Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Er ost kultur? En impresjonistisk kavalkade over bruken av begreper og perspektiver i norsk offentlig kulturpolitikk.

Arne Martin Klausen
Professor (emeritus) i sosialantropologi

 
Tilbakeblikk på Norges første "kulturmelding"
Foran meg ligger et 57 år gammelt dokument: Vår kulturs fremtid. Et brev til den norske regjering. Avsenderne er en selvbestaltet 10-mannsgruppe som under okkupasjonen laget landets første "kulturmelding". Den felles fiende samlet nasjonen, og det ble laget fellesprogram for freden alle ventet på. Denne "kulturmeldingen" var tverrpolitisk og tverrfaglig. Her var tre kjente forfattere, en forlagssjef, en lagmann, en rådmann, en redaktør, en kringkastingssjef, en professor i historie og en filosof. I brevs form ble dokumentet oversendt regjeringen i september 1945.

Brevet innledes med "Omriss av førkrigstidens kultursituasjon". Den var preget av folkeopplysningstradisjonen, sier brevskriverne. "Det gjaldt å spre kulturen til flest mulig." De ti tar ikke avstand fra denne målsetting. Men de høyst ulike brevskriverne har likevel en felles bekymring for tidsånden. Både Dagbladradikaleren Johan Borgen, Morgenbladredaktøren Olaf Gjerløw, og forfatteren av "Syndere i sommersol", Sigurd Hoel, skriver under på en samtidsbeskrivelse preget av uro over at "det høyere kulturliv .. ble forsømt" og at "Nytteverdiene trådte istedenfor åndsverdiene, og mangelen på sjelelig fordypning og indre sikkerhet oppløste menneskenes stil." De savner forbausende nok også en skole som kan bli "holdt sammen av et bærende livssyn". Og endelig etterlyses "de som vakt skulle være." Det var åndsarbeiderne i skolen, forskningen og kunstlivet. De "hadde mistet sin autoritet og sin innflytelse. Stat og samfunn hadde gradvis proletarisert dem." Dette refererer vel og merke til førkrigstiden, ikke okkupasjonen.

Brevets andre underoverskrift har tittelen: "Kulturens grunnlag. Definisjoner", og avsnittet utgjør bare ti linjer. Her får vi vite hva som er "fundamentale vilkår for kultur": fred og rettssikkerhet, sosial rettferd, økonomisk trygghet, tilstrekkelig fritid og gode boliger. Vi får også vite hva som er åndelige verdier: "alt som styrker individets sjelelige selvstendighet, fremmer dets uavhengighet av materielle kår, befordrer en medlevende følelse for andre mennesker og skaper en fast og bevisst etisk holdning. Kulturarbeid er en stadig kamp for å gjøre disse åndelige verdier levende for folket." Og videre: "I skolen må dannelsesidealet gjenreises".

Til tross for avsnittets overskrift er det ingen egentlige definisjoner. Heretter følger et avsnitt med 19 underpunkter som uttrykker de konkrete felter den offentlige kulturpolitikk må ta seg av. Her møter vi en selsom blanding av overordnede temaer og konkrete praktiske oppgaver. Første punkt heter "Beskytt kulturbærerne". Lærerne vies stor oppmerksomhet som hovedansvarlig for skolens idealer og ungdommens oppdragelse. De foreslår noe så konkret som regelmessige permisjoner og reisestipend, fortsatt en fjern drøm for andre enn universitetslærere. Kravene er mange og dreier seg om det meste fra ny organisering av bokhandelen, opprettelse av et norsk gallup-institutt, internasjonalisering av kunsten, mer farger i folkelivet, fritiden under kultur, og kunsten ut i distriktene.

I vareknapphetens tid under krigen har brevskriverne bekymring for hva som skal skje med kulturen når vareflommen igjen blir normal: "Den aktuelle vareknapphet gir nå en uventet anledning til å anlegge et kulturelt synspunkt på hvilke varer som bør slippe frem til publikum(undersøkelse av en vares faktiske lykkeverdi)." Var det noen som snakket om "formynderstaten"? Her er den representert ved konservative redaktører og kuturradikale forfattere!

Det nittende punkt "Vårt endelige mål" er gruppens konklusjon: "å gjenskape hos folket troen på åndelige verdier." Men så kommer en formulering som vi skal finne igjen i senere dokumenter: "Det er ikke vår sak å formulere disse verdiers innhold. Det vesentligste er at verdiene står for den enkelte som absolutte og betingelsesløse." Og statens ansvar er å "se kulturarbeidet som et midtpunkt i sitt arbeid for nasjonal selvhevdelse."

