Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Hva er det med Norge?

Iver B. Neumann
statsviter, og leder av den norske makt- og globaliseringsutredningen
e-post: iver.neumann@mfa.no

 
Hva er det som gjør at Europa-begeistringen synes å falle med gradestokken jo lenger nord man kommer? Én mulighet er at det er forankret i selve det politiske sproget, i hva de begrepene som utgjør dette sproget betyr. Ikke minst i europapolitisk sammenheng fungerer spesielt begrepene ”stat og ”folk” som sentrale begrepsmaktressurser. Å studere hvordan disse begrepene fikk den betydning de har nå har derfor ikke bare historisk interesse. Det er også et sentralt politisk anliggende.

Begrepet ”stat” i Norge er knyttet til innføringen av embedsmannsstaten. Frem til 1625 var Norge en av den danske helstats bakevjer, styrt av en minimal administrasjon med et minimalt budsjett. Lite inntekt ble generert for fellesstatens kasse i København. Det politiske ordskiftet gikk først og fremst omkring begrepene ”rike” og ”krone”. I løpet av 1600-tallet skjedde det imidlertid endringer. Den helstatlige administrasjon vokste, og antallet embedsmenn som var utplassert i Norge steg til omkring 1200, på tross av at områdene som utgjorde Norge ble redusert som følge av avståelser til Sverige. Disse embedsmennene utgjorde kjernen i en gruppe på omkring 5000 mennesker som styrte landet, og var kjent som ”øvrigheten”. Denne gruppen administrerte de omkring 80.000 hushold som utgjorde ”almuen”.

Embedsmennene som utgjorde ”øvrighetens” kjerne hadde to sosiologiske kjennetegn av særlig interesse. For det første var de del av en struktur som gjennom utdannelse og hierarki knyttet deres arbeid og kulturelle horisont direkte til kongens kanselli. De var den selvsagte og uimotsagte ledergruppe, og oppfattet helt klart også seg selv slik. Alt dette ble etablert i løpet av drøye hundre år. Midt oppe i Norges overlevering fra Danmark til Sverige i 1814 viste de i hvilken grad de var blitt et eget, handlende subjekt ved å organisere og lede det politiske felttoget hvis viktigste resultat var Eidsvollsforsamlingen, hvor embedsmenn, andre øvrighetspersoner samt enkelte representanter for andre samfunnsgrupper utformet en norsk grunnlov. Denne grunnloven ble i november 1814 langt på vei lagt til grunn for personalunionen med Sverige. Med utgangspunkt i en uensartet gruppe immigrantfamilier hadde det vokst frem en klasse für sich – øvrigheten – med statsbærende evne og vilje.

Begrepet ”øvrigheten” har sin rot i ”over”, og gruppen den sto over, var almuen. Gruppen av øvrighetsfamilier hadde utkrystallisert seg ved slutten av 1600-tallet, mens omtrent halvparten av nøkkelpersonene var født utenfor landets grenser. Disse familiene ble i årene derefter knyttet til den norske delen av staten gjennom administrativ praksis, og gruppen ble styrket og utvidet gjennom ekteskap og økonomiske bånd til innvandrende entrepreneurer fra andre deler av Nord-Europa (Skottland, England, Nederlandene, tyske stater). Helt avgjørende skulle det allikevel bli at de beholdt sine fremmedlydende navn, og dermed kunne skilles ut som nedstammende fra ”fremmede” familier. Dette spilte liten eller ingen rolle dengang dette skjedde, men det kom det imidlertid snart til å få avgjørende betydning.

