Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Varsellamper for norsk utenrikspolitikk

Sverre Lodgaard
Direktør ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
e-post: sverre.lodgaard@nupi.no

 
Utenriks- og innenrikspolitikken griper mer og mer over i hverandre. Globaliseringen penetrerer. Det er lenge siden Halvard Lange skred inn i Stortinget, embedsmenn på slep, for å gi sine opphøyede og eksklusive utenrikspolitiske redegjørelser. Nedenstående er derfor noe vesentlig mer enn en analyse av norsk utenrikspolitikk.

Varsellampene
Det lyser tre varsellamper for norsk utenrikspolitikk. Den ene gjelder tradisjonene vi bygger på. Tradisjoner kan både være en hemsko og en styrke. Det hemmende ligger eventuelt i omstillingsevnen: Er vi istand til å omstille oss raskt nok til å fremme norske verdier og interesser på en effektiv måte så fort som verden forandrer seg? Denne lampa lyser gult.

Den andre gjelder vårt politiske utenforskap til den formidable politiske omformingen som foregår i Europa, og som er sentrert om EU. Polariseringen omkring medlemsskapspørsmålet har skapt en ja-side som i store deler overdriver fordelene og en nei-side som i store deler overdriver ulempene ved medlemskap. Slik er polariseringens natur. Den innebærer at det er vanskelig å få i gang en god Europa-debatt fordi mange er redde for å havne i et sterilt uføre, unødig og utidig. Det ligger et traume over temaet. Lampa lyser gult: Noen mener rødt. Den har lyst lenge, og det vil den fortsette å gjøre en god stund til. For av taktiske politiske grunner er det bred forståelse for at vi ikke bør ha noen ny medlemskapsdebatt før det eventuelt har skjedd et tydelig skifte i ja-sidens favør.

Den tredje springer ut av rikdommen i olje-Norge. Inntil videre går det så bra at grunnleggende viktige, men vanskelige, problemer kan skyves på tida. Vi har råd til å behandle dem som luksusproblemer. Det er symptomatisk at vi ikke har skrudd på denne lampa før. Men det er på tide at vi gjør det nå. Og da er det fare for at den vil lyse rødt.

Tradisjonene
Norsk utenrikspolitisk historie preges av nøytralitet/isolasjonisme, moralisme, internasjonalisme og sektororientering.

I de første årene etter 1905 fremmet vi våre økonomiske interesser uten å drive noen utenrikspolitikk av betydning. Noe av det samme går igjen i vårt forhold til EU, i form av økonomisk integrasjon gjennom EØS og politisk tilbakeholdenhet gjennom utenforskapet. Nøytraliteten er derimot forsvunnet, med visse unntak: f.eks. preger den fortsatt våre bidrag til diverse fredsprosesser, hvor vi må ha tillit hos alle berørte parter for å kunne spille en rolle som tilrettelegger.

Moralismen – eller kampen for idealene – ble skjøvet fram i mellomkrigstida. I Nasjonenes Forbund la Norge vekt på internasjonal rett og nedrustning. I dagens Midtøsten-debatt argumenterer enkelte for et klarere moralsk standpunkt til fordel for de okkuperte, selv om det skulle gå på bekostning av Israels tillit til oss og dermed vår rolle i fredsprosessen. Det moralsk riktige og høyverdige ville i så fall få forrang framfor det instrumentelle i våre diplomatiske bidrag. Det samme kan gjelde arbeidet for menneskerettighetene, særlig når forkjemperne anlegger tunnelperspektiver på sine kampsaker. Men ofte er moralisme et villedende uttrykk i denne forbindelse. For hvis kampen for idealene er et spørsmål om forsvar og fremme av internasjonale regler, normer og standarder, så er dette en typisk småstatsinteresse som for øvrig deles også av de fleste større stater.

Mens vi etter 1905 fremmet våre økonomiske interesser i et utenrikspolitisk vakuum, kastet vi oss i 1949 inn i et internasjonalt militært samarbeid uten noen bred utenrikspolitisk tradisjon eller profil å bygge på. Både den kalde krigen og overfallet i 1940 tilsa en sterkere satsing på militære virkemidler. Sektororienteringen har fulgt oss også siden. Finner og svensker har ofte sagt at utenrikspolitikken er deres fremste forsvarslinje. De militære styrkene har vært innordnet for ikke å si underordnet en bredt anlagt sikkerhetspolitikk. Og der andre har brettet ut brede sakskart for å spille på sammenhengene, har vi vært tilbøyelige til å forhandle sak for sak. Vi har ingen tradisjon for samkjøring av virkemidler i vårt land.