Kulturbrevet, som skriftet senere er kalt, anslår som man skjønner de fleste temaer, perspektiver og konfliktdimensjoner som til i dag har preget kulturdebatten, og som trolig vil følge oss langt inn i det nye århundret. La oss se på noen gjengangere fram til i dag.

Hovedtemaer i kulturdebatten
Brevet mangler en presis definisjon av hva man mener med kultur. Man bruker ordet oftest i bestemt form entall, som om man har ett underforstått kulturbegrep som det er unødvendig å definere. Men ganske "utvidet" er det, selv om "det utvidede kulturbegrep" først dukket opp senere.

Implisitt bruker man imidlertid minst to ulike kulturbegrep. For det første kultur i betydningen kreative aktiviteter, produkter og aktører. Dette er kultur i betydningen kunst. For det andre snakker man om kultur som en gruppe menneskers tillærte ideer, verdier, normer, symbolske uttrykk og adferd. Dette er kultur i betydningen gruppeegenart. (I den senere offentlige debatt er dette ofte kalt det antropologiske kulturbegrep) At gruppeegenart kan uttrykkes og gjenspeiles i kunsten, i matvaner og klesdrakt er selvsagt, men som begreper og fenomener, eller logiske kategorier, er de to begreper forskjellige. Kulturbrevet blander med andre ord sammen virkelighetsnivået der det meste er filtret sammen, med begrepsnivået der det gjelder å operere med klare, avgrensede distinksjoner.

Kulturbrevet reiser spørsmålet om hvem som er kulturbærere, og dette diskuteres fortsatt. Troen på nødvendigheten av en elite er sterk og selvsagt i kulturbrevet. Og elitekulturen skal bringes ut til folket. Riksteatret (1948), Riksgalleriet (1953) og Rikskonsertene (1967) var de første viktige realiseringer av denne ambisjonen.

Mens brevet på den ene side etterlyser troen på åndelige verdier, autoriteter og et bærende livssyn, viker de paradoksalt nok tilbake når det gjelder å drøfte hva innholdet i dette skal være.

Spørsmålet om kulturens egenverdi som motsats til det mer instrumentelle perspektiv er også implisitt med i kulturbrevet. Forfatterne har imidlertid ingen motforestillinger mot at "kulturen" skal tjene den nasjonale selvhevdelse.

Vi skal etter hvert se hvordan disse perspektiver dukker opp igjen og suppleres med andre ved senere milepæler i kulturpolitikken. Men først noen ord om kulturlivets forhold til forskningen.

Kultur og vitenskap
Fortsatt er det slik at vitenskap i noen sammenhenger regnes som en del av kulturlivet, i andre sammenhenger er det to ulike sektorer.

Kulturbrevet har ti linjer om vitenskapens plass i kulturbildet. Også her er lønnskrav nevnt først. Deretter nevnes de humanistiske vitenskapers særbehov, og konkret går man også inn for nye lærestoler i filosofi og samfunnsvitenskap. Kontakt med vesteuropeisk og amerikansk vitenskap må utvikles. Nettopp dette representerte en ny retning for kultur- og samfunnsforskningen fra 1950-tallet.

For å få et innblikk i forholdet mellom kulturforskningen og kulturpolitikken, er det viktig å ha klart for seg at det finnes to ulike former for kulturvitenskap. De fleste fag er definert ut fra den samfunnssektor de er knyttet til. Det politiske liv har statsvitenskapen, utdanning og skole har pedagoger, osv.

Noen fag derimot, har en ambisjon om å analysere samfunnssektorene så å si på tvers, med ulike former for samleperspektiv. Historie og geografi er de mest kjente, der henholdsvis tid og rom er de analyseperspektiv alle samfunnssektorer kan underkastes. De humanistiske kulturfag som for eksempel språkfag litteraturvitenskap, kunsthistorie, musikkhistorie, er først og fremst sektorfag. I mange lands akademiske historie har disse fagene spilt en viktig rolle i utviklingen av nasjonal identitet. Språk og kunst, særlig det som kalles folkekunst, er blitt sett på som de viktigste uttrykk for en nasjonal egenart. Humaniora har på en måte vært nærmere "kulturlivet" og kulturpolitikken enn naturvitenskap og samfunnsvitenskap. På en måte kan man si at det er et samsvar mellom de to kulturbegrep og de to fagtyper.

