Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Verden i steinene
Det steinene vet

-om steinmotivet i Tor Ulvens forfatterskap

Asbjørn Stenmark
Litteraturviter fra Univ. i Oslo

 
Når en leser den norske forfatteren Tor Ulven (1953-1995), blir en raskt slått av hvor ofte steinen får en dikterisk behandling i tekstene hans. Ulvens forfatterskap fremheves da også som uhyre konsekvent. Han vender stadig tilbake til de samme temaene - smerten ved å være til og den endelige utslettelsen i døden - og de samme motivene: solen og jorden, lys og mørke, stranden og havet, skjeletter og knokler, spor og rester, ansikt og hender, skjell - og altså steinen. Denne konsekvensen i billedbruken faller imidlertid ikke sammen med den tematiske konsekvensen. Når et motiv, for eksempel en stein, dukker opp i en ny tekst, står det ofte i forbindelse med helt nye tanker og ideer. Og det er kanskje nettopp derfor slike gjenstander må trekkes frem igjen og igjen. De tilbyr en innfallsvinkel til nye innsikter. Steinen blir således ypperlig næring for den dikteriske utsigelsen. I denne teksten skal det nettopp dveles ved dette poenget. At steinen i Tor Ulvens forfatterskap for det første innehar en tilnærmet overordnet posisjon, for det andre at steinen står i forbindelse med flere ulike tematikker og optikker i Ulvens lyriske univers.

At Tor Ulven tilskriver steinen en særegen kraft, kommer tydelig til uttrykk i dette diktet fra samlingen Søppelsolen (1989):

Du trodde kanskje dette

var alt.

Vi skal skru deg
ned gjennom deg selv;

du skal si det
steinene vet

på norsk.

 Diktet er på mange måter et typisk Ulven-dikt, angstfylt og humoristisk på samme tid. Samtidig er det også litt atypisk i og med at det innehar en programaktig side; en kan lese det som dikterens refleksjoner over sitt eget prosjekt. Diktets "du" og "vi" lar seg riktignok ikke føre tilbake til noen reelle personer eller skikkelser. Like fullt synes duet å stå i forbindelse med en særegen utsigelse, atpåtil på norsk: Det skal si "det steinene vet". Dette foretaket virker problematisk, for ikke å si umulig. Å bli skrudd ned gjennom seg selv kan da heller ikke sies å være en smertefri prosess. Kanskje pålegges duet i diktet en monstrøs selvransakelse for å kunne gjengi noe ukjent. Eller dreier det seg om diktning som en utlegning av det ubeskrivelige? (Jf. den danske lyrikeren Søren Ulrik Thomsens diktum: "At være digter er at erkende, at kun det ubeskrivelige er værd at skrive og samtidig præcis det eneste, der umuligt kan beskrives og nettopp derfor må skrives - dvs: digtes.") Diktet overlater oss til to spørsmål: Huser steinen en egen viten? Og kan denne vitenen formidles videre?

En innvending melder seg nå mot de ovenforstående spørsmål med den største selvfølgelighet: Steiner taler ikke, de tenker ikke og kan følgelig heller ikke vite noe. Dette gjelder hele naturen for øvrig. Javisst. Men i litteraturen kan selv den mest bevisstløse lille småstein for en stakket stund få talens bruk. Et dikt av den polske Nobelprisvinneren Wislawa Szymborska bærer for eksempel tittelen Samtale med en stein. Diktets to midterste strofer lyder slik:

Jeg banker på steinens dør.
- Det er meg, slipp meg inn.
Jeg har hørt at det i deg er store tomme saler,
usette, vakre til ingen nytte,
stille, uten gjenlyd av noens skritt.
Innrøm at du selv vet litt om dette.

- Store tomme saler, sier steinen,
- men det er ikke plass i dem.
Vakre kan hende, men hinsides
dine fattige sansers smak.
Du kan kjenne meg, men aldri erkjenne meg.
Hele min overflate vender jeg mot deg,
hele mitt indre vender jeg bort fra deg.

