Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Er Norge verdens aller beste land? – Hva FN-rapporten sier om Norge og verden

Svein Sjøberg
Professor i didaktikk, Univ. i Oslo
e-post: svein.sjoberg@ils.uio.no

 
"Norge er verdens aller beste land å leve i."
Dette meldte norske aviser sommeren 2001. Det var et direkte sitat fra overskriften i en pressemelding fra Statsministerens kontor. Kilden ble omtalt som en FN-rapport. Saken fikk stor oppmerksomhet, noe man lett kan forstå. Vi liker å høre at vi er best i verden. "Det er typisk norsk å være god" – fastslo som kjent en annen norsk statsminister, Gro Harlem Brundtland, for noen år siden. Poenget om Norge på om verdens beste land ble gjentatt av både statsminister og stortingsfolk i offentlige debatter. Ofte med et nesten pliktskyldig haleheng: "Dette må ikke få oss til å bli selvgode." Men det er jo selvsagt det vi blir – om vi ikke var det fra før.

Våre nordiske naboer Sverige, Island og Finland kom også svært høyt på lista, mens danskene havnet helt nede på 15. plass på denne rangeringen av alle verdens land. Det ledet selvsagt til at danske aviser betvilte resultatene, de mente tvert om at danskene var på topp. Kanskje levde de ikke lenge som nordmenn, sa de, men de levde i alle fall bedre liv og var langt lykkeligere og gladere enn oss. Dette hadde ikke FN tatt hensyn til, sa de. Hadde man gjort det, hadde selvsagt danskene vunnet.

Debatten gikk høyt, og debattantene var uenige. Men én ting hadde de felles: De hadde neppe sett eller lest den rapporten som var opphav til debatten og rangeringen. Neste sommer kommer en ny rapport, og det er duket for enda flere skinndebatter.

Det kan være verdt å se på hva slags FN-rapporter det dreier seg om. Hvem lager dem, hva sier de og hva er det de ikke sier noe om?

Rapportene dreier seg om hvordan folk har det i verdens ulike land, og om utviklingen går riktig vei. Utgangspunktet kan være følgende tilsynelatende enkle spørsmål: Har folk det bedre i for eksempel Kina enn i India? Går utviklingen riktig vei, er det for eksempel bedre i Tanzania nå enn det var for 10 år siden?

Slike spørsmål mener mange noe om. Men presisjonsnivået er ofte lavt. Da kan man nesten velge om man vil være enig eller uenig. Slik som både norske og danske debattanter gjorde.

Men går det an å måle eller tallfeste hvordan folk har det i et land? Går det an å bli enige om en måte å gi slike beskrivelser?

Et enkelt mål: BNP per capita
Mange forsøk er gjort. Internasjonale organisasjoner som Verdensbanken har lenge satt tall på tilstanden i verdens ulike land, og har rangert dem etter dette. Målestokken har da vært det vi kjenner som BNP per capita, altså Bruttonasjonalprodukt per innbygger. Da tar man summen av det landet produserer av varer og tjenester, og deler på antall mennesker.

Noen land havner da på mer enn 30 000 dollar per innbygger, andre havner helt nede på 2-300 dollar. De riktig rike landene har altså en økonomi som er mer enn 100 ganger så mye per person som i fattige land. Denne enkle målestokken brukes til å sortere land i grupper, og brukes til å definere hvilke land vi omtaler som fattige. BNP per capita brukes ikke bare til å lage lister, men også til å identifisere hvilke land som skal få bistand eller visse typer lån.

BNP per capita er nokså lett å regne ut, og var lenge den dominerende måten å beskrive landenes tilstand på. Men man trenger ikke mye tankearbeid for å se svakhetene. Her er noen av dem.

BNP per capita fanger bare én eneste dimensjon, nemlig den økonomiske. Denne endimensjonale målestokken trekker derved bort oppmerksomheten fra at andre faktorer kan være minst like viktige for at folk skal ha det bra. Konsentrasjonen om bare det økonomiske leder oss til å tro at alt det andre deretter kommer av seg selv.

Men i tillegg til bare å fange bare en dimensjon, altså den økonomiske, er BNP per capita dårlig også for dette formål. For et gjennomsnitt fanger ikke inn ulikheter og skjevheter i et samfunn! Hvis 9 av 10 tjener null, mens den tiende tjener en million, da blir gjennomsnittet 100 000. Men det samme gjennomsnittet blir det også i et land der alle tjener 100 000. På statistikken kommer disse to landene likt ut. Men i det ene landet lever alle bra, i det andre lever 90 % i den største nød, mens noen få kan velte seg i stor rikdom.