Sosialantropologien er faget med den sterkeste generalistambisjon, og dermed et fag med stor relevans til kulturpolitikken. Det er fra dette fagområdet man gjerne henter definisjoner på kultur som gruppeegenart. Sammenlignende analyse av hvordan slik egenart kommer til uttrykk gjennom språk og andre former for kommunikative og symbolske uttrykk og hvordan de sosio-kulturelle egenart er under endring, er kultur- og sosialantropologiens hovedtema. Selv om faget først og fremst assosieres med studiet av det eksotiske eller fremmede, er ambisjonen den generelle kultur- og samfunnsanalyse. Stadig flere antropologer arbeider med moderne og komplekse samfunn, i grenselandet mot etnologien og sosiologien. Sosiologiens bidrag til kulturforskningen har vært mer preget av å kartlegge og analysere adferd innenfor kultursektoren, dens aktører og konsumenter. Slik er mye av kultursosiologien mer lik et sektorfag, eller det som kalles bindestreks-sosiologi i likhet med rettssosiologi og familiesosiologi.

I den første etterkrigsfase av norsk kulturpolitikks historie var forskningen imidlertid svakt involvert. Det var de utøvende kunstnere, byråkrater og politikere som førte an. Først i den foreløpig siste fase – 1990-årenes kulturpolitikk – ble forskningen aktivert, noe vi kommer tilbake til.

Kulturmeldingen fra 1970-tallet
Det skulle gå nærmere tretti år etter kulturbrevet før kulturlivet kom på den politiske dagsorden med ny tyngde. Prosjekt velferdsstat var vellykket, men ennå gjensto noen områder som fortjente samfunnets bevågenhet. Det kunne gjøres mer for å spre kulturgodene, men det kunne også gjøres noe for å "demokratisere" forestillingen om hva som var kultur. Den implisitte elitisme ble utfordret. Vanlige folks smak og preferanser, aktiviteter og kreativitet ble tatt mer på alvor. Amatørvirksomhet og hobby ble, om ikke likestilt med det profesjonelle, så i hvert fall mer stuerent, og innlemmet i kulturpolitikkens domene.

Forut for 1970-tallets kulturmeldinger (det var to forbausende like av dem grunnet politisk maktskifte) lå studentopprør og kunstnernes påbegynte kamp for bedre levekår - en aksjon som kulminerte i Kunstneraksjonen 74. Denne kampen var rettet mot alt som smakte av sentrale autoriteter - også de estetiske. Et sentralt punkt for billedkunstnerne for eksempel var å få aksept for det som ble kalt "aktivitetskriteriet" som alternativ til de gamle juryordninger. Ordet "arbeider" fikk i noen kretser en ny og utvidet anvendelse - en skuespiller skulle være teaterarbeider. Regionteatre og kunstnersentra ble etablert over det ganske land, og nye fagorganisasjoner dukket opp. Statlige garantiinntekter for kunstnere kom i stand. Kulturarbeiderne skulle, som de siste, innlemmes i velferdsstatens trygge favn.

På en interessant måte var det stort sammenfall mellom politikernes og kunstnernes oppfatninger om kulturpolitikk. Kampen sto mer om hvor mye penger det skulle bevilges enn om prinsipper.

Over det hele svevet Kulturmeldingens "utvidede kulturbegrep". Men igjen finner vi en mangel på en presis definisjon av kultur. Men nå er det mer enn en mangel. Det er et uttrykt mål å ikke definere kultur. Det skal ikke være statens oppgave å gi en autorisert definisjon, det skal kulturarbeiderne selv. Bakgrunnen for dette er mangesidig. For det første blander man igjen begrepsnivået og virkelighetsnivået. I og med den overordnede demokratisering som preger målsettingene, er det angsten for autoritære og elitistiske oppfatninger om kulturelt innhold man vegrer seg mot. Man har på en annen side ingen som helst bekymring for å omdefinere kulturpolitikkens administrative arena. Fra 1970-årene blir idrett administrativt og forvaltningsmessig slått sammen med kultur.