 Gjennom det lyriske grepet prosopopeia har den døde steinen blitt tildelt en egen stemme, så vel som tanker og meninger. Den har blitt besjelet, menneskeliggjort, antropomorfisert. Besjelingen fremheves ofte som det litterære grepet par excellence, og for mange er den et slags bumerke som forteller om det en leser er et dikt eller ikke. Ideelt sett skal litterær besjeling eller prosopopeia bringe tingene nærmere menneskene. Litteraturen blir i et slikt henseende et redskap innen menneskehetens sivilisasjonsprosess, hvor vi bemektiger oss naturen. Slik naturen "temmes" gjennom jordbruk og såkalt foredling av dens ressurser, slik kan den også utnyttes litterært. Nå er det slett ikke alle som deler dette synet. For den franske essayisten, filmregissøren og romanforfatteren Alain Robbe-Grillet, vitner denne antropomorfiseringen om et humanistisk overmot. Forsøket på å etablere "en sjelenes bro" mellom menneskene og tingene, anser han for å være feilslått. Han viser til de berømte tingdiktene av poeten Francis Ponge, hvor døde gjenstander beskrives så detaljert at de får menneskelige egenskaper, og sier at disse diktene ikke fremlegger tingenes objektive væren, "men det mennesket kan legge inn i dem med sine egne tanker." Besjelingen bevirker altså ingen enhet mellom menneskene og tingene, men fremmer isteden den formidable avstanden mellom dem. Et lignende syn på forholdet mellom mennesket og naturen kommer til uttrykk i de siterte strofene fra Szymborskas dikt. Det lyriske jeg'et når ikke inn til steinen. Den har sitt indre vendt bort fra jeg'et, den vender det ryggen. Selv om steinen tilskrives en egen stemme, er ikke denne stemmen utpreget menneskelig:

- Jeg er av stein, sier steinen,
- og nødt til å holde meg alvorlig.
Gå vekk herfra.
Jeg har ingen lattermuskler.
 Diktet kan leses som menneskets overmodige forsøk på å minske avstanden til tingene, et forsøk som er dømt til å mislykkes. Tingene viser oss kun sin overflate, ikke sitt indre. Og det finnes intet sesam-ord som får steinen til å åpne seg. Avslutningsvis heter det:

Jeg banker på steinens dør.
- Det er meg, slipp meg inn.

- Jeg har ingen dør, sier steinen.

 Heller ikke hos Tor Ulven er steinene utstyrt med dører. De fremstår som like hermetisk lukket som steinen i Szymborskas dikt. Særlig taletrengte er de heller ikke. Og nettopp derfor er deres fascinasjonskraft så stor. I historien "Havet" fra Vente og ikke se (1994), er det nettopp steinens "indre" som tiltrekker seg oppmerksomhet. Skjønt den mildest talt voldsomme tankerekken favner også mye mer. Historiens jeg-forteller har nettopp fallt i tanker over en heisekran han ser fra vinduet sitt, og det slår ham at hva kranen heiser er noe han aldri vil få vite hva er:

...jeg kan bare sitte og betrakte den, omtrent som man kan betrakte en fjern planet og aldri få vite hvordan det ser ut der, eller man kan betrakte et vilt dyr i bur, og aldri få vite hvordan det er å være dyret selv, eller som jeg kan betrakte rullesteinen på kommoden og aldri få noen opplevelse av å være stein, en opplevelse i grunnen ingen, ved nærmere ettertanke, heller ikke steinen selv, blir forunt, ettersom en stein ikke har noe sanseapparat, og følgelig ikke kan ha noen opplevelse av hvordan det er å være stein, den har ikke noe ego, så å si, den er helt uselvisk, den kan bare betraktes utenfra og gjenkjennes som en stein, en rullestein; men ved nærmere ettertanke gjelder jo det samme for all vegetasjon, akkurat det samme for grønske på en råtten åre som for en kjempemessig, eldgammel eik på en bakketopp, slik at dikterens ønske om å være for eksempel en gran i skogen er umulig å oppfylle, for det finnes ingen som er en gran i skogen; å være en gran i skogen ville i grunnen være det samme som å være død, eller i hvert fall bevisstløs, et koma uten oppvåkning. O var jeg blott et koma i skogen, uten oppvåkning.