Bruk av mål som BNP per capita har altså minst to åpenbare svakheter: Det antyder at det økonomiske er det viktigste av alt, og den skjuler skjevhet og urettferdighet.

Det kan altså være viktig å minne om noe helt grunnleggende: Økonomisk vekst er ikke noe mål i seg selv, men må være et middel for å nå noe langt viktigere: det viktige er hvordan mennesker har det, hva slags liv de lever, om de er sunne og friske, at de har tilgang til det de trenger, at deres liv kan preges av frie valg der de kan realisere seg selv, et liv der ikke hele livet er en skjebne, der alt gitt eller forseglet fra fødselen.

Vi trenger altså et annet begrep enn BNP per capita for å beskrive slike forhold. Vi trenger et nytt ord, et nytt språk.

Her kan man skyte inn enkel, men viktig filosofisk betraktning: En kamp om begreper er ikke 'bare en kamp om ord', for å si det slik. Ordene gjør mer enn bare å beskrive virkeligheten, de er også med på å definere den. Begrepene våre er med på å fange oppmerksomheten, fokusere på hva som er vesentlig, gjøre oss i stand til å snakke på nye måter.

Og hvis man har begreper som kan tallfestes eller måles, så får de ofte en høyere status enn de som ikke kan måles. Verdier som trivsel, lykke og glede kan ikke tallfestes, i alle fall ikke på enkle måter. Når man diskuterer miljøvern, så møter naturvernerne ofte argumenter som er knyttet til kroner og øre, kilowattimer og avkastning. Verdier som respekt for naturen, vern av truede arter, menneskers opplevelse og livskvalitet har lett for å tape i slike sammenhenger, de kan ikke i samme grad tallfestes. Men i de siste årene har vi faktisk sett at også miljøvernere har prøvd å sette tall på de verdier de forsvarer. Selvsagt ikke helt lett, men det gjør at deres argumentasjon kan få større tyngde i et samfunn som ofte styres av vurderinger av lønnsomhet.

Et bedre mål: Human Development Index (HDI)
Men til saken:
Det virkelig viktige i disse såkalte FN-rapportene er altså at de prøver å lage nye begreper til å beskrive vår verden. De prøver å lage indikatorer eller indekser som fanger inn hvordan mennesker har det i ulike samfunn. Først nå man har slike begreper kan man si noe om i hvilke land folk har det bra, og om utviklingen går i riktig retning. Og like viktig: Man kan se hva som kjennetegner de land der forholdene er bra, hvilken politikk de fører, hvilke prioriteringer de gjør osv. Slik sett kan dette nye språket få en enorm politisk innflytelse.

De omtalte FN-rapportene er laget av UNDP; FNs utviklingsprogram. For drøyt ti år siden ga de ut de sin første rapport over menneskelig utvikling. Da introduserte de sitt nøkkelbegrep, en Indeks for menneskelig utvikling.

Hvis et slikt nytt begrep skal slå an, må det være slik at folk kjenner seg igjen, det må oppleves som en meningsfull og fornuftig beskrivelse av den tilstanden som er i et land. Da bør ikke heller ikke begrepet være alt for kontroversielt, det må kunne godtas på tvers av kulturer og religioner.

Skal man tallfeste det nye begrepet, så bør det dessuten foregå på en så pass enkel måte at folk kan skjønne hvordan det foregår, og det må selvsagt baseres på data som eksisterer, eller som man kan klare å finne.

Hvilke dimensjoner bør så en indeks over menneskelig utvikling inneholde? Hva er det vi legger i et begrep som menneskelig utvikling? Setter man folk i gang med å tenke over dette, er det forbløffende hvor stor enighet man opplever. Man havner gjerne med å legge vekt på tre ulike dimensjoner.

For det første noe som har med helse å gjøre, for det andre noe som har med utdanning å gjøre, og for det tredje et eller annet mål for folks økonomi. Alle disse tre dimensjonene er viktige for å kunne leve et godt og trygt liv:

Helse er en selvsagt forutsetning for alt annet. Hvis man dør i ung alder, blir alt annet meningløst. Utdanning er viktig for å kunne lese, skrive, forstå sin egen situasjon og for å ha mulighetene til å påvirke både eget liv og samfunnets utvikling. Og endelig er en viss økonomi viktig for å kunne skaffe seg i alle fall et minimum av materielle goder, så som mat og klær, bolig og så videre.

