Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Pigmenter i sopp – naturens gave til fargere

Anna-Elise Torkelsen
Botanisk museum, Universitetet i Oslo
e-post: a.e.torkelsen@nhm.uio.no

 
Hva forbinder du med sopp? God mat - farlige gifter - unyttige, men fargestrålende skapninger i skogbunnen? Ja, slik er de også. Dessuten gir flere av våre alminnelige sopper vakre og holdbare farger til ull og silke - egentlig en utrolig fargerikdom som med sitt vell av varme nyanser overgår den tradisjonelle plantefargingen. Kan soppene gi alle spekterets farger? I prinsippet, ja, men blått kan være vrient å få til. Andre farger, for eksempel rødt og gult, går enkelt og greitt. Faktisk kan en og samme sopp gi både rødt og gult med utallige muligheter innenfor hovedfargene. Det er avhengig av mengde sopp, beisemiddel og vannets beskaffenhet. Å bedømme soppens egnethet som fargesopp bare ut fra utseende er ikke mulig - for eks. vil ikke pigmentene i den flotte røde hatten til rød fluesopp eller det gule pigmentet i kantarellen binde seg til ull- eller silkefiber. For at en sopp skal være en god fargesopp, må soppen inneholde et eller flere pigmenter, pigmentet må være løselig i vann, det må kunne binde seg tekstilfiber og fargen som oppnås må ha god lysekthet og være vaskeekte.

Sopp skaper glede og hygge, ikke bare rundt et trivelig matbord, men også rundt dampende fargegryter hvor spenningen øker i takt med arbeidet. Bruk av de kjøttfulle hattsoppene til å farge ull og silke har ikke så lang tradisjon som bruk av plantedeler (blader, bark, røtter), lav, skjoldlus og snegler. Sopper som vi vet ble brukt i tidligere tider både her i landet og i andre land er kjuker som knuskkjuke (Fomes fomentarius) og kanelkjuke (Hapalopilus rutilans); trollrøyksopp (Pisolithus arhizus) og indianernes velkjente Echinodontium tinctorium. Sistnevnte gir rødt, trollrøyksopp gir brunt, kanelkjuke gir fiolett og knuskkjuke halmgule og grønnlige nyanser.

Det var Miriam Rice i California, USA, som i begynnelsen av 1970-årene eksperimenterte med ulike kjøttfulle, kortlevede sopper, og hun fikk flotte farger på ullgarn. Hun skrev to bøker om soppfarging, og det er i sær den siste "Mushrooms for color" som har lagt grunnlaget for det jeg vil kalle "den moderne soppfargingen". Interesserte personer i Danmark, Sverige og i Norge grep boken begjærlig og gikk i gang med soppfarging. Det ble holdt kurs i soppfarging på lik linje med plantefarging, og her i landet er det Nyttevekstforeningen som har laget studieplaner for farging med sopp og gjennomført mange kurs. En av årsakene til at soppfarging er blitt så populær i Norden, er at våre boreale barskoger er rike på fargesopper - det er ikke mangel på materiale slik som det kan være andre steder i Europa.

Hva kan vi farge?
Animalske fibre som ull og silke er velegnet til soppfarging, og ull tar bedre til seg pigmentene enn silke. Derfor bruker vi som regel dobbelt så mye sopp i fargebadet når vi farger silke. Etter en silkefarging vil det være mye pigment igjen i fargebadet, og dette bruker vi gjerne til en porsjon med ull. Ull- og silkefibre består av proteinmolekyler med flere forskjellige kjemiske sidegrupper på molekylkjedene. Disse sidegruppene bestemmes av hvilke aminosyrer fibrene består av og kan være sure eller basiske. Dersom fargestoffet er surt vil det binde seg til de basiske sidegruppene, og dersom fargestoffet er basisk, vil det binde seg til de sure sidegruppene. Siden de animalske fibrene inneholder både sure og basiske sidegrupper, vil både sure og basiske fargestoffer binde seg til fibrene. Vegetabilske fibre tar dårlig til seg fargestoffene i sopp fordi disse fibrene består nesten bare av cellulose som har utelukkende sure sidegrupper. Bomull og lin lar seg bare farge med basiske fargestoffer, og siden det er de sure fargestoffene som dominerer i soppriket, så er fargene vi får bare svake avskygninger av det vi får på ull og silke. Fløyel som består av silke og viskose lar seg godt farge. Det samme gjør nylon, mens polyester er uegnet.