Et par viktige modifikasjoner på dette bør nevnes. Utenriksdepartementet har satt alle tre hjørnene i det makttriangelet som omgir oss – Russland-EU-USA – under lupen. Det inviterer til helhetsperspektiver på forholdet til våre geopolitiske omgivelser. Og formannskapet i OSSE, medlemskapet i Sikkerhetsrådet, bistanden, fredsengasjementene og NGO-enes rolle innebærer norsk nærvær og medvirkning på mange plan og arenaer, med ditto mulighet for synergi-effekter. Et ferskt eksempel: Thorbjørn Jagland var en av de første utenriksministrene som fikk møte Colin Powell. Vi hadde da overtatt formannskapet i sanksjonskomiteen for Irak. Møtet innebar at Norge ble involvert, om enn i beskjeden grad, i den gjennomgangen av amerikansk politikk overfor Irak som den nye Administrasjonen ga støtet til. Ville dette skjedd hvis vi ikke også hadde hatt vårt Midtøsten-engasjement – et annet dagsordenpunkt for utenriksministrene? Svaret er ukjent. Men det er lett å tenke seg situasjoner hvor flere sammenfallende nettverksinteresser blir utslagsgivende.

Utenforskapet
Noen av faktorene bak utenforskapet er som kjent uforanderlige, eller kan bare endre seg litt etter litt over lang tid. Blant dem er geografien, kystkulturen, den unge nasjonen som fortsatt feirer nasjonaldagen med visst ettertrykk, og motkulturene. Vår egalitære arv, som kanskje er sterkere enn i noe annet land (selv om den fortar seg også hos oss), inviterer ikke til deling med andre mer eller mindre velstående europeere. Utenfor Europa er det derimot nok av verdige kandidater for norsk bistand.

Når et referendum ender med en tilnærmet 50-50 fordeling, kan man peke på mange forhold og si: Hadde bare den eller den faktoren vært annerledes, ville utfallet tippet i en annen retning. Fiskernes holdning er én slik faktor. Det er ikke så mange av dem, men det er mange andre som identifiserer seg med dem. Slik betyr forholdene langs kysten relativt mye i det norske politiske systemet. En lakmus-test på en vesentlig endring i folkemeningen om EU er derfor om fiskerne skifter standpunkt. Hvis mange av dem snur, kan veien til EU-medlemskap fort være klar.

I mellomtida underskriver vi på nær sagt allehånde EØS-direktiver fra Brussel – visstnok på flere enn flertallet av EUs medlemsland. Slik sett er vi i såkalt ”good standing” der nede. Én fortolkning av dette er at det ofte dreier seg om teknisk kompliserte saker som forberedes av byråkratene våre, og som derfor bare i et fåtall tilfeller blir gjenstand for noen offentlig belysning og debatt. De fleste glir i igjennom i det norske styringsverket uten at den kritiske almenheten blir alarmert. En annen fortolkning er at vi er enige i nær sagt alt som kommer fra Brussel og derfor skriver under med lett hjerte. Det er i så fall litt paradoksalt gitt alle argumentene mot EU i folkeavstemningene. En tredje, polemisk tolkning er at vi gjerne skriver under på direktivene så lenge vi slipper å delta i utformingen av dem.

Demokratiunderskuddet i vårt forhold til EU er derfor betydelig. Det er malurten i det sjølråderettsbegeret som så mange svinger. I valgkampen sist høst spilte utenrikssakene en forsvinnende liten rolle. Men var det ikke bemerkelsesverdig, likevel, at heller ikke EU ble trukket inn i debatten, når vi vet hvor mye innenrikspolitikk vi importerer derfra? Saklig sett er svaret utvilsomt ja. Spissformulert var Stortingsvalget i mangt og mye et kommunevalg, dvs. det dreide seg om de sakene som ikke bestemmes på sentralt hold i Brussel. Men inntil videre må vi nordmenn leve med vårt eget traume.