Men hvordan skal man måle eller tallfeste disse tre dimensjonene på en måte som kan virke fornuftig? Her skal vi ikke gå i detalj, men bare antyde tankegangen.

Helse
Hvordan skal man på en enkel måte beskrive helsetilstanden i et land? Man kan se på barnedødelighet, eller man kan se på antall mennesker som dør av sult, av sykdommer, ulykker eller krig. Men alle disse ulike faktorene kan samles i en størrelse, forventet levealder. Eller nesten det samme: gjennomsnittlig levealder.

Dette er en enkel og lett forståelig indikator. Levealderen i et land kan bare bli høy hvis det er lite sult og krig, lite sykdom, få katastrofer og ulykker. Og et slikt gjennomsnittstall kan bare bli høyt hvis folk flest har bra helse. Det er umulig at noen få trekker opp et slikt tall, for eksempel ved at de lever mange hundre år, mens de fleste dør tidlig. Slik er ikke mennesker. Mens altså en gjennomsnittslønn kan trekkes opp av noen få som er ufattelig rike, mens resten er fattige, så går ikke dette når det gjelder levealder.

Tabellene viser at man for å leve lenge bør velge sitt fødeland med omhu. Lavest er levealderen i en del afrikanske land, ofte under 40 år. Høyest er den i Japan med nesten 81 år, noe som er 2-3 år høyere enn i Norge og de andre nordiske land. Som nevnt unntatt Danmark, som faktisk ligger noen år under de andre i Norden. De som har best helse og lever aller lengst er japanske kvinner. Deres forventede levealder er hele 84 år, noe som f.eks. er 10 år mer enn danske menn.

Utdanning
Når man skal beskrive utdanningsnivået i et samfunn, er det første man tenker på i hvilken grad folk kan lese og skive. Det primære målet for utdanning i fattigere land er selvsagt å utrydde analfabetismen. I mange land er det langt over halvparten av befolkningen som ikke kan lese eller skrive. Det primære målet blir derfor rett og slett å sikre seg at landets barn får gå på skole så lenge at de lærer de enkleste ferdighetene på dette området. I mange land er utdanning et privilegium for de få. Grunnskole for alle blir det sentrale målet. Spesielt er det jentene som ikke får gå på skole, noe vi kommer tilbake til.

Men de grunnleggende ferdighetene man trenger i et mer utviklet land er mer omfattende enn bare å kunne lese og skrive enkle tekster. Man må kunne lese tabeller og grafer, man må kunne finne fram rutetider og takster, slå opp i leksika, lese bruksanvisninger, fylle ut søknader og skjemaer osv. Hvis man ikke mestrer slikt, snakker vi ofte om funksjonell analfabetisme.

Målet for et lands utdanning i indeksen for menneskelig utvikling er laget som en kombinasjon av graden av lesekyndighet og antall skoleår befolkningen har. Hos oss kan alle lese og skrive, mens den gjennomsnittlige norske borgeren har 12 års skolegang. I et typisk utviklingsland er det kanskje 40 % som kan lese og skrive, og gjennomsnittsinnbyggeren har ofte bare 2 års skolegang. I likhet med levealderen er også målet for utdanning er en slags 'demokratisk' størrelse, den blir bare høy hvis folk flest har utdanning. Selv et lands rikeste innbyggere kan bare lære å lese skrive en eneste gang, og de kan heller ikke trekke opp indeksen med å ta 100 års skolegang!

Økonomi
Det er vanskelig å beskrive folks økonomi i ulike land på en enkel og god måte. Det er ikke bare å ta en gjennomsnittslønn og se hva den blir hvis man veksler den inn i en felles valuta. Det må tas hensyn til at vekslekurser ofte er misvisende, at prisnivået i ulike land er ulikt og at det man trenger av varer og tjenester er høyst ulikt i ulike deler av verden. Alt dette har man prøvd å ta hensyn til i den indikatoren som brukes for å beskrive folks økonomi. Man har regnet om til en slags effektiv kjøpekraft som lønna har.

Ut over en viss grense er det også urimelig å regne at det er direkte sammenheng mellom personlig økonomi og livsstandard eller -kvalitet. For å si det enkelt, I Norge er det ikke sannsynlig at en familie som tjener 5 millioner kroner i året har det 10 ganger bedre enn en familie som tjener 'bare' en halv million! For å ta hensyn til slikt har man latt denne indeksen flate ut over et visst nivå, uten at vi her skal gå inn i detaljene. Man har altså prøvd å lage en økonomisk indeks som tar hensyn til at priser og behov i ulike land varierer, og at stor rikdom ut over et visst nivå ikke skal telle urimelig mye.