Den siterte tankerekken er et godt eksempel på den enorme assosiasjonsrikdommen i Ulvens prosa. Bilde følger på bilde, og objektet for fortellerstemmens refleksjoner er i stadig forandring: heisekran, planet, dyr, stein, vegetasjon, grønske, eik, gran, koma, død. Tankerekken berører sogar Nils Collett Vogts dikt "Var jeg blot en gran i skogen." Skjønt berøre, det er vel snarere slik at det pekes nese av dette diktet. Og derigjennom påpekes det umulige i besjelingen. I kraft av sin ikke-menneskelighet vender tingene oss sin utside. Steinens indre er utilgjengelig, ikke bare for menneskene, men også for steinen selv. Nyromantikerens ønske om å være en gran, identifiseres som et dødsønske, en innsikt som vel neppe hørte til opphavsmannens intensjoner. Likevel virker ikke den ikke-menneskelige tilstanden mindre attraktiv av den grunn. Steinen fremstår som uselvisk, den eier ikke noe "ego". Det ikke-menneskelige innehar en egen nøytralitet eller anonymitet. Og ikke rent sjelden fremstår dette som noe attråverdig i Ulvens diktning. Det er noe forlokkende ved steinen. Ikke slik at steinen gjør seg interessant med en mer eller mindre bydende tale. Tvert imot besitter den en knugende taushet. Steinen i historien "Havet" preges av hva fortelleren tildeler den i sine egne tanker:

Hvis bevisstheten, og den menneskelige par exellence, kan anses som bråk, en slags evinnelig, aldri hvilende støy, så finnes det i steinene og plantene en stillhet som i grunnen er ufattelig, en stillhet som er desto større som den ikke kan oppleves av noen. Ved nærmere ettertanke den samme stillheten som finnes inne i oss fra det øyeblikket vi igjen er blitt til livløs materie, ettersom ingen kan si: Jeg er en knokkel, slik en stein eller en flekk med grønske heller ikke kan si: Ego sum.

 Steinens stillhet er lik knokkelens stillhet; stillheten før og etter livet. I siste instans er det kanskje dette som ligger i uttrykket "det steinene vet": En umåtelig stillhet som ingen, ikke engang steinen selv, kan erfare. Som bevissthetssubjekter er vi prisgitt den aldri hvilende støyen. En støy som hos Ulven er direkte knyttet til smerte. Bevissthet er en tilnærmet negativ størrelse i det ulvenske univers. "Meningen er en plageånd," skriver han i et dikt. Jo større innsikt, desto større lidelse, desto mere støy. En mulig stillhet finnes i det prenatale, et slags umulig ikke-sted før fødselen. Betegnelsen det prenatale opptrer i flere av Tor Ulvens bøker, og ofte fremstilles det som et slags paradis. I Gravgaver (1988) omtales for eksempel dette bevisstløshetens rike som "den kongelige, prenatale alldumhet". Sitatet forteller noe om den autoritet det prenatale innehar hos Ulven, det er av kongelig byrd. Som paradis betraktet er det imidlertid ugjenkallelig tapt. I Stein og speil (1995) heter det blant annet: "Det går ingen vei tilbake til fraværet av mening. Om du så er stum og bare ser, har du fornuft i blikket." Som bevissthetsvesener med "fornuft i blikket" er vi avskåret fra den stillheten som tilskrives steinen. Den vil riktignok innfinne seg i de knoklene vi etterlater oss (og knokler kan vel sies å være en slags steiner?), men da har vår status som individer opphørt. Om knoklene skriver for øvrig Ulven i en kort og nådeløs tekst: "Skjelettet slutten på lidelsen i monumental form." Menneskelivet blir et slags helvete kilt inn mellom det prenatale og det posthumes paradistilstander. Steinen vitner således om en viten vi aldri skal erfare, samtidig som den bærer bud om vår forestående forsvinning (som vi heller ikke skal erfare). Den kan kanskje sies å være dødsbevisstheten i monumental form.

En kan altså vanskelig tale om en "temming" av naturen i Ulvens tekster. Hos Ulven lever naturen sitt eget liv, avskåret fra menneskene, og slik vil den fortsette også etter at det siste mennesket har gått over til knoklenes stillhet. Nå henter riktignok mange av Ulvens tekster sitt motiv fra kunstens verden. Og representerer ikke nettopp kunsten menneskets herredømme over naturen? Vil ikke for eksempel en statue av stein vitne om steinens underkastelse for mennesket? Det første av to dikt kalt "To keltiske steinskulpturer" besvarer spørsmålene med et rungende nei:

De står der
og venter.

Hodene deres
er rullet ut av
solformørkelser.

De har kapper
med hette
og ingen innvoller.

De står der
og venter.

