Startsiden
Ny viten
Tema:
Sopp
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Norge:
|
Stein Tønnesson
historiker, og direktør ved Institutt for fredsforskning (PRIO)
e-post: stein@prio.no
|
Iver B. Neumann er en modig mann. Å skrive en bok som heter Norge – en kritikk krever mot. Neumann kritiserer altså ’Norge’, dog ikke landet, heller ikke staten, men begrepet ’Norge’, slik det fremstår i nordmenns historieoppfatning, og slik det har preget to Europa-debatter. På side 2 i boka finnes et bilde av den modige forfatter, i stor frakk, på skøyter, langt ute på glattisen, mutters aldeles alene med speilbildet sitt som eneste trøst. Det er et treffende, selvironisk bilde, for Neumann er faktisk ute på glattisen og gjør flere feilskjær i boka si. Dem vil nok anmelderne gripe fatt i, men de skal også vite at Neumann ikke faller gjennom isen. Den brister ikke under ham. Den bærer, og Neumann kommer i land, med såvel livet som frakken i behold.
Boka handler altså om begrepet ’Norge’. Det er ikke Neumanns eget begrep, ihvertfall ikke foreløpig. ’Norge’ er de norske historikernes og politikernes begrep. Neumann har andre begreper, med mindre folkelig appell. Ett av hans begreper er ’begrepsmakt’. I tillegg til å kritisere begrepet ’Norge’ slår han et slag for begrepet ’begrepsmakt’ og disiplinen ’begrepshistorie’, dvs. undersøkelser av hvordan visse nøkkelbegreper har endret innhold gjennom historien. ’Begrepsmakt’ er et dobbelttydig ord. For det første markerer det begrepenes makt over oss. For det annet sier det at noen har makt over begrepene, de former og bruker begreper som ledd i sin maktutøvelse. Noen former begrepene og begrepene former oss. Hvem er det da som har formet begrepet ’Norge’? Det har politikerne og historikerne. Boka er et forsøk på et oppgjør med norske historikere og politikere, det innhold de har gitt begrepet ’Norge’ og de politiske konsekvenser dette har hatt.
Jeg gjentar at Iver B. Neumann er en modig mann. Han kritiserer norske historikere og lar forlaget invitere representanter for det laug han kritiserer til å kommentere kritikken. Kom ikke og si at Neumann har valgt tre snille historikere. Hans Fredrik Dahl, Øystein Sørensen og jeg er ikke kjent som snille, og dessuten var det Pax og ikke Neumann som plukket oss ut. Neumann ville helst hatt Kåre Lunden.
Hva er det Neumann kritiserer begrepet ’Norge’ for? Han gir det skylden for at et flertall av norske velgere to ganger har stemt nei til å delta i det europeiske fellesskap, også kalt ”Den europeiske union”. Det er noe med begrepet ’Norge’, og den tilknytning det har til begrepene ’1814’ og ’1905’, som gjør det uforenlig med begrepet ’union’. Neumann tar ja-generalen fra 1994, Inge Lønning, til vitne. Han sukker over unions-begrepets uforenlighet med ’Norge’ både i Neumanns begrepsforklarende innledning (s. 17) og i kapittel 5 om 1990-årene (s. 157). Ingen av Neumanns lesere, om de er aldri så empirihungrige, bør benytte seg av den tillatelsen han utsteder i bokas forord til å hoppe over bokas innledning. Den redegjør for begrepet ’begrepsmakt’ og presenterer Neumanns prosjekt. Boka blir ikke forståelig uten innledningen.
