Startsiden
Ny viten
Tema:
Sopp
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Norge:
|
Gro Gulden
De naturhistoriske museer og botanisk hage, Universitetet i Oslo
e-post: gro.gulden@nhm.uio.no
|
Vi er 16 år etter Tsjernobylulykken og spørsmålet er om vi nå kan spise sopp uten å tenke på radioaktivitet og bequerelnivåer. Rådet den gangen var at man trygt kunne spise sopp i alle deler av landet hvor nedfallet fra Tsjernobyl ikke hadde vært ekstra stort, det vil si alle steder utenom nordlige og høyereliggende deler av Sør Norge, nordover til sørlige deler av Nordland. I disse områdene burde man ikke spise virkelig store mengder av enkelte sopparter, spesielt rimsopp. De fleste matsoppene, for eksempel kantareller og rørsopper, har heldigvis vist seg å ta opp relativt beskjedne mengder radioaktivt cesium som er den kilden til radioaktivitet vi sliter med i sopp og andre vekster som en følge av Tsjernobyl.
Selv om soppenes store evne til å akkumulere radioaktivt cesium (radiocesium) var kjent tidligere, ble dette først en allmenn kunnskap etter Tsjernobylulykken. Bequerelnivåene i sopp ble selvfølgelig målt direkte i sopp-prøver, men nivåene varierte utrolig mye, selv innen én og samme soppart, og svært avhengig av hvor den var plukket. Det skulle mange prøver til for å kunne gi gode anvisninger, men tatt i betraktning de små mengdene av sopp som vanligvis spises kunne risikoen for skader i befolkningen som helhet nærmest avvises. At soppene viste seg å være så radioaktive i forhold til den grønne vegetasjonen skulle bli en viktigere affære og sterkt medvirkende til en omfattende nedslaktning av småfe som beitet i utmark. Sau, geit og ku eter nemlig begjærlig sopp hvis de får tak i den. Soppens betydning i denne sammenhengen ble vist på en elegant måte ved målinger av radioaktivitet i geitemelk fra geiter på utmarksbeite i årene 1987-91 (figur 1). Nivåene i 1988 og 1991 var skyhøye i forhold til de øvrige årene. Disse to årene var det også kjempesesong for sopp i beitetiden. Året i år ligger an til å bli et godt soppår. Vi har hatt en varm og relativt nedbørsrik vår og sommer i mesteparten av landet. Slikt legger grunnlaget for en god soppsesong.
Figur 1. Radiocesiuminnhold i geitemelk fra Grinningsdalen i beitesesongene 1987-1991. Særlig i 1988, men også i 1991 var det rikelig med sopp i beitet. Fra Hove & Hansen 1992.
C-137 er den radioaktive isotopen av cesium vi fremdeles sliter med i sopp. Den fysiske halveringstiden for Cs-137 er på 30 år, mens den biologiske halveringstiden i menneskekroppen er langt kortere fordi vi skiller oss av med cesiumet relativt raskt (halveringstiden er beregnet til ca 70 dager). Annerledes er det med den økologiske halveringstiden, den er betydelig lengre enn den biologiske, fordi det radioaktive cesiumet ikke forsvinner men sirkulerer i naturen. Beregninger tyder på at den økologiske halveringstiden i norske utmarksområder kan ligge på omkring 20 år (Salbu & Bjørnstad 1992). Transporten av radiocesium nedover i jordlagene har vist seg å være en svært langsom prosess, ca 0,1-1 cm pr. år. Dette beror mye på at radiocesiumet holdes i sirkulasjon i de levende organismene, ikke minst i soppene, og sopp er dermed på en avgjørende måte med på å bestemme den effektive økologiske halveringstiden for C-137. Vi leser enda i blant at småfekjøtt og melk enkelte steder har for høye aktivitetsverdier slik at det må tys til nedforing. Cesium er et element som lagres i kjøttfulle deler av kroppen, men som også raskt skilles ut. Dyr gis diett som inneholder såkalte ’cesiumbindere’. Dette er et stoff som binder radioaktivt cesium, hindrer at cesium absorberes i dyret og dermed øker utskillelsen via avføringen. Derfor er nedforing et probat middel mot radioaktivt cesium (radiocesium).
Fra 1 1/2 år etter Tsjernobylulykken har Statens Strålevern i samarbeid med Nyttevekstforeningen foretatt målinger av radioaktivitetsnivåer i sopp årlig. En analyse av dette materialet for en 6-års periode (1989-1995) viser at bequerelnivåene hadde gått en del ned for to arter (rimsopp og skjeggriske) mens prøvene ikke viste noen endring i bequerelnivå for rødskrubb. To av de fire datasettene som ble analysert kunne tyde på at den effektive økologiske halveringstiden kunne ligge på 1.5-8 år, mens de to andre tydet på at den økologiske halveringstiden ikke lå nevneverdig under den fysiske. Rapporten konkluderte med at gode soppår trolig vil fortsatte å være en betydelig kilde til radioaktiv forurensning av dyr på utmarksbeiter og dyreprodukter i mange år framover (Amundsen & Gulden 1996). Indikasjoner også fra andre land på at radiocesium holder seg lenge i jordsmonnet og i sopp underbygger denne konklusjonen. For sopp som menneskeføde må derfor rådene fra 1986 være omtrent like gyldige nå som før. Det er relativt liten endring å spore.