På at du
skal
forvitre.

Steinskulpturene fremstår ikke som menneskeprodukter skapt for å hylle en eller annen menneskelig dyd eller idé. De bærer riktignok en menneskelig form, men diktet påpeker at likheten ikke er helt komplett: De har "ingen innvoller." En steinstatue med innebygde tarmer ville da også unektelig ha vært en kuriositet. Ved at det gis eksplisitt uttrykk for denne mangelen, fremheves skulpturenes ikke-menneskelige karakter. Når det dertil står at steinskulpturene "venter", blir spørsmålet om det dreier seg om en besjeling av skulpturene. Er det å vente en egen menneskelig egenskap? Denne ventingen finnes også i tittelen på diktsamlingen som diktet er hentet fra: Det tålmodige (1987). Da Tor Ulven i et intervju ble spurt om Det tålmodige representerer menneskene, benektet han dette: "Nei, det umenneskelige er det tålmodige. Steinene, gravsteinene er tålmodig. Ikke gravfølget." Steinen er tålmodig. Selv om steinskulpturenes tålmodighet skulle innebære en stenk av besjeling, er de fullstendig blottet for humanisme. De overlever oss, venter mens vi kreker oss av gårde mot graven.

 Tor Ulvens pessimisme er beslektet med den vi finner i skriftene til den tyske filosofen Arthur Schopenhauer. Alle ting er gjennomsyret av egen vilje, verdensviljen. Hos levende vesener manifesterer viljen seg gjennom viljen til liv. I et essay om Schopenhauer kommenterer Tor Ulven denne viljen til liv slik: "hvert individ (er) utstyrt med en individuell vilje som ustanselig kolliderer med andre viljer, som når en kreftcelles behov for ekspansjon krysser et menneskes ønske om et langt og lykkelig liv." Denne nådeløse og illusjonsløse verdensanskuelsen skinner igjennom i det meste av det Tor Ulven skrev. Verden er til syvende og sist ikke til for oss. Like fullt er det mange andre sider ved Ulvens forfatterskap. I en nylig utkommet monografi om Tor Ulven, Skjelett og hjerte (2000), fremhever forfatterne Torunn Borge og Henning Hagerup Tor Ulven som en humanistisk dikter. Som pessimistisk humanist, vel og merke. I monografien viser de til hvordan den nådeløse utleveringen av menneskelige grunnvilkår faller sammen med en medfølelse for det lidende mennesket. Også her er Ulven på bølgelengde med Schopenhauer: menneskets oppgave må være å minske den altomfattende lidelsen - og ikke øke den. Stiller man menneskelivets flyktighet opp mot steinens tålmodighet, synes enkelte Ulventekster å forsøke å holde fast ved det enkelte øyeblikket, å gi noe menneskelig et preg av stein:

SÅKALTE SINUSKURVER, spor i den myke havbunnen etter to dolkhaler som red på hverandre, paret seg, med andre ord, for tre hundre millioner år siden, den enes (hannens) halespiss litt lenger bak enn den andres (hunnens), derfor større utslag, derfor såkalte sinuskurver, i havbunnen som siden ble forvandlet til stein, liksom en forsteiningens magiker hadde rørt den med tryllestaven umiddelbart etter at dolkhalene gled forbi (og ørsmå puff av slam reiste seg i røykskyer langs linjene.) Forsteiningen, inngår den i det de kaller skaperverket (som om det var kommet noe storslagent ut av det)?

Fossiliserte håndflater med urgamle paringsspor innskrevet, de rører deg, våte og kalde (ikke våte og varme som innsiden av kvinnekjønnet), blindt, du grøsser. Mareritt, om sommeren, viklet inn i klamme dyner innsauset av smerte, kvalme labyrinter av kvelende tøy. Sengen, ennå uoppredd etter at dere lå med hverandre den morgenen i førsten av august, lakenene krøllet i visse mønstre som antydet kroppenes vridninger og rykk under samleiet. Men ingen levninger, selvfølgelig, etter de obscøne og vulgære ordene dere hvisket til hverandre, de som viser at dere ikke lenger er dyr.