Rikdommen og luksusproblemene
Et utsyn over norsk næringsliv i dag viser at det ikke er noen mangel på langsiktige utfordringer. Eksportstrukturen ligner stadig på u-landenes, med vekt på råvarer og halvfabrikata. Forsknings- og utviklingsinnsatsen øker, men er fortsatt beskjeden – under gjennomsnittet for OECD-landene.

Norge er blitt sammenlignet med Spania for 500 år siden, hvor tilgangen på gull fra Amerika ble begynnelsen på en lang nedgangsperiode. Spanjolene solgte råvarer og kjøpte tilbake bearbeidede produkter til mange ganger så høy pris. Til å begynne med var det ikke noe problem, for de hadde nok å betale med. Lignende for oss: Vi kan betrakte dagens utfordringer som luksusproblemer, for vi har rikelig tilgang på olje og gass. Men det betyr samtidig at vi utsetter debatten om de grunnleggende problemene vi sliter med. En annen side av samme sak er at minoritetsregjeringer ikke har det beste utgangspunkt, dvs. ikke er sterke nok, til å ta tak i dem.

Den forrige finansministeren sa i valgkampen sist høst at oljefondet ikke er noe utenrikspolitisk anliggende, hvilket er det rådende syn. Fondet investeres som kjent i verdipapirer i utlandet, alt etter hva som antas å gi størst utbytte. Her ligger det ikke så lite av en myte. La oss si – som et forenklet tankeeksperiment, inflasjon og alt annet til side – at pengene var investert i Norge. Kunne det da hevdes at plasseringene var en upolitisk disposisjon? Det ville være toppmålt naivt. Eller kunne man hevde at man hadde valgt å se bort fra de politiske konsekvensene? Det ville i så fall vært toppmålt uansvarlig. Poenget er: Hvordan vi enn snur og vender på det, så er oljefondet et mektig instrument i grenseflaten mellom økonomi og politikk. Og vi trenger en fordomsfri debatt om hvordan vi best kan utnytte fondet på en måte som tar inn over seg utfordringene i norsk politikk og næringsliv. Ved å behandle dette som luksusproblemer, lurer vi oss selv.

Råvarerikdommen er også en del av grunnen til at vi i dag står utenfor EU. ”Det går så bra likevel”, sier vi – og skyver problemet med det politiske utenforskapet foran oss.

Den motsetningsfylte profilen
I dag ligger vi høyt på bistandsstatistikken, mens handelspolitikken fortsatt diskriminerer mot u-landene med høy vernetoll på matvarer. Vi gir mye humanitær hjelp, men er restriktive når andre folkeslag kakker på døra. Vi har en høy profil i FN, men vegrer oss mot EU.

Et tankeeksperiment: Sett at vi lå lavt på f. eks. bistandsdimensjonen, hvordan ville utlendingers bilde av Norge bli da? Et land som fører en beskyttende handelspolitikk og en restriktiv innvandringspolitikk, som understreker sjølråderetten over ressursene i store havområder, som har enorme oljeinntekter, men som ugjerne deler med seg i EU og gir lite u-hjelp: Dette er bildet av en grisk, selvopptatt nasjon, og det stemmer overhode ikke med vårt selvbilde. For å få det til å stemme må vi ligge høyt på dimensjoner som u-hjelp og bidrag til fredsbevarende operasjoner. Vårt fredsengasjement i øvrig bidrar naturligvis også til et harmonisk totalbilde.

Utfordringene
Det vil alltid være rom for forskjellige meninger om vårt internasjonale fredsarbeid, om bistandspolitikken og om vår rolle i FN-systemet. Men i store trekk er vårt globale engasjement sterkt og godt. Den globale profilen må fornyes hele tida, og det krever aktiv deltakelse i nasjonal og internasjonal debatt hvor premisser og politikk formes. Men dette er ingen utfordring i betydningen store, uløste problemer.

Den fundamentale utfordringen gjelder de sprikende holdningene til internasjonale normer og avtaler mellom USA på den ene siden og så godt som alle andre land på den andre. Her dreier det seg om to grunnleggende forskjellige oppskrifter på utenrikspolitikk og internasjonal politikk. Amerikansk unilateralisme vil sikkert svinge mellom det egenrådige og det mer samarbeidsorienterte. Men siden den i hovedsak er strukturelt bestemt – den springer ut av USAs overlegne posisjon i internasjonal politikk - vil den prege amerikansk politikk i lang tid framover.