Men det ligger mer i utvidelsen enn bare at to sektorer slås sammen til en utvidet administrativ sektor. På en paradoksal måte får ordet kulturs opprinnelige betydning, å dyrke eller foredle, en ny og omfattende mening. Det er "det gode samfunn" kulturpolitikken skal fremme. I Arbeiderpartiets meldingsvariant het det til og med at kulturpolitikken skulle omforme samfunnet i sosialistisk retning. Dette ble endret i den versjon den borgerlige regjering la fram, men ellers er det meste likt. Slik ble det formulert i komitéinnstillingen til Stortingsmelding nr. 52, 1975:

"En utvidet kulturoppfatning, som legger vekt på kvalitetene i menneskenes livsmiljø og skapende egenaktivitet, sprenger de snevre rammer kulturpolitikken hittil har hatt." Og enda tydeligere understrekes det i målet for kulturpolitikken: "å stimulere det enkelte menneske til utfoldelse av egne anlegg og muligheter, utvidet erkjennelse, rikere opplevelser, oppøvelse av følelsesliv og tenkeevne, modenhet i vurderinger og smak - kort sagt, til menneskelig vekst i ordets fulle mening." I kulturminsterens redegjørelse for Stortinget sier han: "At kulturarbeid slik felles inn i og blir et ledd i en allmenn miljøpolitikk, ser jeg som noe av det mest vesentlige ved den nye kulturpolitikken." Man kan vel si at kulturpolitikk var i ferd med å bli almenpolitikk.

Det egentlig nye i dette er troen på at kultur i betydningen kreative prosesser, aktører og produkter kan være et effektivt instrument i den generelle kamp for det gode samfunn. Altså i kampen for å utvikle en kulturvariant - i betydningen egenart og væremåte - som er kvalitativt bedre enn den gamle.

Denne troen på kultur som et instrument førte til opprettelse av læresteder for kulturbyråkrater, først ved høgskolene i Bø og Rogaland, senere også andre steder. Forskningsprogram ble initiert om kulturens betydning for næringsutvikling og bosetning i distriktene.

Men elitismen var ikke død. Noen følte bekymring for forflatning og manglende omsorg for det profesjonelle. I mange kommuner hvor idretten sto sterkt, var det legitimt å ansette en idrettsleder som kultursekretær. Politikere som tok meldingens ambisiøse målsetting på alvor, forøkte å hevde at kulturpolitikk også ville være relevant for tekniske utvalg og i sosialomsorgen. Men de kom sjelden noen vei. Mange ble frustrerte over å måtte erkjenne at de tunge styringskrefter ikke var av kulturell, men av teknisk og økonomisk art - som før.

Den nye kulturpolitikk var selvsagt ikke mislykket. Men uroen fikk et nytt momentum da en travhest fikk kulturpris. Dette ble for kritikerne det endelige bevis på galskapen i det utvidede kulturbegrep.

Ny giv for kulturforskningen
Vi må i denne kavalkaden på ny ta en tur innom forskningsverdenen. På 1980-tallet kan man si at forskningspolitikken ble mer markant enn kulturpolitikken. Den fortsatte økonomiske vekst og velferd var avhengig av nye innsatser i forskningen. Regjeringen planla midt på 1980-tallet opprinnelig fem såkalte satsingsområder, tre naturvitenskapelig orienterte, et mot helse og et mot ledelse og organisasjon. Da saken kom til Stortinget ble det etter bakgrunnsarbeid fra bl.a. professor Francis Sejersted føyde til et sjette, Kultur- og tradisjonsformidlende forskning.

I begrunnelsen for dette forskningsfelt sies det at den teknologiske utvikling stiller oss overfor nye menneskelige og kulturelle problemer. Kulturforskningen skal bidra til løsningen av det man oppfatter som teknologiutviklingen og moderniseringens problematiske konsekvenser. Onde tunger spurte nå om også kulturforskere skulle bli terapeuter.

Det ble Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) som kom til å forvalte det nye program under forkortelsen KULT-programmet. I første omgang var programmet forutsatt å være knyttet til de humanistiske fag. Men våkne samfunnsforskere i NAVF minnet om at også samfunnsforskere stelte med kulturforskning. KULT-forskningens første programnotater var således delt i en humanistisk og samfunnsfaglig variant.

Etter en del fagpolitisk revirkamp ble programmet omsider tverrfaglig lagt opp med ett felles programnotat. Forskningsprogrammet kom således til å omfatte temaer og problemer med tilknytning til kultur i begge ordets hovedbetydninger.

Det er mange grunner til at 1980-tallet kunne kalles kulturens tiår selv om FN/UNESCO´s kulturtiår først ble lagt til årene 1988-97. Et viktig prosjekt innen rammen av FN´s kulturtiår var Verdenskommisjonen for kultur og utvikling som ble etablert etter et initiativ fra den norske kulturtiårskomiteen. Kommisjonens tolv vise kvinner og menn, under ledelse av FN´s tidligere generalsekretær Peres de Quellar, la i 1995 fram sin rapport "Our Creative Diversity" - "Vårt skapende mangfold" som kortversjonen heter på norsk. Rapporten er på mange måter verdenssamfunnets kulturmelding. Det er mange paralleller mellom Quellar-rapporten og KULT-programmets begrunnelser og tematikk.