Om denne teksten, fra Fortæring (1990), er en varm ("som innsiden av kvinnekjønnet") eller kald (som et fossil) tekst, vil kanskje variere i oppfatningen til hver enkelt leser. Svært kompleks er den i alle fall. Teksten synes å viske ut forskjellene mellom dyr og menneske. Fiskenes paring for tre hundre millioner år siden jevnstilles med parets hyrdestund i sengen en morgen i august. Her demonstreres også det fremtredende spormotivet i Ulvens diktning. I en rekke tekster blir ulike spor og avtrykk gjenstand for en omfattende granskning i form av et dikt eller en prosatekst. Sportematikken setter i gang et spill mellom fravær og nærvær. Et spor vitner om fraværet av noe eller noen som engang har vært nærværende. Det kan dreie seg om museumsgjenstander så vel som noe så trivielt som en tomflaske. Når Ulven, som i den siterte Fortæringsteksten, igjen benytter steinen, henger det sammen med dennes tålmodighet. Den bærer vitnesbyrd om noe som hendte for tre hundre millioner år siden. Samtidig setter den fossile steinen i gang minnet om et samleie. Alt settes på samme nivå: en hendelse fra tiden før de første menneskene er verken mer eller mindre nærværende enn en begivenhet for et halvt år tilbake. Forsteiningen er i så måte ikke-hierarkisk. Også augustmorgenens samleie blir i teksten gjenstand for en slags forsteining. Kroppene har etterlatt seg avtrykk i lakenet. Den siste setningen understreker imidlertid det som ikke har satt spor etter seg: de obscøne ordene som "viser at dere ikke lenger er dyr." Avtrykket i lakenene vitner om en "dyrisk" aktivitet, den samme aktiviteten som de fossilerte fiskene bedrev for tre hundre millioner år siden. I motsetning til det menneskelige får det dyriske varighet gjennom det tålmodige. Paradoksalt nok er det nettopp det menneskelige minnet som setter i gang disse koblingene. Samtidig kjennetegnes jo det animalske ved at det ikke erindrer. Den dyriske eksistensen er en øyeblikkseksistens og dermed attråverdig, siden dyrene heller ikke kjenner til noen dødsbevissthet. Et paradoks ligger også i de menneskelige ordenes natur. De er obscøne og vulgære, på et vis dyriske. Forsteiningen og refleksjonene omkring den, underminerer således hierarkiske tankemodeller som menneske/dyr og fortid/nåtid. Bildet med tryllestaven til "forsteiningens magiker" gir assosiasjoner til eventyrsjangeren. Så er det da også en fantastisk prosess som beskrives. Forsteining er på et vis synonymt med forsvinning, et annet foretrukket ord i Ulvens diktning. Forsteiningen er dertil også en skapende prosess i og med at forsvinningen avstedkommer et forsteinet avtrykk. Det organiske går over i noe uorganisk. Teksten fokuserer på nettopp dette eventyrlige øyeblikket, hvor forsvinning og dannelse blir ett. Forsvinningspunkt heter en diktsamling Ulven ga ut i 1981. Der heter det blant annet: "Forsvinning/er/dannelse." Denne kontinuitetstanken finnes i mange av Ulvens tekster, blant annet i hans eneste roman med den megetsigende tittelen Avløsning. Det øyeblikket når noe opphører å eksistere, forsvinningspunktet, tildeles en egen kraft. Unnfangelsen kan være et slikt punkt, i og med at den opprinnelige sæd - og eggcellen forsvinner, så å si mister sin egen individualitet. Et annet er dødsøyeblikket.

En annen forsteiningstekst finnes i Stein og speil (1995). Tonen er her noe muntrere, ja nærmest litt skøyeraktig:

For femogtredve millioner år siden ble en edderkopp og en gresshoppe sittende fast, ved siden av hverandre, i den samme kvaen, som hardnet: en ravklump. Et skjebnefellesskap, om man vil. De sitter fremdeles fanget der, man kan se dem begge inne i den varmgule, lysgjennomtrengelige steinen. Samt en luftboble, femogtredve millioner år gammel luft. Jeg kunne tenke meg å lage et smykke av ravet, og henge det rundt halsen din. En gave fra før menneskene fantes, til deg. Jeg liker tanken på millioner år gamle insekter nær huden din. Spør meg ikke hvorfor.

