Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Hva med sex etter dramatiske forstyrrelser eller i stressede miljøer?

Trude Vrålstad
Biologisk Institutt, Universitetet i Oslo
e-post: Trude.vralstad@bio.uio.no

 
Jeg tenker ikke på universitetsansatte, men på sopp. Ikke sopp generelt, men noen spesielle sopp som vi har studert i flere år i Professor Trond Schumachers gruppe ved Biologisk Institutt (Universitetet i Oslo). Jeg snakker heller ikke om stress og forstyrrelser slik vi bruker disse begrepene i dagligtalen, men slik økologene bruker begrepene i faglig sammenheng. Et stresset miljø kan være et ekstremt vanskelige eller giftig voksested, og forstyrrelser kan være katastrofale hendelser som vulkanutbrudd eller skogbrann. I løpet av evolusjonens gang har en rekke organismer tilpasset seg og til dels gjort seg avhengig av stress og forstyrrelser. Denne artikkelen handler om to spesielle sopp, den kan bare ha sex etter en real skogbrann, den andre lykkes best i sterkt tungmetallforurenset jord.

De fleste oppfatter sopp som det vi ser i skogen om høsten, spiselig eller ikke spiselig. Noen har også stiftet bekjentskap med sopp i kjøleskapet, i brødboksen, på badet, i underlivet eller mellom tærne. Det knytter seg mange og sterke følelser til sopp, men det vi ser av soppen er som regel kun en liten del av hele soppindividet. Fruktlegemene vi kan plukke i skogen og nyte til middag er egenlig bare et lite ”sexorgan” (det organet hvor det dannes sporer ved seksuell formering). Resten av soppen finner vi som sopptråder (hyfer) under jorda, i død ved, inne i røtter osv. Hos noen arter kan ett enkelt soppindivid bre seg utover mangfoldige kilometer under jorda med et fruktlegeme stikkende opp hist og her. Noen sopparter er frittlevende, andre parasitter inne i eller utenpå andre organismer, og noen lever i symbiose med planterøtter og danner ”sopprot” (mykorrhiza) hvor sopp og plante utveksler næring med hverandre og er avhengig av hverandres tjenester. Sopplivet under jorda er større og mangfoldigere enn det er mulig å tenke seg, og soppenes rolle som nedbrytere og leverandører av plantenæring er en forutsetning for et fungerende økosystem. DNA teknologien utviklet seg for fullt i løpet av 1990-tallet, og også vi som forsker på sopp har fått stor glede av det. I løpet av de siste årene har vi fått et uvurderlig arbeidsverktøy til å påvise sammenhenger som før ikke lot seg identifisere. En sopptråd i jorda eller inne i en planterot var tidligere ukjent fordi den mangler fruktlegemenes kjennetegn, men nå kan vi finne dens genetiske kode ved hjelp av DNA sekvensering. Slik kan en ukjent del av et soppindivid identifiseres (bestemmes til art eller plasseres i soppenes slektstre), og vi kan få en idé om hva de ulike artene faktisk driver med f.eks. under jorda. DNA teknologien brukt som verktøy for å påvise økologiske sammenhenger har skapt et nytt og spennende fagfelt; molekylær økologien, og det er fra en molekylær økologisk vinkel jeg har kommet til å studere sopp som foretrekker stressede eller forstyrrede miljøer.

Soppen som bare har sex etter brann
Skogbrann er en form for økologisk forstyrrelse som brått og brutalt forandrer et økosystem fra vital skog til en rykende askehaug. For de fleste tilstedeværende en skogbrann fatal, i hvert fall for de som levde over jordskorpa. Men forandringen åpner også for nytt og annerledes liv. Det varer ikke lenge før sopplivet våkner i askelaget etter en skogbrann. Det er ikke de vanlige skogsoppene som vokser opp, men spesielle sopp som aldri observeres andre steder enn nettopp på brannfelt og bålplasser. En av disse ”brannsoppene” er Gulbrunt Bålbeger eller Geopyxis carbonaria (Bilde 1) som den heter på latin. Allerede tre til fire uker etter en kraftig skogbrann dukker de første fruktlegemene av Bålbeger opp, og etter en tid dekkes den brente skogbunnen av oransje begre fra en halv til tre cm store. Etter den store skogbrannen i Maridalen (Turtermarka) sommeren 1992 som rammet 375 dekar blandingsskog, kunne vi observere opptil 1000 Bålbegre per kvadratmeter i kraftig brent granskog. Derimot vokste den ikke på de brente hogstflatene, og mye tydet på at den hadde en eller annen relasjon til gran.