Det er sentrale trekk i den generelle samfunnsutviklingen som ligger bak. Dels bekymring, men også en optimistisk tro på menneskets muligheter til å løse de fleste av de problemer de selv skaper.

Tre trekk i denne utviklingen gjorde det man kan kalle de sosio-kulturelle parametre spesielt relevante. For det første den erkjennelse at 30-40 års innsats for å bedre situasjonen i utviklingsland ikke hadde ført til noen fundamental systemendring i den økonomiske verdensordning. De mange bistandsprosjekt var nesten utelukkende planlagt og gjennomført ut fra relativt ensidig vekt på teknologiske og økonomiske planleggingsmodeller. Lenge hadde sosialantropologer og sosiologer påpekt betydningen av å planlegge utviklingen på folks egne premisser og ta hensyn til lokale sosio-kulturelle forutsetninger og forestillinger om karrieremuligheter og "det gode liv". Nasjonale bistandsorganisasjoner og FN-systemets utviklingsorganer viste nå en sterkere interesse for kulturdimensjonen i samfunnsplanleggingen. Det som ble kalt kulturdimensjonen, var samlebegrep for kultur både som gruppeidentitet og som kreativ aktivitet. I de nye nasjonene oppsto også en egen interesse for den tradisjonelle kunst. I de nye, selvstendige staters nasjonsbygging spilte kunsten en like stor rolle som under nasjonalromantikken i Europa tidligere. Norsk Utviklingshjelp utviklet raskt egne programmer for bistand på kultursektoren i våre hovedsamarbeidsland.

Det andre trekk i bildet er de nye folkevandringer og den generelle globalisering. "Eksotiske kulturvarianter" ble en del av dagliglivet i områder som før hadde vært relativt homogene. Innvandrere ble i første omgang opplevd som problemløsere, nemlig som etterspurt arbeidskraft. Senere ble de oppfattet som problem. Kulturkonflikter og integrasjonsprosesser ble et nytt stort politisk og forskningsmessig tema.

I starten var sosialantropologene nesten enerådende forskere på disse nye situasjonene. Men raskt kom andre fag inn på arenaen, pedagogikk, psykologi, og bedriftsøkonomi. Konsulentfirmaer sprang opp som paddehatter og ble til det som sosialantropologen Ulf Hannerz kalte "kultursjokkforhindringsindustrien."

For det tredje kom uttrykket "bedriftskultur" på mote. I kampen for effektivitet og konkurransedyktighet innså også næringslivet at gode arbeidsmiljøer var viktige. Lenge hadde man hatt fag som organisasjonssosiologi og arbeidspsykologi til å ta seg av dette. Men gradvis innså man også disse fagenes utilstrekkelighet. Også i bedrifter var det noe udefinerbart, noe som "satt i veggene", som levde videre tilsynelatende uavhengig av teknologi, organisasjon og individer. Restkategorien var muligens "kultur". Også på dette feltet dukket tallrike konsulenter opp med nye budskap.

Etter hvert gikk det inflasjon i bruken av ordet kultur. Et vanlig uttrykk er "vi har ikke kultur for slikt her". I dagligspråket spredte kulturordet seg og det oppsto faktisk et tredje kulturbegrep: kultur som et modus-suffiks. Eksempler er kafe-kultur, kø-kultur, drikke-kultur. Igjen ser vi at ordets opprinnelige betydningsinnhold som noe kvalitativt, forfinet, blir med også i suffiksvarianten. Når folk gjør krav på at nær sagt alt kan være kultur, ost, vin, fotball osv. er det ikke bare som uttrykk for egenart. Man vil også dra med seg den positive nimbus som ordet kultur har, inn på de arenaer man ivrer for.

I sosialantropologien - hvorfra et viktig kulturbegrep hadde spredd seg til mange felter i samfunnslivet - oppsto paradoksalt nok på 1980-tallet en kritisk holdning til selve begrepets fruktbarhet. Man hevdet at kulturbegrepet slik det var utformet i faget av Edward Tylor i 1870, og brukt med ulike språklige varianter, innebar en forestilling om stabilitet og integrasjon som knapt nok hadde eksistert i noe samfunn. Og i dagens samfunn under globaliseringens vinder, var det ikke stabilitet og homogen integrasjon som preget dagliglivet for folk lenger. Snarere det motsatte, raske endringer på alle livsfelter, adferdsmessig mangfold, relativisering av verdier, sterkere vekt på individuelle valg og selvrealiseringer enn på kollektivt medansvar og fellesskap. Identitet ble et ord som langt på vei ble en moteriktig erstatning, med sin assosiasjon til person og individ.

