Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Mennesker og dyr:

Mennesket og Apen - Et evolusjonsbiologisk essay

Kyrre Traavik Låberg
Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo

 
Hva vil det egentlig si for oss når dyr gjør krav på begreper vi trodde bare var våre egne? Hva skjer når selvbevissthet, kultur, kunst, språk, humor, og til og med idéer om liv og død ikke lenger definerer det å være menneske? Hvor går da grensene mellom menneske og dyr? Ikke bare blir man usikker på hva slags menneske man er, men hva det i det hele tatt vil si å være menneske.


Menneskeembryo med hale og tydelige tegn på gjeller.

Felles arvemateriale med dyr
Mennesket har felles opprinnelse med dyrene allikevel er vi ikke helt som dem. Apene står oss nær, men hadde en av oss levd på en planet med bare aper hadde personen følt seg ekstremt utafor.Vi har hatt en lang fortid som dyr, og har gjennom evolusjonens løp fått utviklet og endret vår atferd og morfologi. I det man ønsker å forstå mer av mennesker på bakgrunn av evolusjonen kan man fokusere på både genetisk materiale og studere våre utdødde og nære slektninger.

Vår felles avstamning med dyr kommer til syne under fosterutviklingen, der vi på en bisarr måte spiller evolusjonens show fra encellet organisme til menneske. Menneskefosteret utvikler attributter som blant annet levninger av hale og gjeller. Disse forsvinner på et senere tidspunkt i fosterutviklingen, men deres nærvær, om enn så kort, påpeker et viktig poeng: Et eller annet sted i arvestoffet vårt må det finnes gener som kontrollerer utviklingen av disse levningene. Disse genene ville aldri vært til stede i arvestoffet vårt hvis det ikke hadde vært bruk for dem en eller annen gang i vår evolusjonære fortid. Nå har de forlengst utspilt sin rolle, og har reist med oss som blindpassasjerer i flere hundre millioner år. Arvestoffet vårt er faktisk fylt til randen av gener med ikke-funksjonelle egenskaper. Bare omlag én prosent av DNAet hos mennesket koder for proteiner. Proteinene er så å si kroppen vår, de er dens byggeklosser, fungerer som katalysatorer og regulerer indirekte produksjonen av alle stoffer i kroppen. Så hva i all verden gjør resten av de 99 prosentene av DNA? Denne resten består av lange, gjentatte biter som ikke gjør noen ting - noen av dem kan være repetert tusenvis av ganger. En teori er at disse bitene er med på å regulere og kontrollere selve DNAets funksjon. Dette virker usannsynlig, for selv om noe av arvestoffet vårt bidrar til selvregulering, er det vanskelig å tro at en så stor del av DNAet skulle vært satt av til en slik funksjon. Det er mer sannsynlig å tro at dette DNAet er ’søppel’ av gamle, inaktive gener – oppsamlet gjennom vår evolusjonære historie. Dette har ganske spennende implikasjoner. Det kan være at vi har i oss et helt bibliotek av gener som koder for gamle trekk, en dagbok, nokså rotete som sådan, men like fullt en dagbok fra vår fortid. Altså har vi med oss en arv, ikke bare en kulturell arv, men en genetisk arv fra da vi var dyr.

På visse tidspunkt i evolusjonen av menneskene og apene skilte våre veier seg. Sist ute var sjimpansen som skilte lag med oss for omtrent 7 millioner år siden og genetisk sett er vi svært like sjimpansene. Som oss er apene svært spesielle i dyreriket. De står nærmere oss enn de gjør noe annet dyr, og representer i så måte det næreste menneskeheten kommer en bror eller søster, eller rettere sagt en fetter eller kusine. Vi deler omlag 98 prosent av genmaterialet med dem. Det er disse 2 prosentene som blant annet er med på å definere oss som mennesker i forhold til dem. Men dette tallet er, med dagens relativt ferske genforskning, fremdeles bare et tall. For øyblikket må vi benytte oss av andre studiemetoder for å oppklare forskjellen mellom sjimpanse og menneske. Man må prøve å dedusere seg frem til eventuelle likheter og forskjeller ved observasjon og eksperimentering med sjimpanser in vivo. Ved å finne ut hva som rører seg inne i hodene til apene, kan vi lære noe om oss selv og om vår fortid. Det er likevel begrenset hvor langt vi kan trekke analogien. For som oss, har de også utviklet seg siden vi skilte lag. I løpet av de millionene av år mennesket og apene har vært adskilte, har apene tilpasset seg til et liv i regnskogen, mens menneskenes forfedre tilpasset seg til et liv på savannen.

