hentet hønene for at de skulle få lov til å være med på festen, og ikke for å spise dem", sa datteren min som ennå ikke er helt sikker på forholdene i skogen.

En tidligere versjon av artikkelen er trykket i Ernæringsfysiologen


© viten.com 2001