I innvandringsdebatten var det antropologer som gikk så langt som å hevde at kultur som begrep kunne fungere rasistisk og derfor burde bannlyses som fagterm. Bakgrunnen for dette er at kulturtilhørighet og tradisjon i noen tilfelle er brukt som unnskyldning for adferd som ikke stemmer med norsk lov. Om det er kulturbegrepet det i så fall er noe galt med, er ikke nødvendigvis opplagt. De mest ihuga begrepskritikere i faget kan likevel ikke unngå å bruke begrepet indirekte i sine analyser, så løsningen er neppe å bekjempe begrepet, men de mer komplekse holdninger som man mener fører til gale forestillinger om den kulturelle variasjon og hva den må innebære for tilpasninger i fremtidens samfunn.

Denne type problemer er det derfor utviklet en rekke forskningsprogrammer for å løse, og nye fag og tverrfaglige tilnærmelser preger nå forskningsaktiviteten.

Kulturmeldingen fra 1992
Mens kulturmeldingen av 1972 var mye av et enmannsarbeide, med ekspedisjonssjef Johs. Aanderaa som pådriver og skriver, var Kulturmeldingen av 1992 nesten det motsatte. Daværende kulturminister Åse Kleveland samlet på innspill, og mange interessegrupper og enkeltpersoner bidro til at basismaterialet vokste og ble ganske omfattende. Det var en formidabel jobb for dem som skulle sy dette materialet sammen til en lesbar melding.

I de tyve år som gikk mellom de to meldinger var ikke bare den generelle kulturforskning blitt mer synliggjort. Kunstlivets aktører var også mer politisert og fagforeningsbevisste. Men samtidig var kritikken av det "utvidede kulturbegrep" blitt forsterket. Angsten for utvanning, forflatning, og kvalitetsforringning ble mer og mer uttalt.

Den nye meldingen fanget opp disse signalene. Det mest synlige tegn på at "utvidelsen" ikke skulle fortsette, var at man annonserte en separat idrettsmelding og en egen melding om medieutviklingen. Som man ser en klar tendens til sektorisering og spesialisering. Man skulle egentlig forventet at en idrettsmelding og mediemelding for 1990-årene ville inngått som en integrert del av kulturmeldingen, utviklingen i samfunnet tatt i betraktning. Aldri før har kunstnere og kulturarbeidere vært så integrert i idretten som under OL på Lillehammer. Og avantgarde-kunsten har som aldri før tatt medieteknologien i bruk.

Meldingen har flest trekk til felles med den foregående, og det sies eksplisitt at den "ønsker å bygge videre på de politiske retningslinjer som ble trukket opp i kulturmeldingene på syttitallet... å bygge et kvalitativt bedre samfunn med likestilling mellom grupper og enkeltmennesker, et samfunn der hver enkelt kan utvikle evner og anlegg i et rikt og trygt miljø."

Begrepsdiskusjon og definisjoner er kommet med i denne meldingen et godt stykke ut i teksten. I sammendraget - alle politiske dokumenters mest leste og dermed viktigste kapitel - er dette imidlertid utelatt. Derimot er det kommet inn en formulering som sikkert er ment å representere noe nytt, men muligens ikke er det. Det heter på sammendragets første side at i lys av den moderne utvikling "kan ikke kulturen lenger sees som en enkelt sektors ansvar. Kulturen må løftes opp til å bli en sektorovergripende oppgave." Men resten av sammendraget handler bare om kultursektoren i den mest tradisjonelle og avgrensede forstand. Det er kunstlivets aktører og institusjoner det hele dreier seg om.