Så hvor like er menneskeapene oss etter så mange millioner år med adskilt evolusjon? Kan vi se inn i øynene til en ape og føle oss hjemme i det som foregår der inne? Spekulerer de? Kontemplerer de? For å finne ut hva noen tenker, må man kommunisere. Har aper språk? Hvordan kommuniserer de, og hvor mye informasjon er det de gir hverandre?

Kommunikasjon hos menneskeaper
Forskerne som jobber med kommunikasjon og atferd hos sjimpanser mener at disse dyrene har evnen til å formidle avansert informasjon til hverandre, men at dette virker kryptisk for oss. Mennesket kommuniserer nesten utelukkende ved bruk av språk, mens sjimpanse kommuniserer informasjon i en blanding av lyder, kroppsspråk og øyekontakt. For å finne ut av hva som formidles må man forstå helheten av det som formidles. Noen sjimpanser i fangenskap har blitt opplært til å kommunisere med mennesker. Det første man prøvde på var å få apene til å forstå tale, men dette ga ikke spesielt gode resultater. Det viste seg at selv de smarteste sjimpansene aldri klarte å forstå mer enn et par hundre ord. Selv om apene kan kjenne igjen mange ulike lyder i naturen, og bruke disse evnene til å forstå våre ord, er de likevel milevis unna mennesket. Vi bruker gjennomsnittlig ca. 15 000 ord hver dag. Av forskjellige årsaker begynte forskere etterhvert å eksperimentere med andre former for kommunikasjon enn tale.

For å få til en effektiv kommunikasjon mellom menneske og ape må man prøve å finne det mediet som føles mest naturlig for apene å bruke. De mest vellykkede har vært kommunikasjon ved bruk av symboler eller tegnspråk. Det er mange episoder i studiene av aper som er gode eksempler på at de kan kommunisere relativt avansert informasjon. En episode med dvergsjimpansene Panbanisha og Kanzi illustrerer dette. Kanzi og Panbanisha har lært å kommunisere ved bruk av spesielle symboler på et tastatur. En dag en av forskerne, ved navn Mary Chiepelo, var ute en tur i naturreservatet med Panbanisha, syns Mary at hun hørte et ekorn. Hun sa til Panbanisha: ’Det er et ekorn’ ved bruk av tastaturet. Panbanisha svarte ’Hund’. Og like etterpå kom det tre hunder som som gikk i retning av bygningen Kazi var i. Kanzi befant seg slik at han kunne se hundene etter at de forsvant fra Mary og Panbanishas synsvidde. Mary spurte Panbanisha om Kanzi så hundene nå, og etter å ha kommunisert med Kanzi, svarte Panbanisha at de hadde dratt til et bestemt sted i skogen. Mary dro dit og observerte ferske spor etter hundene. Panbanisha visste hvor hundene var uten å se dem selv. Kanzi overførte detaljert informasjon til Panbanisha som i en situasjon i naturen kunne ha vært avgjørende for deres overlevelse.

En annen ape som har vist stor framgang i kommunikasjon med mennesker, er hunngorillaen Koko. Koko kan 1000 forskjellige tegn og bruker vanlig amerikansk tegnspråk. Hun er kjent for å være den første gorillaen som har chattet på internett. Koko hadde blitt forelsket i en hanngorilla ved å se en videoinnspilling av ham. Senere ble de kjent med hverandre. Under chattingen ble hun spurt om hva hun syntes om en denne hanngorillaen. Koko svarte ’Fæl. Toalett’. Tilsynelatende hadde han ikke imponert henne noe særlig da de til slutt møttes. Foruten å chatte på internett liker Koko og vennene hennes å male og se på TV. Favorittfilmen er ’Free Willy’ og ofte er de best likte filmene om dyr, særlig aper, som interagerer med mennesker. Koko har uttrykt et sterkt ønske om få barn. Hun har en apedukke som hun kan leke mamma med. En gang observerte forskerne at hun øvde seg på å lære dukken å forme ord med hånden.

