Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Sopp: fra ufullkomne planter til eget rike

Klaus Høiland, Professor
Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo
e-post: klaus.hoiland@bio.uio.no

 
Folk har brukt sopp siden steinalderen. En av våre aller eldste, kjente nyttevekster er knuskkjuke Fomes fomentarius som vokser på lauvtrær som bjørk og bøk. Den har vært brukt helt siden mennesket lærte seg å lage ild. Ja, vi kan godt si at uten knuskkjuke ingen ild! Denne soppen var derfor en viktig medspiller i menneskets første, og kanskje viktigste teknologiske revolusjon. Andre kjuker som ildkjuke Phellinus igniarius og knivkjuke Piptoporus betulinus har vært brukt nesten like lenge til ymse formål. Ismannen fra Alpene, Ötzi, bar med seg tørket knivkjuke. Dette var sannsynligvis til medisinsk bruk; en slags forhistorisk enkeltmannspakke. Kjukene har porøst indre og inneholder til dels antibiotiske stoffer. Alle de nevnte artene kunne derfor legges på sår og byller. Ötzi er ikke "mer enn" 5000 år gammel, og han levde i kopperalderen. Da hadde menneskene for lengst utvikla jordbruket, og kommet i kontakt med jordbrukets sopper på godt og vont.

En av de første av disse jordbrukssoppene som man lærte seg å utnytte, er ølgjær Saccharomyces cerevisiae. Antakelig skjedde dette tilfeldig ved at en deigklump kom til å inneholde soppen og begynte å heve seg, eller at fruktsaft eller vann hvor korn hadde ligget og spirt begynte å gjære. I det første tilfellet fikk vi brød, i det andre vin eller øl. Hvilken revolusjonerende oppdagelse dette var for menneskeheten, behøver jeg ikke å utdype nærmere — annet enn å påpeke et også denne gangen hadde soppene en finger med i spillet.

Når folk begynte å spise sopp for første gang, vet vi ikke. Fresker fra Pompeii avbilder sopp sammen med kramsfugl og viser med all tydelighet at sopp var en delikatesse blant velstående romere rundt Jesu fødsel. Høyt i kurs sto trøfler Tuber, steinsopp Boletus edulis og sist, men ikke minst, keiserfluesopp Amanita caesarea. Mange av de romerske keiserne fortærte så å si tonnevis. Særlig var Claudius (reg. 41-54 e.Kr.) begeistret for sopp. Og nok en gang grep soppen inn i historiens spill. Claudius' kone Aggrippina hadde en sønn fra sitt forrige ekteskap, som hun hadde overtalt Claudius til å adoptere og gi arverett til tronen. Denne sønnen var ingen ringere enn Nero! Men Claudius syntes å ha "evig" liv, og Aggrippina ble utålmodig. Hun fikset det hele ved å la en rett av Claudius' yndlingssopp, keiserfluesopp, forgifte. Claudius døde, og vips satt Nero på tronen... Hva slags gift? De lærde strides, kanskje var det uttrekk av grønn fluesopp Amanita phalloides, men like gjerne kunne det være en vegetabilsk gift fra belladonnaurt Atropa bella-donna eller venusvogn Aconitum napellus.

Hva er sopp?
Sjøl om menneskene har brukt sopp fra tidenes morgen, har forståelsen om hva sopp er vært ytterst mangelfull gjennom tidene. Biologiens "far" Aristoteles (384-322 f.Kr.) befattet seg mest med dyr, og, så vidt vites, aldri med sopp. Men etter hans system, Scala naturae (nedskrevet i Historier om dyr), ville soppene ha falt innafor planteriket, men svært nær mineralriket. (Aristoteles så for seg en gradvis og rettlinjet overgang fra det "lavere" til det "høyere", dvs. fra mineralriket til planteriket til dyreriket og endelig, som kronen på verket, menneskeriket, en oppfatning som med modifikasjoner skulle vise seg urokkelig helt opp til midten av 1800-tallet.)

Den romerske naturhistorikeren Gaius Plinius (23-79 e.Kr.) er en av de første som skrev noe om sopp, i dette tilfellet om trøfler (underjordiske lekkerbiskener siden oldtida). Det er ikke særlig velfundert (noe som er typisk for mye av det Plinius skrev). I sitt verk Naturalis historia nevner han at de kalles tubera og at de kan vokse opp uten rot. Han spekulerer om de kan ha oppstått av jord, som en slags jordisk konkresjon. Han nevner imidlertid at de kan råtne, og i denne egenskapen minner om ved. Han er enig i tidas oppfatning at trøfler kommer med høstregnet og oppstår av lyn og torden. Den samtidige greske legen Pedanios Dioskorides (ca. 30-ca. 100) hadde en teori om giftsopper i sin berømte De materia medica: "De giftige soppene vokser blant rustne nagler og råtne filler, eller nær ormebol, eller på trær med skadelige frukter; disse har tjukke slimlag, og når de legges til side etter plukking, går de raskt i oppløsning..." Heller ikke her avsløres noen dypere kunnskap om soppenes liv.