Indeks for menneskelig utvikling
Nå har vi antydet hvordan de tre dimensjonene helse, utdanning og økonomi kan tallfestes. På dette grunnlaget har man laget en samlet indeks der hver av de tre dimensjonene teller likt. Med en enkel formel sørger man for at denne indeksen kan gå fra null (eller i alle fall en lav verdi) opp til en maksimalverdi på 1.

Denne indeksen ble altså introdusert i 1990, og er i årene etterpå blitt forbedret. Det var opprinnelig meningen at man først og fremst skulle beskrive bare de fattige land, men etter hvert er indeksen endret, slik at den også gir mening for de rike landene. Det er f.eks. nokså meningløst å bruke graden av lesekyndighet som en indikator for utdanningsnivå i rike land. Som nevnt tar man nå hensyn også til skolegang ut over det helt grunnleggende.

Rapporten inneholder altså en ufattelig mengde informasjon i form av tabeller, grafer og oversikter. Data til rapporten blir forbedret for hvert år, og de hentes også fra andre kilder, som fra UNESCO, UNICEF, Verdens helseorganisasjon, Verdensbanken osv. Rapportene kan altså ikke omtales som en bestemt undersøkelse, slik norsk aviser skrev, men analyser basert på data fra en lang rekke kilder.

Årlige rapporter
Hvert år kommer en slik rapport for menneskelig utvikling fra FNs Utviklingsprogram, UNDP, og hvert år er det knyttet stor spenning til både rangeringen av land og til de perspektiver og analyser som presenteres. For selv om rapporten har en kjerne som er den samme fra år til år, har den hvert år ett bestemt fokus, noe som blir undersøkt i mer detalj.

Ett år var det helse, ett år var det militærbudsjetter, ett år likestilling, ett år var det fattigdom, et annet globalisering osv. Fjorårets rapport fokuserte på menneskerettigheter, mens årets rapport handlet om den rollen ny teknologi har i den globale utvikling.

Når vi nå vet litt om hva indeksen for menneskelig utvikling måler, kan vi se på noen resultater.

Rangeringen
Den enkleste sammenlikningen, men kanskje ikke den viktigste, er rekkefølgen mellom landene. Hvordan ser ligatabellen ut fra år til år? Hvem vant? Hvem tapte? Og det er denne rangeringen av de om lag 170 landene som gir de store avisoverskriftene. Det var denne tabellen som skapte de store og selvgode norske reaksjonene i år. For i år ligger Norge på toppen av tabellen, mens vi i tidligere år har vi ligget blant de 5-6 beste.

Men marginene er små i teten. På de neste plassene, rett bak oss, følger Australia, Canada, Sverige, Belgia, USA, Island. Finland er nr 10, mens altså Danmark havner nede på 15 plass. Det som i hovedsak trekker Danmark nedover på denne tabellen er at levealderen i Danmark er hele 5 år lavere enn i Japan, der den er på hele 81 år. Danskenes levealder er også 2-3 år lavere enn i de andre nordiske landene. Men danskene mener altså at de lever et lykkeligere liv, hvilket denne indeksen ikke prøver å måle. Og kanskje er ikke dette helt enkelt?

La oss se på den andre enden av den lange lista. På de nederste plassene finner vi, ikke uventet, mange av de afrikanske landene, særlig de som er rammet av kriger, naturkatastrofer og HIV/AIDS. Levealderen er rundt 40 år, bare 20-30 % kan lese og skrive, av de er ytterst få kvinner, og fattigdommen er enorm. Det er trist å se at de 28 siste landene på lista alle er afrikanske.

Utvikling: mer enn økonomi!
Rangeringen av landene etter indeksen for menneskelig utvikling blir interessant når den sammenholdes med den tidligere dominerende indeksen, den som bare fanget inn det rent økonomiske, altså BNP per capita.

Noen land kommer nemlig mye høyere på rankingen over menneskelig utvikling enn på den rent økonomiske rankingen. Det er altså land som noe enkelt sagt klarer å omsette sin økonomi til folks beste. Her ser vi for eksempel at Sverige klatrer opp hele 13 plasser. De ligger på en 18. plass rent økonomisk, men er likevel på 4. plass for menneskelig utvikling. USA derimot, faller ned 4 plasser sett fra samme perspektiv. Og enkelte av de rike oljelandene kommer svært så dårlig ut. Økonomien er god, men blir ikke alltid omsatt til å tjene folk flest.