Kultur hos menneskeaper
Oppfinnelsen og bruken av redskaper har lenge vært med på å definere mennesket. Også på dette feltet har man eksperimentert med aper. Dvergsjimpansen Kanzi ble presentert for en pappeske fylt med frukt. Denne pappesken var anordnet slik at den bare kunne åpnes ved å kutte en tråd. Etter å ha blitt vist hvordan denne tråden kunne kuttes, fikk han valget mellom forskjellige redskaper som kunne brukes. Kanzi klarte å kutte denne tråden med et av redskapene og fikk tilgang til frukten inni. Det mest oppsiktsvekkende er imidlertid at Kanzi begynte å eksperimentere med redskapene. Han slo steinene mot hverandre for å lage nye flak. Redskapene Kanzi laget lignet ved første øyekast på de tidligste redskapene primitive mennesker laget, men ved nærmere inspeksjon ble det tydelig at de manglet deres funksjonelle finesser. Poenget med denne historien er at Kanzi prøvde å lage slike redskaper. At det var gradsforskjeller som skilte redskapene hans fra urmenneskenes, er egentlig utenfor temaet.


Primitive, menneskelagde steinredskaper fra 2,4-1,5 millioner år siden.

Disse eksemplene om kommunikasjon og redskapslaging forteller oss at menneskeapene har et stort, ubenyttet potensiale for kultur. Hvorfor bruker de ikke tegnspråk i naturen? Hvorfor lager de ikke redskaper av stein? Det kan være mange forklaringer på dette, men noen er ganske iøynefallende. En mulig årsak er motivasjon. Det kan godt være at Kanzis motivasjon for å lage redskaper er en helt annen enn det å bruke dem til noe i det hele tatt. Det kan rett og slett være hans måte å interagere med mennesker på. Dette er et problem med alle dyr som er temmet av mennesket. Det er vanskelig å trekke paralleller til naturlige populasjoner. Hvis det ikke er naturlig for apene å lage redskaper, kan dette bety at det ikke har vært tilstrekkelig behov for det over evolusjonær tid. Dermed vil man heller ikke finne en motivasjon for dette. Man har likevel sett at sjimpanser lærer hverandre å fiske ut termitter med strå og bruker steiner til å knekke nøtter. Men det å utvikle en avansert redskapskultur der man over lang tid lager og forbedrer redskaper, er en helt annen sak. Sjimpansene, som er de eneste av menneskeapene som spiser kjøtt, driver med organisert jakt. Men denne jaktingen forekommer sjelden; jakt bidrar bare til omkring 1% av sjimpansenes næringsinntak og de jakter ikke på store dyr som det trengs våpen for å felle. Det kan tenkes at dersom man lærte en populasjon av aper tegnspråk, ville det etter et par generasjoner bli naturlig for den. Menneskenes inngrep i apepopulasjonen ville da virke som en slags urealistisk kultursnarvei av enorme proporsjoner. Kultur utvikles langsomt gjennom prøving og feiling.

I utgangspunktet hadde våre forfedre, som apene, store hjerner og et stort potensiale for å utvikle kultur. Dette var vår primatarv. Primater har store hjerner for å kunne bevege seg effektivt i trærne. Forskjellen mellom menneskene og apene var at mennesket hadde et mye større behov for kultur. Vi trengte utvikling av både kultur og kommunikasjon for å klare oss i det nye og krevende livet på savannen. Livet i dette miljøet førte til utviklingen av de genene som gjorde oss mer mottagelige for kultur. Både kulturen og disse genene utviklet seg i takt med hverandre i en selvforsterkende prosess som kalles biokulturell evolusjon. Og det var denne prosessen som gjorde at vi tilslutt ble menneske.

Våre nærmeste evolusjonære slektninger


Utviklingslinjen for slekten Homo i mill. år.