Røde farger
Kanelslørsoppene, en gruppe innen slørsoppene, slekten Cortinarius, oppfyller kravene som gode fargesopper. De er små til middelstore sopper som vokser i barskog, ren furuskog eller i blandingsskog, og finnes i hele landet. Hattfargen hos kanelslørsoppene er som regel brun til olivenbrun, men skivefargen kan variere fra sterkt blodrødt, til oransje og gult. Disse soppene inneholder flere både røde og gule pigmenter som gir oss både røde, oransje og gule farger på ull og silke. Den mengde sopp skal til for å få en ønsket farge, varierer fra art til art. Forholdet mellom sopp og tekstilfiber er viktig og avgjørende for resultatet. For kanelslørsopper gir forholdet 1:1 mellom tørket sopp og garn fine farger. Pigmentene i kanelslørsoppene er antrakinoner, for eks. de røde dermocybin og dermorubin, og har vært gjenstand for forskning helt fra 1925. Man var klar over at disse pigmentene er beslektet med de som finnes i krapp og cochenille som har vært brukt av plantefargerne i hundreder av år. Men det var først omkring 1970 at Miriam Rice var nysgjerrig nok til å prøve ut disse soppene i et fargebad - og hun fikk rødt - dette ga henne inspirasjon til å fortsette med utprøving av ulike sopper. Viktige arter med røde skiver er: Blodrød kanelsørsopp (C. sanguineus), rødskivekanelslørsopp (C. semisanguineus) og mahognykanelslørsopp (C. phoeniceus).

Gule farger
Gule fargestoffer er det ingen mangel på i naturen, hverken i plante- eller soppriket. Blant kanelslørsoppene har vi arter med oransje og gule skiver som gir holdbare gule farger. Kanelslørsopp (C. cinnamomeus) har oransje skiver og sennepslørsopp (C. croceus) har gule skiver, og forholdet mellom tørr sopp og garn er også her 1:1. Foruten kanelslørsoppene gir også rørsopper gule farger. Dette er middelstore, kjøttfulle sopper som har et rørlag på undersiden av hatten. De rørsoppene som er velegnet til farging har rødt, gult eller grønnlig rørlag. Det er i rørlaget at mesteparten av pigmentene, bl.a. xerocomsyre, variegatsyre og bovikinon, er samlet. For eks. gir rørlaget fra steinsopp, (Boletus edulis), en flott gul farge. Farger vi med rørsopper trengs det forholdsvis mye sopp; forholdet mellom tørket sopp og garn er minst 2:1. Men rørsopper er det mange av, de forekommer i hele landet, og de er lette å samle. En blanding av forskjellige rørsopper gir også spennende nyanser. Rørsopper som er egnet til farging er: Pepperrørsopp (Chalciporus piperatus), sandsopp (Suillus variegatus), seig kusopp (S. bovinus) og blodrørsopp (Boletus luridiformis).

Andre kjøttfulle sopper som skjellsopper (Pholiota), svovelsopper (Hypholoma) og sleipsopper (Gomphidius) gir også gule farger, men disse fargene er ikke særlig lysekte. Det anbefales derfor å satse på kanelslørsoppene og rørsoppene for å få varige farger.

Av harde treboende sopper, kjukene, har vi flere som gir gule farger. Den aller beste er gulrandkjuke (Phaeolus schweinitzii). Den er ettårig og vokser ved foten av furu- eller lerketrær, mest kjent i sørlige deler av landet. Den inneholder hispidin, et sterkt gult pigment. I slekten ildkjuker (Phellinus) er det flere arter som er velegnet til farging - det krever bare stor innsats for å dele soppene opp i passende biter, "sleggemetoden" anbefales. Ildkjukene inneholder også hispidin. Granstokkjuke (P. chrysoloma) gir like sterke og intense gule farger som gulrandkjuke. I Trøndelag kan denne arten opptre i store mengder. Gulfargen er derfor døpt Trøndergul. Forholdet mellom tørr sopp og garn når man bruker de nevnte kjukene varierer, 10:1 for ildkjuker og 1:3 for gulrandkjuke.

Fiolett og blått
Fiolett - en like ettertraktet farge som rødt - får vi fra kanelkjuke. Dette er en liten uanselig, gulbrun, myk, ettårig kjuke som vokser på greiner av ulike løvtrær, vanligst rogn, hassel og bjørk. Opptil 20% av soppen består av den brune forbindelsen polyporsyre som ved koking i lut eller salmiakk blir kraftig fiolett og gir fiolette farger til alun- og tinnbeiset garn. For å oppnå en flott fiolett farge på ull, er det tilstrekkelig å bruke 15 g tørr sopp til 100 g garn. Polyporsyre tilhører terfenylkinonene sammen med bl.a. thelephorsyre og atromentin. Thelephorsyre forekommer hos brune piggsopper, arter i slekten Sarcodon og hos fingerfrynsesopp (Thelephora terrestris). Thelephorsyre, et brun stoff, er tungt oppløselig i vann, blir blå til gråblå i lut eller salmiakk og gir blå farger til ull.

Den fiolette fargen vi får fra kanelkjuke er lysekte, mens de blå fargene fra piggsopper og fingerfrynsesopp er lite bestandige og avfarges ganske snart. Mengdeforhold mellom sopp og garn når det gjelder piggsopper er 20:1, og noen ganger bruker man sterkere fargebad, 40 ganger så mye tørr sopp som garn. Det er vanskelig å få til holdbare blå farger med pigmenter fra naturen. Hvis man vever billedvev og legger mye arbeid i dette, så skal man velge sitt fargete garn med omhu.