Denne sammenstillingen av informasjon slår hull på myten om at bare økonomien er god så får folk det bra. Noen land klarer å gi folk mer bedre helse, bedre utdanning og bedre materiell standard selv om landets økonomi som helhet synes svak. I mange land som på papiret er rike har svært mange dårlig helse, lever i fattigdom og mangler utdanning. Dette perspektivet blir enda tydeligere hvis man ser på en egen indeks som prøver å fange inn omfanget av fattigdom i ulike land.

Fattigdom
Fattigdom er slett ikke noe enkelt begrep, og det må alltid sees i sammenheng med det samfunn man lever i. Fattigdom betyr blant annet at man står utenfor det livet som leves av folk flest i eget land. I USA er man i praksis fattig hvis man ikke har bil, blant annet fordi hele samfunnet er basert på bil som transport. I andre land er en privatbil luksus for de rike.

Man har laget en egen indeks som fanger inn fattigdomsbegrepet. For de mer velstående industrilandene inngår følgende størrelser: Andelen av befolkningen som forventes å dø før de er 60 år, andelen av befolkningen som er funksjonelle analfabeter, altså ikke behersker de lese- skrive- og regneferdighetene som kreves for å fungere i vår type samfunn, andelen som er langtids arbeidsledige og andelen som tjener mindre enn halvparten av en gjennomsnittslønn. En vekting av disse dimensjonene gir oss en verdi som i prosent sier hvor mange i et land som kan klassifiseres som fattige.

Hvilke land kommer best ut på denne lista, hvor er det minst fattigdom? Her er det i år Sverige som ligger best an, med 6,8 % etter det målet som er forklart nettopp. Men hakk i hel ligger Norge med 7,5 %, mens Nederland, Finland, Danmark og Tyskland følger nokså nær.

Blant de mer tankevekkende resultater er at de to siste plassene blant industrilandene på denne lista er England og USA. Der er altså fattigdommen mest utbredt. I USA regnes hele 16% som fattige. USA ligger for eksempel på 24. plass blant verdens land når det gjelder levealder, og hele 21 % regnes som funksjonelle analfabeter.

Når media i Norge med retter søkelyset mot fattigdommen i Norge, så er dette selvsagt en svært viktig sak. Rike land bør overhodet ikke ha noe fattigdomsproblem. Men i en slik debatt er det faktisk viktig å ha klart for seg at vi slett ikke er ille rent internasjonalt. Av alle land i verden er det faktisk bare Sverige som har mindre fattigdom enn i Norge. Og problemet er altså ufattelig mye større i USA. USA framstår som et eksempel på at en svært sterk økonomi ikke automatisk kommer alle til gode.

Utvikling over tid
Men viktigere enn øyeblikksbildet over dagens tilstand er det selvsagt å se på utviklingen over tid. Nå har man statistikk som strekker seg over flere tiår. Noen land klatrer oppover, ikke bare på rangeringen på lista, men i den absolutte verdien for menneskelig utvikling, hvilket jo er mer interessant. Det betyr jo at folk faktisk får det bedre fra år til år. En rekke land har gjort enorme framskritt. Korea, Singapore, Thailand, Malaysia, Costa Rica og Portugal er gode eksempler på dette.

Men i andre land går det slett ikke så bra. Mange afrikanske land har fått kraftige tilbakeslag, delvis på grunn av AIDS-epidemien, men også av andre grunner. Og i et land som Russland har det på mange måter gått kraftig tilbake for folk flest de siste tiårene. Der er indeksen for menneskelig utvikling lavere nå enn for 20 år siden, og levealderen er lavere enn for 30 år siden. Siden fødselstallene også er lave ventes antall mennesker i Russland å synke med over 10 millioner de neste 10-15 årene.

Det nyhetsbildet som i vår del av verden gis av de fattige land er preget av naturkatastrofer, sykdom, sult og elendighet. Det er slikt som finner veien til media. I UNDP-rapporten kan man i større detalj se hva som egentlig skjer, og da blir hovedbildet et helt annet. For til tross for all elendighet som fremdeles finnes, så er det i store og hele framgang for verdens fattige land.

Noen hevder at avstanden mellom de fattige og rike land bare øker, andre hevder at de fattige i hovedsak har fått det bedre nå enn før. Hvem har rett? Paradoksalt nok er begge dele sant. For avstanden mellom rike og fattige land har faktisk økt, målt på en rekke ulike måter. Men det er også sant at det i de fleste fattige land er blitt atskillig bedre å leve nå enn før.