Et av mange begrep som fanget kollektivet av undersåtter allerede før innføringen av eneveldet var “folket”. Under innflytelse fra franske tenkere som Montesquieu begynte man eksplisitt å løfte frem som en viktig politisk faktor at folket formulerer meninger om staten. Et avgjørende spørsmål blir da hvordan man mer nøyaktig forestiller seg hvem disse dommer er representative for, for slik avgjøres det jo også hvordan man representerer begrepet “folk”. Tradisjonelt var det adelen som her skilte seg ut. Mot slutten av 1790-tallet kommer dette synet under press fra et stadig sterkere borgerskap. Et sentralt forfatterskap hva angår å spore den oppgraderingen av begrepet “folket” som så følger, er Tyge Rothes. Det er karakteristisk at Rothe gav sitt historiske hovedverk titelen Christendommens Virkning paa Folkenes Tilstand i Europa (1774-1783), og at odelsbonden der tildeles en sentral rolle. Det var imidlertid ikke tale om at odelsbonden er en privilegert del av folket. For Rothe er det øvrigheten som skal sette tonen for folket, som når han skriver at “Et oplyst folk er altid let at styre, det vindes ved fornuften, og gaaer villig, naar Øvrighedens hensigt lægges det for øyne”. Det avgjørende her er imidlertid hvordan Rothe utvider folkebegrepet, og flytter ledertrøyen i formuleringen av den allmene mening bort fra adelen (“de Ophøiede), over på den fremvoksende middelstand. Han deler altså opinionsdannelsen inn i tre, snarere enn i to. Tredelingen går altså mellom “de Ophøiede”, den høyere middelstand og “den ringe Almue”, der den høyere middelstand defineres som “Videnskabeligheds og TænksomhedsMændene: ligesaa Konstnerne [...] ligesaa disse viktige Handelsmænd, der levede og arbeidede, og komme til Rikdom [...], ligesaa disse Embedsmænd, til hvilke de Mægtige saa virkelige trænge, og hvilke have Leilighed at kiende de Mægtiges Sielevanmagt”.

Interessant nok definerer Rothe et sted også middelstanden som ”den oplyste Deel af Almenfolket”, og presenterer også begrepene “Folk, Publikum, Middelstand” som en likestilt serie sett fra “de Ophøiedes” ståsted. “Folket” settes altså på glid: å kunne fastsette hva det skal referere til er en sentral begrepsmaktressurs som må vinnes for middelstanden. Når “folket” mobiliseres som et sentralt begrep, er det altså for å gi en plattform fra hvilken blant annet menn som Rothe selv – “Videnskabeligheds og TænksomhedsMændene” – mer effektivt kan gripe inn i det politiske liv. Effekten av Rothes tredeling og hans oppgradering av folkebegrepet er å styrke den høyere middelstand på adelens bekostning. Folke-begrepets makt ligger i å bemyndige middelstanden.

I Norge, der det ikke fantes nevneverdig adel, var det heller ikke noe lokalt grunnlag for motstand mot denne nye representasjonen av folket. Idet Norge ble koblet fra resten av den danske statsdannelsen i 1814, var det derfor helt ukontroversielt at øvrigheten ble ledet av dem som allerede var lokalt ledende, nemlig embedsstanden. Norge ble i sin avskårenhet holdt sammen ikke bare av sin øvrighet og av det nye folkebegrep som forbandt øvrighet og almue, men også av en annen sen 1700-tallsnyhet. I løpet av 1700-tallet hadde man fått det som senere er blitt omtalt som en nasjonalisering av kultur, det vil si at en rekke gjenstander og sosiale praksiser i tiltagende grad hadde begynt å fremstå som norske. De standardiseres, institusjonaliseres og naturaliseres, og innskrives som konstitutive for Norge, i betydningene den norske nasjon og det norske folk. Klima (kulde), topografi (høye fjell) og frihet (odelsbønder) er eksempler; folkloristen Olav Christensens har i en studie av skiidrettens fremvekst vist at man her har et fjerde og kanskje mindre åpenbart eksempel.