Grønne farger
Atromentin, er en terfenylkinonforbindelse som forekommer i fløyelspluggsopp (Paxillus atrotomentosus). Dette er en brun sopp hvor stilken er kledd med brunsvart "fløyel". Den vokser på stubber av bartrær, helst furu. Når vi koker denne soppen i vann får vi en vakker kirsebærrød fargesuppe, men garnet vi legger i suppen, blir ikke rødfarget. Det kan bli svakt fiolett, men oftest blir det grått. Bruker vi imidlertid jernbeiset ull eller silke, får vi frem ulike grønne nyanser. Forholdet 1:2 mellom tørr sopp og garn gir en vakker grønnfarge. Økes soppmengden får vi mørkere grønne farger, og et meget sterkt fargebad gir nesten svart farge på ull.

Både gulrandkjuke og rørsoppene som er nevnt under gule farger, vil gi spennende grønne nyanser når garnet eller silken vi ønsker å farge er beiset med jern. Det brukes samme forhold mellom sopp og garn som for å få gule farger.

Brunt, grått og svart
Trollrøyksopp, en sopp som gir brun farge og har lang tradisjon som fargesopp i andre land, er uhyre sjelden i Norge, bare kjent fra ett eneste voksested. Derfor må vi bruke andre sopper. Fra tjærekjuke (Ischnoderma benzoinum) som vokser på granstubber får vi flotte brune farger. Den inneholder mye pigment så forholdet mellom tørr sopp og garn er 4:1 er tilstrekkelig. Hvilket eller hvilke pigment som tjærekjuke inneholder er ukjent. Brukes et sterkt fargebad, forholdet tørr sopp og garn 20:1, av rødrandkjuke (Fomitopsis pinicola) får vi også brune nyanser, nesten svart. Rødrandkjuke vokser på gran og inneholder det rødbrune pigmentet fomentariol. Både tjærekjuke og rødrandkjuke er kjent i store deler av landet. Fløyelspluggsopp gir grå farger, men vi kan også få svart fra denne soppen hvis vi bruker et meget, meget sterkt fargebad.

Flere av kanelslørsoppene kan med kopper- eller jernbeiset garn også gi grå, brune eller nesten svarte farger, avhengig av styrken på fargebadet.

Beising
Beising av garn vil si at man legger garnet i et bad med oppløste metallsalter som vil binde seg kjemisk til tekstilfibrene og øker pigmentenes mulighet til å binde seg til fibrene. Vi oppnår kraftigere og mer lysekte farger. De vanligste beisemidlene er alun (kaliumaluminumsulfat), tinn (tinn-2-klorid), kobber (koppersulfat) og jern (jern-2-sulfat). Alun og særlig tinn gir mer lysende og sterke farger til ull og silke, mens kopper og jern gir mørkere farger. Farger man med en sopp, for. eks. rødskivekanelslørsopp, og legger forbeiset garn (fire forskjellige beiser) samt ubeiset garn sammen i fargebadet, vil resultatet bli garn med nyanser fra rødt, brunrødt til nesten svart.

Soppfarging – enkel oppskrift
Frisk eller tørr sopp, deles opp eller knuses. Soppen kokes i vann i en time, siles fra og fargebadet settes til avkjøling. Fuktig ullgarn eller silke legges i fargebadet som enten er kaldt eller holder ca 30-40°C. Fargebadet varmes opp og når temperaturen er nådd 80°C, beregnes fargetiden. Den er vanligst er ca en time. Garnet må være i bevegelse under fargingen ellers kan det bli skjoldet. Etter endt fargetid avkjøles garnet i fargebadet, skylles deretter i flere vann og henges så til tørk. Det vil som regel være mer pigment igjen i fargebadet, derfor kan dette brukes en eller flere ganger til.

Frisk sopp – tørr sopp
For fargens skyld er det likegyldig om man farger med frisk eller tørr sopp, men de kjøttfulle soppene inneholder minst 90% vann. Ved bruk av frisk sopp må soppmengden derfor være 10 x større enn angitt for tørr sopp. Vi finner ikke alltid nok sopp til et bestemt fargebad på en innsamlingstur derfor tørker vi soppen eller fryser den ned og gjemmer den til vi har den tilstrekkelig mengden. Velutstyrte som vi er idag med dypfrysere og tørkeskap, kan vi gjemme de kjøttfulle soppene til det passer oss å koke en fargesuppe. Våre formødre, om de hadde kjent til disse soppenes utmerkede fargeegenskaper, ville hatt et konserveringsproblem. Av tradisjon samlet de lav og plantedeler (røtter, blader og bark) som ble lufttørket og lagret til de hadde tid til å farge. Kjøttfulle sopper egner seg ikke for lufttørking, råtner underveis, lukter ille og er lite anvendelige i en slik tilstand. Det er forståelig at det i tidligere tider ble brukt fargeemner som lot seg lufttørke, og at tørre, harde sopper derfor var de eneste som ble brukt sammen med lav.

Mer om fargesopper og soppfarging finnes på www.nyttevekstforeningen.no samt gis av forfatteren på epost e-post.


© viten.com 2002