Det er vel kjent at bequerelnivået varierer fra soppart til soppart, som det for så vidt også gjør hos de grønne plantene; noen tar opp mer radiocesium enn andre, f. eks. er engsyre og skrubbær relativt aktive. Jordsmonnet er av vesentlig betydning for opptaket. I mineraljord, spesielt basisk jord med høyt innhold av leire, bindes radiocesiumet fast til jordpartiklene og blir bare i liten grad tatt opp. I humusrik jord, som for eksempel i næringsfattig og myrlendt barskog er cesiumet løst bundet i jorda og tas lett opp av soppen. I parentes bemerket er det primært disse to forholdene, artsspesifiteten og jordtypeavhengigheten, som gjør at de langtidsvurderingene som er sitert ovenfor bare bygger på fire datasett. Da variasjonen er svært stor var det nemlig ikke tilstrekkelige prøveserier av flere arter fra en og samme lokalitet (område) over tilstrekkelig mange år for gode statistiske beregninger. Den formidable variasjonen i bequerelnivåene i prøvene skyldes også at topografien spiller en stor rolle ved nedfall via nedbør. På tuer og skrånende berg renner nedfallet av og samler seg i groper og renner, og der nedfallet kom som snø (i høyereliggende strøk) ble det lokalt ekstra store ansamlinger av radiocesium ved snøsmeltingen.
Mykorrhizasoppenes bidrag
Mye er fremdeles ukjent med hensyn til sopp og radioaktivitet, spesielt om de fysiologiske mekanismene som er innblandet. Generelt inneholder sopp mye kalium. Cesium på den annen side har soppene mindre behov for, men når det er overflod på cesium (radioaktivt eller ikke) i miljøet blir cesium tatt opp på beskostning av kalium. At sopp som gruppe betraktet tar opp langt mer, mange ganger så mye, radioaktivitet som de grønne plantene, har helt sikkert med fysiologiske prosesser å gjøre, men også med det enkle faktum at soppene er underjordiske organismer. De dukker bare opp med formeringsenhetene (fruktlegemene) en kort tid hver høst. Selve kroppen (mycelet) er mangfoldige ganger så stort som alle fruktlegemene til sammen (som kan sammenlignes med eplene på et epletre) og er omgitt av jord på alle kanter. Soppens celler, som er lange, mikroskopisk tynne, sterkt forgrenete og kalles hyfer, gjennomvever jorda og trekker til seg næring gjennom hele sin overflate. Hyfeveggen er bare brøkdeler av en mikron (1/1000 mm) tykk og gjennom den fraktes mineraler aktivt inn i hyfen. Hyfene har en enorm berøringsflate med jorda. For noen år siden kunne vi lese i avisene at verdens største organisme var en sopp (en honningsopp) – den strakte seg over atskillige kilometre (600 ha) i skogbunnen og hadde en biomasse beregnet å overstige massen til en blåhval. Det hevdes at den viktigste forskjellen mellom sopp som gruppe og dyr som gruppe er at dyrene har innvendig fordøyelse, soppene utvendig. (Bl.a DNA-forskning har vist at soppene er nærmere beslektet med dyrene enn med plantene).
Mykorrhizasoppene er dyktige radiocesiumoppsamlere. Mykorrhizasopper er slike vi for det meste finner i skogen. De fungerer som mineralnæringsleverandører til trærne via rot/hyfesystemet (mykorrhiza = ’sopprot’) (fig. 2). Disse soppene har spesielt stor evne til å løse opp og transportere mineralnæring; de skal jo både forsyne seg selv og trærne.
Figur 2. Mykorrhizasopp i samliv med tre. Soppen mottar fotosynteseprodukter (sukkerarter) fra treet og avgir mineralnæring (deriblant radiocesium), etc. til treet via hyfe/rot-systemet. Tegning Klaus Høiland 1988.
Fremtiden
Tyve år er bare en ’halveringstid’; i løpet av den tiden har radioaktiviteten fra Tsjernobyl C-137 som er i omløp i naturen blitt halvert, men den andre halvparten er fremdeles tilbake og i sirkulasjon. Vi har enda spor i jorda etter nedfall av radiocesium fra de atmosfæriske atombombespregningene som foregikk på 1960 tallet. Bortsett fra overvåking av spesielt utsatte næringskjeder som lav – rein – reindriftsamer, ble overvåkingsprogrammer for radioaktivitet etter atmosfæresprengningene avsluttet tidlig på 1970 tallet. Nå er imidlertid et større terrestrisk overvåkingsprogram i gang finansiert av Miljøverndepartementet. Med soppenes helt spesielle egenskaper i retning av å akkumulere radiocesium kan de være særdeles velegnete som overvåkningsorganismer. I 2000 ble det foretatt innsamlinger av sopp for måling av aktivitetsnivåer både i Finnmark og på Svalbard som en effektiv måte å skaffe seg grunnlagsdata om radioaktiv belastning ved starten av et nytt århundre.
Litteratur
Amundsen, I., Gulden, G. & Strand P. 1996. Accumulation and long term behaviour of radiocaesium in Norwegian fungi. – The Science of the Total Environment 184: 163-171.
Hove, K. & Hansen, H. K. 1992. Opptak og utskilling av radionukletider I husdyr. I: Garmo, T. H. & Gunnerød, T. B. 1992. Radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken. Kapittel 6. – Sluttrapport fra NLVFs forskningsprogarm om radioaktivt nedfall 1988-1991.
Høiland, K. 1986. Skogdød og sopp.- Naturen 1986 (5): 163-169.
Salbu, B. & Bjørnstad, H. E. 1992. Radioaktivt nedfall ved nukleære uhell og konsekvenser for landbruk og naturmiljø. – I: Garmo, T. H. & Gunnerød, T. B. 1992. Radioaktivt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken. Kapittel 2. – Sluttrapport fra NLVFs forskningsprogarm om radioaktivt nedfall 1988-1991.
© viten.com 2002
|
|