For eksempel er levealderen i store deler av den fattige delen av verden øket med ca 15 år i løpet av de siste 25 år, en periode som i historisk sammenheng er svært kort. I 9 av 10 land lever folk atskillig lengre nå enn for 25 år siden, og i 9 av 10 land er analfabetismen blitt mindre. Midt oppe i alle katastrofenyhetene kan det være verdt å minne om at dette er hovedtendensen.

I de fleste fattige land er det altså framgang målt med absolutte mål, for eksempel i form av høyere levealder, bedret helse, mer utdanning og bedre økonomi. Men det hindrer ikke at verdens fattige land sakker etter den rike del av verden. For vår velstand øker enda raskere. Gapet mellom fattig og rik, mellom Nord og Sør bare øker, selv om det også her finnes unntak.

Men også innenfor mange rike land øker gapet mellom de rike og fattige. Økende ulikhet preger utviklingen. Ulikhet og urettferdighet, vil mange si. Når så rikdommen til de rike blir synlig gjennom TV og andre massemedia, gir det grobunn for fortvilelse og sinne. Og som vi vet, noen av de fattige prøver å flykte til en verden som de håper er bedre, andre blir desperate og er villige til begå terror i det de selv mener er en rettferdig kamp mot urettferdighet, overgrep og undertrykkelse.

Det å arbeide for mindre ulikhet og en bedre fordeling av verdens goder er også en investering i fred og forsoning, både i det enkelte og land og mellom nasjonene.

De landene som ligger høyt på lista over menneskelig utvikling, og spesielt de som gjennomgår en positiv utvikling har en del felles trekk. Det er nettopp land som preges av stor grad av likhet i fordeling av godene, land som satser på utdanning og som satser på helse og den sosiale sektor. Selv Verdensbanken sier i sine analyser at satsing på utdanning er den beste investering et land kan foreta. Og da tenker de ikke ut fra et humant og menneskelig perspektiv, men rett og slett som en bank, nemlig ut fra økonomisk nyttehensyn.

Enda mer konkret kan man si at fattige land som satser på utdanning av kvinner er de landene som best mestrer de mest presserende utfordringer. Når kvinner får utdanning, lærer også barna deres å lese og skrive. Og når kvinner får utdanning, får familien ofte bedre helse. Kvinner med utdanning får som oftest færre barn, og i mange land er jo nettopp de store barnekullene noe som gjør at en positiv utvikling er vanskelig å realisere.

Utdanning av kvinnene er derved både et mål i seg selv, men er også et middel for bedret helse, økonomi og en positiv utvikling for sitt land.

Demografiske trender
De lærde strides om i hvilken grad befolkningsøkningen eller befolkningseksplosjonen er et stort problem. Den viktigste faktoren for å beskrive slike forhold er fertiliteten, altså det antall barn som en kvinne i gjennomsnitt føder. Tabellene viser at det er en klar sammenheng mellom barnetalet og landets plassering på menneskelig utvikling. Nesten alle land som ligger på toppen av lista over menneskelig utvikling har en fertilitet på snaut 2 barn per kvinne. Det betyr blant annet at antall innbyggere er temmelig stabilt, eller bare har en svak vekst, delvis fordi folk lever lenger.

I land som ligger langt nede på lista får hver kvinne 7-8 barn. Og selv om barnedødeligheten i disse landene er uhyggelig høy, så gir dette en befolkningsvekst på omtrent 3 % i året. Det høres kanskje ikke mye ut, men det betyr at befolkningen dobles på om lag 20 år. I slike land er halvparten av befolkningen under 15 år. Ingen land klarer fullt ut å sørge for så mange nye munner å mette, eller å bygge boliger eller institusjoner som skoler i en så stor fart at de holder tritt med denne befolkningseksplosjonen.

Men situasjonen er noe paradoksal, for mens det alt for store barnetallet er problemet i mange fattige land, er det faktisk det motsatte som er problemet i mange av de rikeste. I Japan fødes det i dag bare 1,4 barn per kvinne, Italia og Spania er nede i 1,2. Selv med økende levealder og en del innvandring gir dette en negativ befolkningsvekst som klart vil bli et stort problem. I mange rike land vil det bli stadig flere pensjonister som lever til høy alder, samtidig som det vil bli stadig færre i yrkesaktiv alder som kan brødfø og ha omsorg for de eldre. I mange rike land, faktisk også hos oss i Norge, diskuterer man nå innvandring som en måte å løse sine egne problemer med arbeidskraft på.