Hvordan man skal forstå at kulturen løftes opp til å være sektorovergripende, er høyst uklart, siden det her i sammendraget ikke er gjort rede for hva man mener med kultur. La oss se om saken blir klarere dersom vi tar for oss den del av teksten som gjør forsøk på å ordne opp i definisjonsproblemene. Meldingen gjør det klart at man kan operere med to kulturbegrep. Det refereres til Tylors gamle definisjon, også kalt det beskrivende eller antropologiske kulturbegrep som forskjellig fra kultur i betydningen kreative aktiviteter og uttrykk av kvalitet, i meldingen kalt det verdiorienterte kulturbegrep. Dette begrep relateres til det gamle skillet mellom den borgerlige kultur versus arbeiderkulturen. Den forrige meldingens hensikt var, sies det, å arbeide for en økt aksept for det folkelige og arbeiderkulturen som en likeverdig variant i mangfoldet. Man aner en viss vilje til å dra nytte av både et humanistisk og samfunnsvitenskapelig perspektiv i kulturpolitikken. Tylors begrep er jo i en viss forstand sektorovergripende. Og meldingen sier dette om hva det sektorovergripende skal innebære: "Regjeringen understreker at både det verdiorienterte og det beskrivende begrep er vesentlige for en overgripende kulturpolitikk der helhet og sammenheng vektlegges. ... Det er således ikke ut fra et ønske om å snevre inn kulturbegrepet at Regjeringen har funnet det hensiktsmessig å legge frem en egen melding om idrett." (Utenforstående tolket nok dette annerledes).

Skal man tolke 1970-årenes "utvidede kulturbegrep" velvillig, er det vanskelig å se hvordan dette skiller seg fra det som i 1990-årenes melding kalles "sektorovergripende". Det var vel også slik man mente at det utvidede kulturbegrep kunne fungere.

Det som imidlertid presenteres som den konkrete kulturpolitikk, er i 1992-meldingen ennå mer konsentrert om den snevre kultursektor. Og tonen i meldingen vitner om innrømmelser til den mer konservative kritikken av 1970-tallsmeldingene.

Kulturstudier og Kulturpolitikkforskning
Mens kulturforskningen på 1980-tallet influerte kulturpolitikken på 1990-tallet, kom 1990-tallets kulturpolitikk også til å få tilbakevirkning på kulturforskningen. KULT-forskningen ble etter en internasjonal evaluering foreslått forlenget. Etterhvert er det blitt et forskningsprogram for kulturstudier med flerfaglig, men likevel sterk vekt på de humanistiske fag og de nye mediestudier. Et eget senter er opprettet i Bergen. Dette miljøet kan minne om de internasjonale forskningsmiljøer som går under betegnelsen "cultural studies". Dette er forskningsmiljøer der perspektiver fra flere fag, medieforskning, historisk etnologi, semiologi, sosialantropologi, sosiologi og musikkvitenskap, rettes mot de moderne kulturytringer. Forskningsfeltet omfatter både de "gamle" folkelige som arbeiderkultur og andre miljøspesifikke kulturytringer, men først og fremst massekulturelle ytringer som pop og rock, idrett og andre fenomener i den flerkulturelle "global village".

Et mer direkte resultat av den offentlige kulturpolitikk, både 1970- og 1990-årenes, er utviklingen av et eget fag for kulturpolitikken. Som ledd i desentraliseringen av høyere undervisning ble distriktshøyskolene og de regionale forskningssentra etablert. På et par av disse så man raskt at den nye kulturpolitikk krevde nye former for utdanning av kulturbyråkrater. Bø i Telemark og Rogaland var pionerer på dette området.

I norsk forskning har vi sett at den anvendte samfunnsforskning ikke bare har sin plass i frittstående institutter. En viktig forutsetning for disse instituttene er at de fleste departementer også har øremerkede budsjettposter for sektor-relevant forskning og utredning. Kulturdepartementet har også kanalisert midler til slik forskning.

Mens sentret i Bergen er humanistisk dominert, er det nye fagområdet for kulturpolitikk mer samfunnsvitenskapelig orientert. Det er faktisk blitt en ny form for bindestrekssosiologi, men med innslag av kulturøkonomi og en viss statsvitenskapelig vinkling.

Et av de større forskningsprosjekter på begynnelsen av 1990-tallet var "Kultur og regional utvikling (KRU)". Det ble finansiert av Kommunaldepartementet, Kommunenes Sentralforbund, fylkeskommuner og Kulturdepartementet og Norsk Kulturråd med vel ni millioner kroner. Poenget var å analysere og evaluere kulturmeldingens klare forestilling om at kultur i sektorforstand kunne skape næringsmessige ringvirkninger i distriktene. Prosjektet ble lagt ut til gjennomføring hos Nordlandsforskning, Østlandsforskning og Vestlandsforskning, et valg ikke uten symbolinnhold.