Leserne kan derimot unne seg å hoppe over kapittel 1 om 1600- og 1700-tallet. Neumann tar på seg skøytene for tidlig og gjør de styggeste av feilskjærene sine i starten. For det første var Norge og Europa ikke ”separate enheter” den gangen (s. 53). Norge ble konsekvent oppfattet som et land i Europa. For det andre var det meg bekjent ingen på den tida som oppfattet Norge som en ”del av Danmark” (s. 56). Neumann påstår dessuten i konklusjonskapitlet at dette var ”den dominerende representasjonen av Norge” i perioden (s. 161). Jeg er ingen spesialist på den dansk-norske helstaten, men alt det lille jeg vet tyder på at Neumann tar fullstendig feil i det han sier om den dominerende representasjon. Norge og Danmark ble på 1500-, 1600- og 1700-tallet konsekvent oppfattet som to forskjellige land og to forskjellige riker, selv om de hadde samme konge og tilhørte den samme konglomeratstaten, der også hertugdømmene Slesvig og Holstein, noen tyske grevskaper, samt Island, Grønland og Færøyene inngikk. Dette gjaldt også under eneveldet. Prøv å finne et verdenskart eller europakart fra den tida der Norge fremstilles som en del av Danmark på linje med Jylland, Fyn eller Skåne. På alle de kart jeg har sett er Norge et eget land og rike. Kart gjenspeiler en tids begreper og har dessuten stor begrepsmakt.
På vei gjennom 1814 er Neumann ennå ikke helt stø på skøytefoten, men så får han system i skjærene. I kapittel 2 glemmer jeg snart Kurt Stille og begynner å tenke på Hjallis. Neumann kan nå kaste frakken og ikle seg tricot. 1800-tallet frembringer tre konkurrerende representasjoner av begrepet ’Norge’: På den ene side den etatistiske (eller statlige) representasjon: A. M. Schweigaard og Fredrik Stangs Norge, der embetsmennene står i spissen såvel for stat som nasjon. På den andre siden den folkelig nasjonalistiske representasjon, de anti-elitistiske bøndenes og bygdelærernes Norge. Mellom disse to motstridende representasjonene finner Neumann en tredje, den romantisk nasjonalistiske, med skriftene til historikeren Ernst Sars som sitt fremste uttrykk. Øystein Sørensen og andre 1800-tallshistorikere synes kanskje at Neumanns skøyteskjær mangler kunstløpets nyanser. De må gjerne innføre noen glidende overganger, men jeg synes Neumann står seg godt gjennom 1800-tallet, så snart han har passert 1814.
Han står også gjennom 1900-tallet, da det foregående århundres folkelige og romantiske representasjoner levde videre mens to opprørsbevegelser, den sosialistiske og den fascistiske, utformet hver sin avvikende versjon. Verken den proletariske internasjonalismen eller den pan-germanske nazismen kunne innforlives uforvansket med begrepet ’Norge’. Kun ved å pode tidas over- eller under-nasjonale idéstrømninger sammen med det romantiske norgesbegrepet kunne historikeren Halfdan Koht og drømmeren Vidkun Quisling tilegne seg følelsen av å være gode nordmenn.
vDen andre verdenskrigen kastet enhver romantisk representasjon av begrepet ’Tyskland’ på den begrepshistoriske skraphaugen og skapte et nytt, føderalt Tyskland med Wirtschaftswunder og en sterk ambisjon om å glemme. Tyskerne glemte eller fortrengte ’Tyskland’ nesten like grundig som svenskene hadde glemt ’Sverige’. Det la grunnen for et nytt begrep om ’Tyskland’, slik det radikale og liberale Sveriges oppgjør med 1600-tallets stormakts-Sverige hadde lagt grunnen for ’folkhems’-begrepet. Ikke så i Norge. Begrepet ’Norge’ stod frem etter krigen like rødt-hvitt-blått og romantisk som i 1905.
Og her nærmer Neumann seg de tre forsøkene på å melde Norge inn i henholdsvis EEC, EF og EU. Første forsøk ble stanset av Charles de Gaulle. De to neste forsøkene ble stanset med begrepsmakt, hevder Neumann. Det er ikke oljerikdom, fiskeriinteresser eller jordbrukssubsidier som forklarer nei-flertallet i 1972 og 1994, men makten i begrepet ’Norge’, slik det ble forvaltet av historikerne, og slik det fremstod i politisk debatt. Avstemningene ble vunnet med begrepsmakt.