På veien til å bli oss; Homo sapiens sapiens, etterlot slekten Homo mange utdødde søsterarter. Et visst antall menneskearter har til enhver tid vandret samtidig rundt på jorda. Det er bare i den aller siste tiden at vi har vært helt alene. Homo erectus takket for seg kanskje ikke mer enn 40 000 år siden og det siste funnet vi per i dag har av neandertalerne, er ikke mer enn 28 000 år gammelt. Slekten Homo er muligens mer enn 2,5 millioner år gammel, det vil si at vi bare har vært alene i litt over en prosent av dens eksistens. Neandertalerne forsvant, som det Homo erectus hadde gjort bare noen tusen år før. Av alle menneskeartene som har levd på jorda, er det bare én igjen, nemlig oss, Homo sapiens sapiens. Hvorfor er det slik? Hva skjedde med alle de andre artene? Et feilaktig syn på de tidlige menneskeartene er at de var ufullstendige mennesker og ikke overlevde fordi de var på en slags evolusjonær blindvei. Det er viktig å påpeke at alle disse artene var på hver sin måte vellykkede arter, spesialiserte til den nisjen de levde i. Alle arter som eksisterer på jorden i dag har en fortid med mange utdødde søsterarter. En teori om hvorfor de tidligere menneskene døde ut er at de hadde overlappende nisjer. Etter hvert som de menneskeartene med bedre utviklet kultur økte i antall relativt til de andre, spredde de seg inn i leveområdene deres. Sannsynligvis var nisjene så sammenfallende at det oppstod konkurranse om både leveområde og føde. Uunngåelig førte dette til undergang for dem som taklet denne konkurransen dårligst.

Hva om vi kunne ha delt kloden med andre menneskearter? Ville vi kunne ha reist til Java for å se på Homo erectus i reservater? Eller ville de kanskje ha vært en del av samfunnet? Hvordan ville det moderne mennesket ha sett på Homo erectus? Hva ville ha skjedd om vi hadde kalt dem mennesker? Hva ville ha skjedd om vi hadde kalt dem dyr? Kunne mennesket i det hele tatt forholdt seg til dem? Hvordan ville det påvirket menneskets identitet og dets forhold til eksistensen? Vi kan bare spekulere….. Når man tenker på all den kriging og fremmedfrykt som finnes mellom diverse menneskegrupper i dag, hvordan ville det da fortont seg i steinalderen når Homo sapiens møtte på en stamme med Homo erectus eller Homo neanderthalensis? Her er det ikke bare snakk om å møte på folkeslag man ikke helt forstår språket eller kulturen til, men er helt annen art man er adskilt fra med titusener av års evolusjon. Hvor ofte forekom slike sammenstøt, og hva slags betydning har det hatt for utviklingen av det moderne menneskets psyke? Er det tenkelig at vi kan ha visse instinktive aversjoner mot våre evolusjonære slektninger? Og hvordan kan vi noen gang vite det? Hvordan ville vi ha visst at vi har instinktiv frykt for slanger dersom det ikke hadde eksistert slanger i dag? Uansett om slanger ikke hadde eksistert i dag, ville vi likevel ha hatt i besittelse de kognitive mekanismene som fører til frykt. En arv fra vår evolusjonære fortid. Kanskje det moderne mennesket utbefolket både Homo erectus og neandertalerne på grunn av bedre kultur og evne til å utnytte naturen, men at de likevel stadig ble offer for lokale sammenstøt? Dette kan ha utviklet frem lønnsomme kognitive mekanismer hos våre forfedre som gjorde at de instinktivt hadde aversjoner mot og frykt for andre menneskearter. Det er viktig å påpeke i denne sammenheng at mennesket mest sannsynligvis har i besittelse svært mange forskjellige kognitive mekanismer som ikke har noen hensikt i vår moderne verden, men som har hatt livsviktige funksjoner i tidligere tider.

Selvbevissthet
Selvbevisstheten - kanskje den av våre egenskaper vi holder kjærest - hvor kom den fra? Er den egentlig nødvendig? Er den et slags tilfeldig biprodukt av en kombinasjon av andre menneskelige egenskaper? Eller har den blitt utviklet frem fordi den har en helt essensiell funksjon for mennesket?