Middelalderen brakte ingen ting nytt til forståelsen av sopp. Snarere tvert i mot. Soppene ble generelt sett på som skadelige, ja, nær sagt ukristelige. Romernes kunnskaper om matsopper gikk derfor i glemmeboka i nesten 1000 år. Og sjøl om soppene stadig grep inn i dagliglivet forkledd som brød, vin og øl, som fryktelige forgiftninger forårsaket av meldrøye Claviceps purpurea på korn, som skadelig mugg på matvarer, eller som ødeleggende råte i hus og båter, var det absolutt ingen som beskjeftiget seg med årsaken til dette, annet enn at det var Guds gaver eller straffedom. Grunntanken var at verden er et omskiftelig sted, hele tida gjenstand for Guds mirakuløse inngripen på vegne av Hans helgener. Ja, noen mente til og med at naturvitenskapen var en fristelse utpønsket av djevelen for å lede de troende bort fra konsentrasjonen om frelsen og det evige liv. De eneste naturhistorikerne som ble akseptert var Aristoteles og hans etterfølgere som Plinius, Celsus, Dioskorides og Galenos, samt noen arabere som Ar-Razi og Ibn Sina (dette til tross for at ingen av dem tilhørte den kristne kulturkretsen).

Først i renessansen begynte ting å skje. Den italienske botanikeren Andrea Cesalpino (1519-1603) kom med en for sin tid ganske velfundert påstand i sitt verk De plantis libri fra 1583: "Noen planter har ikke frø; disse er de mest ufullkomne, og vokser fra ting som råtner. Derfor kan de bare trekke næring og er ikke i stand til å produsere avkom; de er en slags mellomting mellom planter og død natur. På den måten likner soppene polyppdyr, som er en mellomting mellom planter og dyr..." På bakgrunn av at man ennå ikke kjente til soppenes sporer og fortsatt trodde at sopp kunne oppstå av død materie, er Cesalpinos tanke om sopp ganske morsom. Han tar utgangspunkt i Aristoteles' Scala naturae og argumenterer for soppenes plassering et sted mellom planteriket og mineralriket. En annen italiener, Giambattista della Porta (1538-1615), kom enda lenger. Han oppdaget soppsporene. I sin Phytognomonica fra 1588 skrev han: "Fra sopp har jeg lykkes i å samle frø, svært små og svarte, liggende gjemt i avlange kammere eller furer fra stilken til omkretsen..." Denne skjellsettende oppdagelsen fikk imidlertid ingen videre betydning og ble tilsidesatt, sjøl av oppdageren. Det er verdt å stoppe et øyeblikk her: Siden oldtida og langt opp på 1800-tallet trodde folk på generatio spontana, at liv kunne oppstå spontant av død materie. Man hevdet at fisker ble til av sjøvann, at padder spratt opp av søle, lemen regnet fra himmelen, og at sopper ble dannet av jord, tre eller morken ved. Det ble også framlagt en teori som gikk ut på å syntetisere mus. En kunne gjøre det ved å legge noen skitne filler i et fat med korn. Om noen dager ville dette bli omdannet til mus. Det merkelige var at de "kunstige" musene var helt lik de "naturlige". Først i 1688 leverte Francisco Redi (1626-1697) bevis for at høyerestående dyr ikke kan oppstå spontant. Men helt opp på 1800-tallet hevdet mange at mikroorganismer som gjærsopper og bakterier oppsto av seg sjøl. Renessansens dyktige naturforskere trodde på generatio spontana, og hadde — når rett skal sies — ingen gode muligheter til å motbevise den. Derfor ble ikke soppenes "frø" sett på som noen særlig "viktig" oppdagelse. Det var ennå 300 år til Louis Pasteur og hans sterilkulturer.

Mikroskopet ble oppfunnet i 1595. Nederlenderen Antony van Leeuwenhoek (1632-1723) og engelskmannen Robert Hooke (1635-1703) var de første som tok dette instrumentet i bruk på biologisk materiale. Det var ikke til å unngå at de kom bort i de mikroskopiske soppene. I 1680 oppdaget van Leeuwenhoek gjærsoppene. Av mikroskop-pionerene var han den beste teoretikeren. Oppdagelsen av gjærsoppene førte til at han betvilte generatio spontana, da han så at det fantes "noe" i gjærende materie som ikke fantes i ikke-gjærende. (En oppdagelse som ble glemt i over 150 år.) Hooke, derimot, trodde fullt og fast på teorien. Om muggsopper skrev han i sin berømte Micrographia fra 1665: "... men heller ser de [soppene] ut til å avhenge av en allmenn tilstand av materien ut av hvilken de er laget, og et samspill av enten naturlig eller kunstig varme. ... Jeg må konkludere at så langt jeg har vært i stand til å se inn i naturen til denne opprinnelige livsformen og vegetasjonen, så kan jeg ikke finne det minste sannsynlige argument som overbeviser meg at det er noen annen samvirkende forklaring enn den reint mekaniske..."