I en karakteristikk av prosjektet i ettertid skriver Svein Bjørkås og Per Mangset: "Det var et sterkt ønske i kultursektoren om at forskningen skulle "bevise" at kultursatsing hadde gunstige økonomiske ringvirkninger. Men oppdragsgiverne ble trolig skuffet. De fikk neppe de svarene de ønsket. Dermed bidro programmet etter hvert snarere til å spre mer nøkterne holdninger og mindre uansvarlig retorikk på dette feltet i norsk kulturdebatt og kulturforvaltning."(KULTs skriftserie nr. 56, 1996)

En uklarhet har fulgt norsk kulturpolitikk kontinuerlig. Man har ikke innsett eller erkjent de to kulturbegrepenes viktige ulikhet. Når man snakker om kultur som gruppeegenart er denne egenart et resultat av mange og kompliserte prosesser i samfunnets ulike sektorer. Denne egenart kan komme til uttrykk i alle samfunnets sektorer, i politikk, økonomi osv. Skal man beskrive og forstå slik egenart, må man foreta analyser som er sektorovergripende. Men det kulturbegrep man bruker - og hvis innhold man vil identifisere - er ikke sektorovergripende.

Hvordan man skal forstå slike prosesser og hva som er de viktigste påvirkningsfaktorer og styringskrefter, er nettopp innholdet i det man er ideologisk og politisk uenig om. Som det fremgår av sitatet ovenfor, er kulturforskere nå av den oppfatning at kultur i betydningen kunst har mindre styringskraft enn antatt. "Det gode samfunn", som også innebærer at kultursektorens goder er tilgjengelig for flest mulig, er det først og fremst den allmenne politikks oppgave å skape. Kulturmeldingen fra 1990-årene er da også i praksis en kunstlivets melding med den sektorovergripende ambisjon om å bidra til det gode samfunn som en uklar retorikk. Den imøtekommer først og fremst de profesjonelle kunstnernes krav på autonomi, kunstens egenverdi. Det instrumentelle perspektivet er i praksis sterkt tonet ned.

Verdikommisjonen - den neste kulturmelding?
Metervis med bøker er skrevet om modernisering og globalisering av Vestens filosofer og sosiologer. Hovedpunkter i all denne litteraturen er at forandringshastigheten på alle livsområder er økende. Omskolering og etterutdanning er derfor et nytt fenomen i kulturhistorien. Erfaringer fra foregående generasjoner, tradisjonen, blir museumsstoff. Den viktige erfaring og kunnskap blir til i den samtidige generasjons ungdomsfase, og de unge kan lære opp de gamle i viktige saker. De absolutte autoriteter er svekket, og i teknologi, produksjon og kunst er grensesprengning, overskridelse og tabunedbryting viktige idealer. Individets frihet og utfoldelse utfordrer det kollektive ansvar og fellesskap, skal man tro litteraturen og trendskaperne.

Sett i et globalt perspektiv derimot er moderniseringen ikke så entydig. Fundamentalisme finnes både innen islam og hinduismen. Kinas autoritære kommunisme holder også et jerngrep over befolkningen. For den fattige del av verden, som ikke ser ut til å skrumpe inn, men snarere også globaliseres, er teoretikernes analyser av liten interesse.

Markedskreftenes ekspansjon til alle livsfelter bidrar til verdienes relativisering. Det blir mer og mer et spørsmål om å kalkulere og prioritere, noe som nettopp innebærer å gjøre verdiene sammenlignbare og sette dem opp mot hverandre i vanskelige valgsituasjoner. Noen bekymrer seg over dette, andre ser det som de fleste problemers løsning. "Den usynlige hånd" er for dem som sitter med den økonomiske makten, den beste styringskraft.

I denne situasjon har vi på vår lille hjemlige arena fått Verdikommisjonen. Dens rapport ligner på de to tidligere kulturmeldinger når det gjelder de overordnede forestillinger om "det gode samfunn". Verdikommisjonen våger ikke å gi mye konkret innhold til det høyst tvetydige begrep verdi. Signalene fra kommisjonens startfase – at man ikke skal komme med moralske pekefingre – er gjennomført. Og her ligner Verdikommisjonens mandat og rapport på kulturmeldingenes "innholdsvegring".

Ytterligere to kommisjoner er nedsatt for å ta seg av kulturpolitisk relevante temaer, Ytringsfrihetskommisjonen og Maktutredningen. Ytringsfrihetskommisjonens mest markante forslag er å legitimere det grenseoverskridende og tabunedbrytende ved å forslå en av de siste grensesettingsinstitusjoner, nemlig filmsensuren, avviklet. Verdikommisjonen legitimerer lang på vei den postmoderne verdirelativismen, og makter ikke å formulere noen nye absolutter. Verdikommisjonens rapport er også en slags "kulturmelding", og trolig den siste på lenge med en ambisjon om å være sektorovergripende.


© viten.com 2001