Likevel kommer Norge gunstig ut også på befolkningsstatistikken. Her er fertiliteten drøyt 1,9, altså langt større enn i mange andre rike land. Det medfører at vi har en stabil eller svakt voksende befolkning. UNDP rapporten antyder 0,3 prosent årlig befolkningsvekst, mens for eksempel Sverige regner med et fall på ca 0,2 prosent i året i tiden som kommer.

Likestilling
I 1995 var det likestilling som var tema for Human Development Report. Et eget avsnitt i denne rapporten var skrevet av vår egen Gro Harlem Brundtland, og det er vel ikke tilfeldig at dette er den eneste av rapportene som i sin helhet kom på norsk.

Man laget en særskilt indeks for likestilling, den ble kalt Gender Empowerment Measure. Denne indeksen inneholder de samme dimensjonene som indeksen for menneskelig utvikling, altså helse, utdanning og økonomi.

På helsesektoren er det nokså kjent at kvinner lever lengre enn menn. I Norge lever for eksempel kvinner i gjennomsnitt 6 år lengre enn menn, mens de i Russland lever hele 12 år lenger enn menn. I alle land lever kvinner lenger enn menn, også der kvinner føder mange barn under til dels farlige helseforhold og ikke i samme grad som menn har tilgang til utdanning, arbeidsmarked eller samfunnets materielle goder. Kvinner har antakelig fra naturens side en bedre evne til å overleve.

Men på de to andre indikatorene, altså utdanning og økonomi ligger kvinner ofte svært langt bak menn. Men ikke over alt, og ikke i samme grad. Hos oss i Norge er som kjent utdanning et område der kvinner i dag på mange måter har gått forbi menn. De tar i gjennomsnitt lengre utdanning, og i Norge er det er nå et klart flertall av jenter også i høyere utdanning.

Indeksen for likestilling omfatter også andre forhold, så som kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet, kvinners lønn i forhold til menn, andel kvinner som har ledende stillinger, andel kvinner i det politiske liv, så som parlamenter og regjeringer osv.

De fire første landene på lista etter denne indeksen er nordiske land. Og Norge er også her nr 1, tett fulgt av Island, Sverige og Finland. Også her havner Danmark lenger ned, på en 12. plass. Vi kan altså utnevne oss selv til verdensmestere i likestilling. Selvsagt har vi store skjevheter på dette området også i Norge, men flere tiårs kvinnekamp har i alle fall internasjonalt plassert Norge og de andre nordiske landene på topp.

I arbeidslivet er det i Norden nesten like mange kvinner som menn som er i full jobb. Og selv om det fremdeles er ulikhet i lønn, så er den i Norden likere enn andre steder i verden. Det er ikke mange kvinner i ledende stillinger i Norden, men likevel langt flere enn i de fleste andre land. Og politisk er vi helt i særklasse, med omtrent 40 % kvinner i kommunestyrer, Storting og regjering. Dette er stort sett mer enn dobbelt så mye som i andre land, også i Europa.

Teknologi
Det som er sagt til nå gjør kanskje lite til å dempe den norske stoltheten og selvopptattheten. Er så alt like rosenrødt sett med norske øyne? Nei da.

Vi er altså høyest på lista over både den generelle indeksen for menneskelig utvikling og for likestiling. Og etter Sverige er vi det land som har minst fattigdom. Slike ting kan det også være bra å minne om når man er opptatt av manglede likestilling i Norge, eller er opptatt av de som er fattige også i vårt land. Ja – vi har problemer, og vi kan gjøre det bedre, men vi har altså maktet mer enn andre land på disse områdene. Er så alt like rosenrødt sett med norske øyne? Nei da.

Siste rapport, altså rapporten for 2001 hadde teknologi og utvikling som sitt fokus. Dette, som altså var hovedtemaet, fikk liten eller ingen oppmerksomhet fra norsk presse, kanskje fordi vi slett ikke var blant verdens beste!

Man utviklet en samleindeks for landenes teknologiske nivå. På denne indeksen er Finland på topp, fulgt av USA, Sverige, Japan og Korea.

Norge ligger nede på 12 plass. Men det som gjør at vi ikke havner mye lengre ned er at vi i særklasse har verdens høyeste forbruk av elektrisk energi per innbygger. Vi er også i toppen i bruk av internett og mobiltelefoner. Kanskje ikke så mye å være å stolte av?