Bilde 1

Mange myter er knyttet til brannsoppene, og teoriene for hvorfor de bare vokser opp etter brann har vært mange gjennom tidene. Man har antatt at soppene er avhengige av brann og/eller kull, og at de har sporer som ligger i dvale i jorda som trenger en real brann for å spire. Dette finnes det imidlertid ikke bevis for, og vi vet at sporene til Gulbrunt Bålbeger verken tåler eller trenger høy varme for å spire. Derimot påviste vi ved hjelp av molekylære metoder at Bålbegeret også finnes i symbiose med granas røtter i form av sopprot (mykorrhiza). På grunnlag av dette kunne vi sette fram en ny hypotese om livet til Bålbegeret som er annerledes enn tidligere antatt: Bålbegeret ligger sannsynligvis ikke i dvale i ett eller flere hundre år i håp om å bli vekket til liv av en brann. Den svever heller ikke hvileløst omkring i form av sporer på jakt etter kull og aske. Vi tror at Bålbegeret lever et relativt normalt soppliv i symbiose med granrøtter dypt nede i jorden der varmen fra en brann ikke er dødelig. Derimot vil samboeren (grantrærne) dø under en brann, hvilket betyr krise for soppen som nå ikke lenger får sukker fra planteverten sin. Bålbegeret må rømme eller dø, og den mest effektive måten å rømme på for en sopp er å ha sex, det vil si å lage fruktlegemer som produserer millioner av sporer (avkom) som kan fly med vinden til nye og friske skoger. Fruktlegemene av Bålbeger som spretter opp etter skogbrann kan med andre ord ses på som sopp på flukt fra sin døde samboer.

Soppen som trives med gift i matfatet
Har man først fattet interesse for sopp i spesielle miljøer er ikke veien lang fra et skogbrannfelt i Maridalen til en giftig slagghaug i Folldal. Slagghaugene etter kobbergruvedriften i Folldal er mange og store og består av finmalt materiale med et meget høyt innhold av tungmetaller. De ligner ørkener, og lukten av svovel stikker i nesa når man nærmer seg. Det er et lite tiltalende sted å leve og det er heller ikke mye som trives her, men noen få planter av furu, bjørk, vier, lyngplanter og gress vokser flekkvis i slagghaugene. Høye tungmetallkonsentrasjoner er som regel giftig for planter, men planter vokser allikevel ofte uproblematisk i sterkt tungmetallforurenset jord. Forskning har vist at plantene ofte får hjelp av sopp til å greie dette. Noen sopp kan nemlig akkumulere eller binde opp store mengder tungmetaller i sitt eget vev uten selv å ta skade av det, og når sopp med slike egenskaper også danner sopprot med planter kan de bidra til at tungmetallene i liten grad overføres til planten. På den måten kan planter vokse i meget giftig jord om de bare har de rette soppsamboerne. Det var derfor interessant å finne ut av hvilke sopp som fantes på røttene til plantene på slagghaugene i Folldal. De viste seg å være smekkfulle av sopprøtter av en spesiell type, for enkelhets skyld kaller vi den bare svart-og-hvit sopprot (Bilde 2).


Bilde 2

Soppen som danner denne sopproten identifisere vi ved hjelp av DNA sekvenser, og det viste seg å være en sopp som har sine nærmeste slektninger blant de små begersoppene i soppordenen Helotiales. Man har aldri funnet fruktlegemer av soppen som danner den svarte og hvite sopproten, og det er sannsynlig at den formerer seg på andre måter enn ved seksuell formering. Soppen danner også den karakteristiske svarte og hvite sopproten med bar- og løvtrær i i vanlig skog, men da i meget beskjedne mengder. Her blir konkurransen med alle de andre soppene trolig for stor for den. Derimot ser den ut til å ha funnet sitt Mekka i der konsentrasjonen av tungmetaller nærmer seg det dødelig for flertallet av alle organismer, inkludert de fleste sopp. Hvorfor denne soppen trives så godt med gift i matfatet er forsatt uklart, men den danner i hvert fall kullsvarte sopptråder fulle av melanin som gjør den motstandsdyktig mot økologisk stress generelt, og tungmetaller spesielt. Den er i så måte en spennende modellorganisme for videre forskning. Derfor reiser minst 100 kulturer av soppen sammen med meg og familien til Belgia i oktober for å bli studert og eksperimentert med i samarbeid med eksperter på fagfeltet. Vi ønsker å finne ut er om denne soppen har en viktig funksjon i forhold til å beskytte sine planteverter mot tungmetallforgiftning. Sopp som har denne evnen kan nemlig kunne brukes til å beskytte yngleplanter som skal plantes ut for å revegetere områder forurenset av tungmetaller fra industrien.


© viten.com 2002