Neumann underkaster stortingsdebattene i 1972 og 1994 en begrepshistorisk analyse og finner at ja-bevegelsen aldri greide å ta til seg begrepet ’Norge’. Nettopp på dette punkt gjør Neumann, litt ubemerket, bokas aller vakreste skøyteskjær. Mine tanker forlater Hjallis og går til Sonja Henie i pardans med Neumann i tricot. Sammen løser de opp begrepet ’Norge’, slik det fremstod i nei-folkenes argumentasjon, i et antall ”opposisjoner”:
Nasjon - union
Folk - elite
Storting - Brüssel
Suverenitet - overnasjonalitet
Grunnlov - Roma- (Maastricht-)traktat
Kvinnelig - mannlig
Åpen - lukket
Liten - stor
Omsorgsfull - sterk
Demokratisk - byråkratisk (gjengitt omtrent som på s. 35)
Det er liten tvil om hvor ’Mor Norge’ hører hjemme.
Innimellom tar også Neumann for seg ja-folkenes argumenter. Her finnes det også ”opposisjoner”, skjønt ikke så mange og vakre som i nei-dansen:
Samarbeid - isolasjon
Delta - stå utenfor
Fredsordning - usikkerhet
Fellesskap - egenrådighet
Realisme - nisselue
Under lurer også her opposisjonen union-nasjon, men den nevnes helst ikke. Problemet er at i ja-folkenes opposisjonspar havner begrepet ’Norge’ på den gale siden. Det finnes ikke noen virksom eller overbevisende representasjon av begrepet ’Norge’ som har samarbeid, deltakelse, fredsordning, fellesskap og realisme som sentrale honnørord. Derfor kom ja-folkene på defensiven så snart de måtte forholde seg til begrepet ’Norge’. Neumann demonstrerer ja-folkenes nasjonale defaitisme i flere flotte sitater. Hvis ikke journalistene hadde gjort poenget så fortersket, ville han sikkert også ha nevnt Gros og Torbjørns mislykte forsøk på å tilegne seg begrepet ’Norge’ ved å hevde at det er ”typisk norsk å være god” og ved å sette en bibliotekar til å tegne det nye ”norske hus”.
Det spørsmål som gjenstår, er da om den nesten iboende anti-unionismen i begrepet ’Norge’ er kommet for å bli, eller om det lar seg gjøre å skape et nytt europavennlig norgesbegrep. Jeg vet ikke. Det eneste jeg vet er at stemningen etter avstemningen i 1994 har vært forskjellig fra stemningen etter avstemningen i 1972. Den første avstemningen skapte en kortvarig depresjon hos ja-folket, og så en lettelse over at alt likevel gikk så tålelig bra. Selvtilliten vendte tilbake, og et nytt forsøk ble gjort. Tida etter 1994 gav ingen desperasjon, bare verdig resignasjon, men siden da har det hele tida bredt seg et umiskjennelig ubehag i den norske samfunnseliten over at andre europeere holder møter, skaper politikk og tar avgjørelser mens Norge sitter på gangen. I Brüssel er finner, svensker og dansker med og vedtar lover og regler. I Norge setter vi dem i verk.
Hvis noe skulle skje som fikk det nye ubehaget til å forplante seg til en større del av befolkningen, hva vil da skjer med begrepet ’Norge’? Blir velgerne lei av å være norske? Forviser de nasjonalfølelsen til idrettsbanen? Kan begrepet ’Norge’ i det hele tatt bevare sin makt?
Jeg skal ikke svare, bare anbefale alle å lese Neumanns bok. Det står mye rart i den. Mitt håp er at leserne, ikke minst historikerne blant dem, vil bære over med at Neumanns prosjekt ikke har gått ut på å skrive en ny uangripelig norgeshistorie. Hans ærend er både mer begrenset og mer ambisiøst. La oss konsentrere oss om å diskutere bokas hovedspørsmål: Hvem har makt over begrepet ’Norge’? Hvordan har begrepet endret seg? Kan begrepet ’Norge’ beholde sin makt?
Innlegget ble presentert ved Pax forlags pressekonferanse i Det norske hus, onsdag 6. juni 2001, i anledning utgivelsen av Iver B. Neumann’s bok.
© viten.com 2001
|
|