Vår egen USA-strategi må ha dette som ett av sine viktigste utgangspunkter. Et annet utgangspunkt for samme er alliansetilknytningen, som har endret karakter på to vesentlige punkter. Mens vi tidligere var en importør av sikkerhet, er vi nå en eksportør. Og trusselen fra Sovjetunionen, som var dimensjonerende for forsvarsinnsatsen og som tilsa et sterkt amerikansk engasjement i nord, er borte. Stikk i strid med norske regjeringers ønske er Atlanterhavet blitt større, ikke mindre. Da er det en heldig omstendighet at vi ikke lenger er så avhengig av USA som før. Men det betyr også at vi må ta godt vare på samarbeidet med USA der det naturlig ligger til rette for det. For i relasjonen mellom en supermakt og en småstat som ikke har noen annen ryggstøtte gjør småstaten klokt i å begrense konfliktflaten.

En annen viktig utfordring er den sikkerhetspolitiske marginaliseringen som følger av det politiske utenforskapet i EU. Her fins det bare nest beste erstatninger for medlemskap. En beslektet side av samme sak er den svake innflytelsen over en rekke rammebetingelser for norsk utenrikspolitikk: Vi har liten innflytelse over de mange direktivene vi underskriver. Til gjengjeld beholder vi sjølråderetten på enkelte områder, noe de styrte verdsetter særlig mye i et land hvor forholdet mellom styrende og styrte er særlig nært. Dette er ingen åpenbar tapskonto slik tilfelle er med marginaliseringen, men et dilemma vi antagelig må leve med i omtrent samme form i flere år framover.

Forholdet til Russland blir sub-optimalt av samme grunn. For EU er Russland en partner. For USA er det en stat av underordnet betydning, et stykke nede i det internasjonale hierarkiet, mer eller mindre på linje med India. Som nabo til Russland har vi interesser på linje med EUs. Men så lenge vi er utenfor EU og alliert med USA kommer ikke dette klart til uttrykk. Vår plassering i makttrianglet er skjev.

En tredje utfordring ligger i mangelen på sektorovergripende tenkning, særlig når det gjelder vår rolle som energileverandør og vår forvaltning av oljefondet. Hvordan kan oljen og gassen brukes politisk, særlig sikkerhetspolitisk? Er det oppsiktsvekkende at vi ikke har gjort det til nå, slik enkelte hevder? Gitt tradisjonene, eller mangelen på slike, er det som forventet. Men kanskje er det synderlig uoppfinnsomt og ubegavet. Når det nå fremmes forslag til energipolitisk dialog i den maktpolitiske trekanten som omgir oss, bør vi engasjere oss og nytte høvet til å legge en politisk dimensjon til rollen som verdens nest største energieksportør. Gassavtalen med Polen er interessant i denne forbindelse.

Når det gjelder oljefondet har vi valgt ikke å bruke det til verdiskaping i norsk regi, men å opptre som rentenist. Vi plasserer valuta i utenlandske verdipapirer, noen ganger på kant med norsk utenrikspolitikk og formodentlig oftere i konkurranse med norsk næringsliv. Men burde vi ikke heller pløye en del av pengene tilbake i norsk næringsliv i et perspektiv som peker ut over oljealderen? Og på en måte som oppmuntrer til innovasjon og entreprenørånd og som kan vri vår eksportprofil over mot høy bearbeidede produkter? Er det ikke mulig å bruke en del av fondet til å utvikle et mer kreativt og kunnskapsbasert næringsliv som kan møte konkurransen ute, og ikke virke inflasjonsdrivende her hjemme? Hadde svenskene hatt en oljefond ville de antagelig prøvd seg på noe sånt. De har en entreprenørtradisjon som er mye sterkere enn vår.

Oljefondet er et mektig instrument. Derfor trenger vi en fordomsfri debatt om hvordan vi best kan utnytte det som går ut over den sosialøkonomiske standardtenkningen og den utenrikspolitiske sektortradisjonen.


© viten.com 2001