Den konsensusen om folk og stat som preget tiden omkring 1814 var imidlertid potensielt truet av en konkurrerende representasjon av folket. Denne representasjonen, som man kan spore i intellektuelle kretser helt fra begynnelsen av 1800-tallet, ble spesifikt politisk og brøt konsensusen på 1820-tallet. Konsensusen om det politiske begynte å slå sprekker innenfra, i form av opposisjonelle embedsmannsrøster som far og sønn Wergeland. Faren, Nicolai Wergeland, hadde skrevet en flammende tale mot Danmark, hvor hovedpoenget var at de 400 år med dansk styre hadde undertrykket og utnyttet Norge og nordmennene. Wergeland d.e. tok med dette opp et evig tema i politikken – hvorvidt en bestemt del av det politiske fellesskap taper eller vinner på sin samhandling med fellesskapets sentrum. Flere elementer i Wergelands fremstilling gjør pamfletten til et vendepunkt for forståelsen av hvorledes stat og undersåtter skal og bør forholde seg til hverandre. For det første var Norge ikke lenger del av den politiske enhet Wergeland tok avstand fra. Derfor var ikke målet med denne representasjonen av norsk historie å endre det umiddelbare politiske landskap (det var allerede endret), men å brennemerke Norges historie som del av en dansk kultur, og denne kulturen i seg selv som noe fremmed for Norge. For det andre, var det ikke embedsmennene og den staten de ledet som var heltene i Wergelands historieutlegging, det var almuen. Det ligger her en parallellitet til den første interessen for det folkelige. På samme måte som Tyge Rothe og andre satte folkebegrepet på glid ved å flytte dets ledende stratum fra adel til borgerskap, forsøker de romantiske nasjonalistene å sette folkebegrepet på glid ved å snu hierarkiet øvrighet\almue på hodet.

Poenget med ”folket” som begrep, var altså at det hadde en mye bedre klang normativt sett. Som nevnt ble det på 1700-tallet brukt i betydningen kollektivet av Kongens undersåtter. I tillegg, og minst like viktig, hadde det altså en viss fleksibilitet i forhold til embedsmennene. Disse var klart undersåtter, men de var undersåtter av en politisk mer direkte presserende art, og som øvrighet politisk så vel som sosialt overordnet (resten av) folket.

Det var derfor i enkelte sammenhenger uklart om og eventuelt på hvilken måte embedsstanden var del av folket eller ikke. Embedsmennene er altså både inne og ute av folkebegrepet – de er det man kan kalle grensetilfeller eller liminale. Kampen om hvorvidt embedsmennene skulle regnes som del av det norske folk kom til å utgjøre et annet avgjørende fokus for politisk kamp gjennom hele hundreåret.

Denne kampen tilspisset seg fra 1870-tallet av, eftersom nasjonalister som hadde sin sosiale bakgrunn fra andre lag enn embedsmannsstanden selv og derfor kan kalles folkelige nasjonalister (Aasen, Garborg) forsøkte å fortrenge de romantiske nasjonalistene fra embedsmannsstanden. Et sentralt drama i denne sammenheng har å gjøre nettopp med hvordan embedsstanden skulle representeres, og hvordan man skulle forlike den nasjonaliserte og demokratiserte delen av staten – Stortinget – med den fortsatte eksistens av andre deler av staten: frem til 1905, kongen i Stockholm, og både før og efter 1905, byråkratiet. Dette var et spørsmål som splittet den seirende alliansen mellom romantisk og folkelig nasjonalisme. Bakgrunnen for denne splittelsen var enkel nok. Den største forskjellen mellom romantiske og folkelige nasjonalister hadde altså å gjøre med embedsstandens status. De romantiske nasjonalistene hørte historisk sett til embedsstanden, og var lite lystne på å akseptere en definisjon av nasjonen som ekskluderte dem selv. De var heller ikke villige til å akseptere et syn på forholdet mellom stat og nasjon som satte spørsmålstegn ved embedsstandens tradisjonelle levebrød ved å gå inn for hårdhendt begrensning av statens virkefelt. De folkelige nasjonalistene synes for sin del å ha opplevet det som om de ikke hadde noe å tape på å sette likhetstegn mellom nasjonen og folket, og dermed ekskludere embedsstanden fra nasjonen, staten og landet. I overensstemmelse med dette ble embedsstanden forvist fra den norske nasjon, stemplet som en egen nasjon med nære bånd til den danske, og stemplet som en fiende av den norske nasjon. Arne Garborg skrev i 1883 at regjeringen og embedsstanden var ”Folk som sviktar” den norske nasjon, og derfor var de, som han skrev i 1887, fiender: ”Fienden var innenlands no”.