Grunnleggeren av faget mykologi (soppforskning) var Pier' Antonio Micheli (1679-1737) fra Firenze. Han var av en nokså fattig familie, hadde lite utdannelse, men lærte seg latin og botanikk på egen hånd, og ble snart den ledende botanikeren i Toscana. Han var en meget elskverdig og beskjeden mann som lett vant innpass i velstående kretser (som hjalp ham med finansene), samtidig som han var godt likt av allmuen. Som mange av de "store" lå Micheli minst et århundre foran i sin vitenskap. I sitt verk Nova plantarum genera fra 1729 omtales 900 sopper hvorav 73 nydelige kopperstikk av sopp og lav. Disse stikkene er så fremragende at de fortsatt kan brukes i dagens lærebøker. Han "gjenoppdaget" soppsporene, og beskrev dem for alle grupper av sopp. Han fant ut hvordan sporene var arrangert hos stilksporesoppene, og var den første til å beskrive sporesekkene hos sekksporesoppene. Oppsiktsvekkende kultiverte han sopp fra sporer (en erkjennelse det skulle gå over100 år før den ble allment akseptert). Han oppdaget cystidene hos blekksopp Coprinus og konkluderte korrekt med at deres funksjon var å holde skivene fra hverandre og derved fremme sporespredningen.

Det er synd å si at Carl von Linné (1707-1778) bidro med mye når det gjaldt soppene. Linnés store innsats var først og fremst systematikk og navnsetting av planter og dyr. Han beskrev, katalogiserte og systematiserte, men han eksperimenterte ikke og, motsatt Micheli, brukte han nesten aldri mikroskop. Videre tviholdt han på Aristoleles' tre riker; mineral-, plante- og dyreriket. Kanskje det var dette som gjorde at Linné mislikte soppene; de lot seg ikke greit plassere i noen av rikene. Ja, på Linnés tid var det ennå en utbredt oppfatning at sopper nesten ikke tilhørte den levende verden. I sitt berømte verk Species plantarum fra 1753, behandlet Linné noen få sopper og karakteriserte dem som planter. Men etterhvert forandret han mening. Dette fordi en viss baron Otto von Münchausen i 1766 hevdet å ha sett at når sporer fra røyksopper eller sotsopper fløt på vann, ville de svulme opp til dyreliknende baller, som igjen utvikla seg til muggsopp. Sopp var altså dyr! (Det baronen egentlig hadde observert var mikroskopiske flimmerdyr som alltid utvikler seg når organisk materiale, f.eks. soppsporer, blandes i vann og får stå i fri luft.) Linné ble begeistret for idéen og lot — uheldigvis — en av sine studenter forsvare avhandlingen Mundus invisibilus (Den usynlige verden) basert på Münchausens hypotese. I sin 12. utgave av Systema naturae fra 1767 tok han konsekvens av dette og puttet soppene i dyreriket, i slekta Chaos i klassen ormer (Vermes). (I dag vet vi at Linné var nærmere sannheten enn som så.)

Soppenes opptreden i dyreriket ble bare et kort mellomspill. Den franske soppforskeren J.B.F. Buillard (1752-1793) to kraftig til motmæle: "Hvis de som hardnakket avviser at soppene fortjener en plass blant skapningene i planteriket, ..., at de ikke har noen frø i det hele tatt, ingen stabile karakterer med hvilke de kan identifiseres, osv., hadde umaket seg å studere deres organisasjon, å følge dem i deres vekst, å analysere deres detaljer, og så sammenlikne dem, de ville utvilsomt rødme for denne feiltakelsen." — Seinere fulgte alle naturvitere dette synet; sopp er planter uten klorofyll. Et syn som ble urokket fram til nesten 1970.

Men hvorfra kom soppene? Poppet de opp av seg sjøl (generatio spontana) eller var de avhengig av å spire opp fra sporer. Til dem som hevdet første teori må det sies til deres forsvar at man ennå ikke hadde begrep om jordas alder (Linnés samtidige Leclerc de Buffon (1707-1788) anslo at jorda var 75000 år gammel), ei heller om arvelighetsteorien eller organismenes tilblivelse. Det er i dag lett å ta ting for gitt. Men vi må huske på at vår moderne biologi (f.eks. læren om slektskapet mellom organismene) bygger på flere moderne banebrytende vitenskapelige erkjennelser: f.eks. evolusjonsteorien formulert av Charles Darwin (1809-1882) i Origin of Species fra 1859; forståelsen av mikrobenes liv på bakgrunn av Louis Pasteurs (1822-1895) eksperimenter; oppdagelsen av arvelighetsteorien gjort av Johann Gregor Mendel (1822-1884) i 1865; og avsløringen av molekylstrukturen til alle levende organismers arvestoff, deoksiribosenukleinsyre (DNA), gjort av blant annet James Watson og Francis Crick i 1953.