Ser man bort fra disse faktorene, havner Norge betydelig lengre ned! Vi ligger nemlig langt nede når det gjelder antall studenter innen teknologi og naturvitenskap, langt nede når det gjelder innovasjon og patenter. F.eks. har Sverige 3 ganger så mange patenter per innbygger enn Norge, og de tjener 8 ganger så mye på rettigheter av sine oppfinnelser og innovasjoner. Vi er også langt under gjennomsnittet av industrilandene når det gjelder offentlige bevilgninger til forskning og utvikling. Og ingen industriland har så få skoletimer til naturfag og teknologi som Norge.

Og når det gjelder eksport av høy-teknologiske produkter ligger vi nesten utrolig langt nede. Våre nordiske naboer ligger imidlertid høyt: Av Sveriges eksport er 60 % høyteknologi, i Finland 50 % og i Danmark 41 %. Norge er under halvparten av dette, bare 19 % av eksporten regnes som høyteknologisk. Derved havner vi helt nede på en utrolig 50. plass.

For å si det enkelt: Norge ligger høyt i bruk eller forbruk av ny teknologi, men svært lavt når det gjelder å utvikle den eller satse på teknologisk kompetanse i utdanning, forskning, produksjon og eksport.

Slike data burde være et tankekors for de som mener at Norge bør satse sin fremtid på utdanning og på en kunnskapsbasert industri for å stå rustet til en tid da oljen ikke smører vår velstand og vår økonomi slik den gjør i dag. Kanskje bør minne våre politikere om dette misforholdet?

Menneskerettigheter?
Som man forstår, disse rapportene gir mange beskrivelser og analyser. Men de gir seg ikke ut for å måle viktige ting som frihet, lykke eller livskvalitet. Riktig nok hadde rapporten for år 2000 faktisk menneskerettigheter og utvikling som hovedtema. Da prøvde man ikke å lage noe direkte mål for verken frihet eller lykke, men man ga en innføring i de mange internasjonale konvensjoner og avtaler som dreier seg om ting som en fri og uavhengig presse, ytringsfrihet, demokratiske valg, barnearbeid og barns rettigheter, likestilling, rettsikkerhet, organisasjonsfrihet osv. Og rapportene viste hvilke land som hadde godtatt og gjennomført disse avtalene. Når så dette sees i sammenheng med hva de samme land hadde oppnådd på andre områder, ser man at det er en klar sammenheng mellom menneskelig utvikling og det å satse på demokrati og menneskerettigheter. Rapporten viser en positiv utvikling, nemlig at stadig flere land utvikler seg i retning av demokrati, frie valg og respekt for menneskerettigheter.

Pedagogiske mesterstykker
UNDP-rapportene har på mange måter oppnådd det de ønsket, de har skapt et nytt språk og nye begreper. De overvåker utviklingen fra år til år, og rapportene og begrepene blir brukt og forstått. Når Utenriksdepartementet nå lager sine analyser, når Stortinget behandler sine meldinger og når NORAD legger opp sin politikk og diskuterer prioriteringer, er det stadig oftere disse UNDP- rapportene som ligger til grunn. Disse viktige rapportene har klart å løfte diskusjonen om fremgang og velstand til noe annet og viktigere enn til bare storsamfunnets økonomi.

Noe av forklaringen på den åpenbare suksessen er det rent pedagogiske. Rapportene er svært tiltalende utformet, både språklig og pedagogisk. De grafiske framstillingene er mønstergyldige, likedan de mange boksene med eksempler og enkle forklaringer. Selv om Human Development Report neppe vil ligge under de tusen juletrær, er det all grunn til å anbefale dem, selvsagt til skoler og biblioteker, men også for et bredere publikum.

Det er fint å ha selve boka mellom hendene, men den finnes i sin helhet også gratis på internett. Og de mange tabellene kan lastes ned og f.eks. brukes i skolen. Det arbeides også med en tilrettelegning for skolebruk. Rapportene og tabellene kan brukes i samfunnsfag og geografi, i matematikk og statistikk – og selvsagt i all form for prosjektarbeid. Den som tror at statistikk er kjedelig, bør se på disses bøkene. Vi kan glede oss til nye rapporter og spennende analyser.

Omtalt:
UNDP Human Development Report (1990 – 2001) Published for the United Nations Development Programme, UNDP, New York by Oxford University Press Rapportene og statistikken er tilgjengelig på http://www.undp.org/


© viten.com 2001