For å kunne fungere best mulig sosialt er det viktig å være selvanalytisk slik at man kan rette opp det upopulære man gjør, eller gjenta det populære. Man vurderer seg selv i tredjeperson. På dette grunnlaget kunne selvbevisstheten mennesket besitter i dag, formes. Utvikling av empati, forståelsen av hva andre føler, bidro til at vi lettere kunne navigere i sosiale situasjoner. Mange forskere mener at utviklingen av selvbevissthet ikke var en nødvendighet hos mennesket, vi kunne like godt ha utviklet andre egenskaper som kunne ha fungert like bra for overlevelse. Men dette er en merkelig tankegang. All utvikling av egenskaper gjennom evolusjonen må foregå i små skritt, der enhver endring i arvestoffet må gagne individet. Og alle disse endringene må bygge på tidligere endringer gjennom evolusjonshistorien. Slik brer disse endringene seg gradvis utover i populasjonene. Over lang nok tid med vedvarende seleksjonspress vil disse endringene manifistere seg som unike trekk. Det er årsak og virkning. Skulle vi ha vandret en annen vei i evolusjonshistorien, ville omgivelsene rundt oss måtte ha vært annerledes og utøvd et helt annet seleksjonspress. Vi ville også ha måttet hatt en annen arv fra primatene enn den vi hadde. De egenskapene som utviklet seg hos menneskene, gjorde det fordi vi okkuperte en nisje ingen andre dyr gjorde. Så lenge vi holdt oss i denne nisjen, overlevde vi. Vi var de dyrene som kraftigst ble selektert på grunn av kultur, og seleksjonspresset hadde i all praktisk betydning bare dette å virke på. De første artene av Homo som levde ute på savannen, var ikke raske til å løpe, de var ikke sterke, de hadde ikke tykk hud, klør, skarpe tenner eller horn. De hadde ikke noe annet å spille på enn å bli intelligente, kulturelle vesener. Våre gjenlevende slektninger, menneskeapene, tok en annen vei. Seleksjonspresset i regnskogen formet andre egenskaper hos dem enn hos oss fra det øyeblikket vi skilte lag.

Dermed er vi altså alene, og slik kommer det alltid til å være. Vi har brutt en kulturell barriere som umuliggjør dannelsen av mye menneskearter. For å kunne danne nye arter må deler av en art isoleres over lang tid. I dagens verden kan man flytte seg til andre siden av kloden på et døgn. Sett i lyset av evolusjonen fyker vi rundt på jorda og flyter over i hverandre. Uansett om, og hvordan vi utvikles i fremtiden, er vi sammen om det. Hele menneskeheten er på en evolusjonær flåte som driver gjennom det adaptive hav.

Til slutt
I denne artikkelen har jeg trukket fram likhetene mellom oss og våre nærmeste levende så vel som utdødde slektninger for å lære noe om mennesket. Men jeg prøver ikke å ignorere forskjellene. Man kan aldri sosialisere seg med en sjimpanse som man gjør med et menneske. En del forskere liker å si: ”Du ville sannsynligvis ikke lagt merke til det om en neandertaler stod ved siden av deg i T-banen”. Virkelig? Vi er det dyret på jorda med det mest komplekse sosiale systemet. Vi er finjustert til å kommunisere med og identifisere hverandre. Dette er noe vi mennesker gjør bedre enn noe annet dyr på jorda. Kanskje dette systemet er så presist at det bare inkluderer oss? Kanskje neandertaleren ville skilt seg ut uansett hvor moderne han hadde oppført seg på den T-banen? Krydret med intelligens og selvbevissthet er det dette finjusterte systemet som får oss til å føle oss ensomme blant dyrene.

Vi har en natur som har fulgt oss gjennom hele vår utvikling. Den har blitt modifisert og tilpasset til de forskjellige evolusjonære situasjonene vi har vært i gjennom millioner av år. Derfor er det viktig å se på denne naturen i lys av vår fortid, for det var da den ble til. Men hvor skal vi titte, ettersom vår natur hele tiden har vært i endring? Studier av fossile kranier tyder på at menneskehjernen har gjennomgått en relativt minimal utvikling i de siste 90 000 årene. Det er trolig at kulturen på den tiden hadde blitt så avansert at den i all praksis eliminerte seleksjonspresset fra naturen. Det betyr at vi fra naturens side er svært like som det vi var for 90 000 år siden. Dette innebærer også at de hadde tilnærmet lik evne som oss til kultur, og at all utvikling i kultur siden den tid bygger på kognitive mekanismer i hjernen tilpasset et steinalderliv.

I det vi ønsker å forstå mennesket må vi ikke henfalle til navlebeskuing. Vår tidsalder med datamaskiner og romferger er fantastisk, men den er like fullt bare toppen av isberget av vår arts eksistens på jorda. Idet våre forfedre ble tvunget ut på savannen, satte de ut på en unik reise i evolusjonens historie, og nå, millioner av år senere, står vi altså her og prøver å finne ut hva det hele betyr.


© viten.com 2001