Til tross for oppdagelsen av sporespriringen gjort av Micheli og den seinere italieneren Lazzaro Spallanzani (1729-1799), forble de fleste urokket i troen på at sopp kunne dannes av død materie. Sjøl ledende soppforskere som nederlenderen Christian Hendrik Persoon (1761-1836) og svensken Elias Magnus Fries (1794-1878), kjent for sine banebrytende arbeider med å navnsette og systematisere soppene, trodde at i det minste noen av dem kunne oppstå spontant. Dødsstøtet for generatio spontana kom med Louis Pasteurs arbeider. I blant annet sine banebrytende avhandlinger over gjærsoppene, Etudes sur le Vin og Etudes sur la Biere fra henholdvis 1866 og 1876, viste han med all tydelighet at en steril kultur forble steril. Liv kunne altså ikke oppstå av død materie! — Og legg merke til, ved denne avgjørende oppdagelsen spilte soppene igjen hovedrollen.

Soppriket
Som nevnt var det opplest og vedtatt at soppene tilhørte planteriket, til tross for at de har særtrekk svært forskjellig fra resten av plantene. Soppene mangler klorofyll og har ikke evne til fotosyntese. De må, lik dyr, utnytte ferdiglaget organisk materiale, og kan ikke som plantene produsere dette av vann, karbondioksid og mineralnæring ved hjelp av sollys. De fleste soppene har eiendommelige, trådtynne celler, hyfer, som verken fins hos planter eller dyr. De har ytre fordøyelse, og de kan bryte ned substanser som dyr ikke kan utnytte. Trass alt dette, forsvarte man soppenes plassering i planteriket fordi soppene formerer seg med sporer og fordi cellene har cellevegg (riktignok av kitin — som gjenfinnes i dyreriket — ikke cellulose som hos plantene). Den første som brøt med den konvensjonelle todelingen av det levende, var den tyske biologen og darwinisten Ernst Haeckel (1834-1919). Han opprettet protistriket i tillegg til plante- og dyreriket. Protistene omfattet ei rekke mikroskopiske eller enkelt bygde organismer som f.eks. bakterier, urdyr, slimsopper og svamper, men ikke sopper. Haeckel plasserte dem fortsatt i planteriket, under det merkelige navnet Jnophyta. Den personen som opprettet soppriket for aller første gang, later til å være vår egne, originale mykolog Olav Sopp (1860-1931) (blant annet ansatt som laboratoriedirektør ved Ringnes bryggeri i Kristiania). I boka Hverdagslivets soplære fra 1911, beregnet på "skolekjøkkenlærerinder", setter han opp "Det tredje rige", soppriket, sidestilt plante- og dyreriket. Riket hans inkluderte riktignok mer enn det vi i dag regner som sopp. I følge ham omfattet det bakterier, slimsopper og "traadsoppe", dvs. sopper med hyfer. De to første settes nå i andre riker, bare sistnevnte omfatter dagens sopprike. Vi skal imidlertid merke oss at Olav Sopp var 36 år tidligere ute enn han som har fått den offisielle æren for soppriket, Robert Whittaker (1924-1980).

Robert Whittaker laget femrikesystemet i 1947. Det omfatter bakterieriket (Monera), protistriket (Protista), dyreriket (Animalia), soppriket (Fungi) og planteriket (Plantae). Systemet fikk først innpass rundt 1970 som følge av en artikkel han skrev i Science i 1969, og det er fortsatt det som brukes i mange moderne lærebøker i biologi. Riktignok har moderne DNA-forskning vist at bakterieriket nok må deles i to, og at enkelte av protistene forsvarer sin plass i nye riker. Men grunnstrukturen i Whittakers femrikesystem er fortsatt like enkelt som det er genialt. Bakterieriket omfatter alle organismer uten cellekjerne (bakterier, blågrønnbakterier og erkebakterier). Protistriket omfatter alle encellete organismer med cellekjerne, både plante-, sopp- og dyreliknende former. For eksempel tilhører slimsoppene dette riket. De tre neste rikene omfatter hovedsakelig flercellete organismer med cellekjerne. Dyreriket har indre fordøyelse. Soppriket har ytre fordøyelse. Planteriket har fotosyntese. Fra soppenes forvirrende og dulgte vitenskapelige fortid har moderne forskning riktig vist at de verken er dyr eller planter, men en selvstendig livsytring likeverdig begge to.


© viten.com 2002