De folkelige nasjonalistene så det altså slik at embedsstandens kulturelle svik, gjennom opprettholdelse av sproglige og andre bånd til Danmark, hadde sin parallell i et politisk svikefullt program med støtte til kongen og Sverige. Embedsstandens ”fremmedhet” presenteres som både kulturell og politisk, både danofil og svedofil, og understrekes av deres manglende interesse for uavhengighet og selvstendighet. Folket representeres som å være for selvstendighet, embedsstanden og staten som å være for fortsatt union. For de folkelige nasjonalistene fremsto staten og dets bærere som en ekstern, kontinental enhet, som sto side ved side med – eller snarere mot – den norske nasjon. De folkelige nasjonalisters sentrale slagord: ”Ut or unionane!” reiste politisk uavhengighet fra Sverige og kulturell uavhengighet fra Danmark som likeverdige mål. Eftersom dansk kultur ble regnet som internt nærværende i form av embedsmennene, var slagordet også rettet direkte mot denne posisjonens fortsatte kontroll over staten. Helt sentralt i denne sammenheng er at kontrollen ble utøvet av det statlige embedsverket, mens en annen del av statsmakten, Stortinget, ble regnet som nasjonens naturlige allierte i kampen for å bli kvitt den fremmede kontrollen.

Det har rent endel vann under broen siden denne begrepskonstellasjonen festet seg som dominerende i norsk politisk liv. Arbeiderbevegelsens komme, sprogstriden, industrialiseringen, Den annen verdenskrig, Den kalde krigen, alle disse sekvensene bidro i noen monn til “statens” og “folkets” begrepshistorie. Som ikke minst den norske europapolitiske diskurs viser, er den hovedkonstellasjonen som vokste frem for et hundreår siden fortsatt i noen grad virksom. I Stortingets bredt anlagte debatt 29.-30. September 1994 om den forestående folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU, benyttet for eksempel de to mest profilerte nei-partienes fremste strateger blant annet anledningen til å uttale følgende:

Det er ikkje utan grunn at Nei til EU har formulert parolen “Ja til folkestyre – Nei til union” (John Dale, Senterpartiet).

Vi er mer antiautoritære i Norge enn man er mange andre steder. Vi tror litt mer på likhet og rettferdighet i Norge enn man gjør mange andre steder. Vi har i Norge historisk sett hatt en mye svakere politisk og økonomisk elite enn man har hatt svært mange andre steder. Vi har ikke noen adel i Norge. Embetsmennene fikk sitt politiske motstøt fra en sterk folkebevegelse i forrige århundre, og vi har i dette århundre hatt sterke folkebevegelser som har dominert vårt land i politisk opposisjon til eliten. Og ja, disse trekkene ved Norge er noe av det som gjør oss til et av de beste landene i verden å leve i, det er noe av det beste ved Norge. Det er f.eks. ikke et eneste menneske som er drept i sosial konflikt i vårt land i dette århundre. Og det henger sammen med noe av dette som gjør oss til ”utenforlandet” (Erik Solheim, Sosialistisk Venstreparti).

Det er en direkte handlingsbetingelse for politiske handlinger som disse at de folkelige nasjonalistene vant kampen om begrepene for hundre år siden, og at de i mange henseende enorme forandringene siden dengang ikke har ført til større endring i begrepsbruken enn at slike politiske handlinger altså ikke bare var mulige, men også faktisk produktive. På denne bakgrunn må man stille seg følgende spørsmål: i hvilken grad er Norge i begrepsmessig henseende fortsatt et 1800-tallsland?


Iver B. Neumann’s bok, Norge – en kritikk. Begrepsmakt i Europa-debatten, kom ut på Pax forlag i sommer.


© viten.com 2001