 Denne steinen er både lys og varm, og det er som om steinens varme smitter over på tekstens jeg. (Eller er det jeg’et som skjenker steinen av sin egen varme, sin forelskelse?) Her er det da også en stein som vender menneskene noe av sin innside. Insektenes skjebnefellesskap varsler om en mulig forening mellom jeg’et og du’et i teksten. Sett i lys av de andre steintekstene, kan man kanskje her tale om en forsoning mellom Det tålmodige og mennesket. En nærhet i alle fall: "millioner år gamle insekter nær huden din." Og viktigere: teksten peker mot et mulig fellesskap i det dennesidige.

Steinmotivet i Tor Ulvens forfatterskap er både konsekvent og mangefasettert. Steinen bærer i seg den tålmodige ventingen så vel som en slags øyeblikkseksistens (jf. fossilenes gjengivelse av en fastfrosset scene). Felles for disse er at det i begge tilfeller dreier seg om noe utilgjengelig for menneskene. Tidserfaringen som ligger i den menneskelige bevisstheten er noe radikalt annet enn Det tålmodiges varighet og øyeblikkets preg av ikke-tid. Steinen utgjør i så måte et "utenfor" i forhold til vår bevissthet. Likeledes befinner vi oss, for å låne et uttrykk fra Foucault, "utenfor det utenfor". Den bevisstheten som uavlatelig lar sine tanker kretse rundt steinens utside og innside i Ulvens tekster, markerer steinen som en grense. Et utdrag fra et prosastykke i Fortæring understreker dette:

Etter frokost hadde de gått langs stranden, og de la merke til at noen av steinene (for det meste under vannet) var helt svarte, mens andre var helt hvite, en hard skorpe av lav, nesten umulig å skrape av, selv med kniv, som om grensen mellom organisk og uorganisk gikk gjennom de steinene, eller snarere ble utvisket der.

Steinen utgjør grenseskjellet mellom liv og død, og vi kan legge til: mellom bevissthet og ikke-bevissthet. Det bevisstløse eller meningsløse fremstår ofte som en kilde som ved en eventuell tilegnelse så å si ville stille all tørst. Denne grenseproblematikken er nærværende i "Utstilling I", åpningsteksten i Stein og speil. Den bærer undertittelen "Utkast til minnesmerke":

Monumentet er et monument over sin egen glemsel. Og får mening først når det ikke finnes noen som kan gi det mening. Det er steinen du holder i hånden. Som du aldri når inn til. Bare speilet viser alltid riktig tid. Når steinen speiler seg, er det ikke av forfengelighet. Speilet røper alt, steinen ingenting. Som stein og speil er det du helst vil vite.

 I Skjelett og hjerte kaller Torunn Borge og Henning Hagerup, med rette, disse linjene for "en av de mest uutgrunnelige tekstene Tor Ulven skrev." Den virker innbydende og lukket på samme tid - som en stein, kunne man legge til. De korthugde setningene etablerer flere pauser i teksten, noe som bevirker en egen ro. Samtidig slås en av følelsen av at det er noe uhørt viktig som formidles i akkurat denne teksten. Den fremstår som en lignelse eller gåte. Og søker man etter gåtens nøkkel, er det som den svarer med et ekko fra Szymborskas stein: "Jeg har ingen dør." Hva er et monument over egen glemsel? Kanskje er det et slikt monument de ventende keltiske steinskulpturene i samlingen Det tålmodige utgjør. Gjennom sin tålmodighet har de overlevd den tiden som skapte dem. Slik innehar de en egen mening, en mening vi "aldri når inn til." Monumentets mening er den meningsløshet det utgjør i vår glemsel. Det meningsløse er også til stede i speilet som alltid viser "riktig tid." Speilet er alltid på høyden med det enkelte øyeblikk, i motsetning til menneskene "med fornuft i blikket." Samtidig røper det alt. Om kunsten heter det ofte at den "speiler" virkeligheten. Det den gjengir er imidlertid alltid et utsnitt, et fragment. En fullstendig gjengivelse, om det så var av den ynkeligste trivialitet, er i grunnen umulig. Speilet er privilegert i dette henseende. Det utgjør en totalitet av viten, en viten som imidlertid står i forsvinningens tegn i og med at speilet til enhver tid kun gjengir et enkelt øyeblikk. Steinen og speilet utgjør noe umulig. De peker mot en viten som unnslipper oss og en tid hvor vi ikke lenger er. Og det er dette vi "helst vil vite."

Disse refleksjonene over åpningsteksten i Stein og speil yter på ingen måte teksten rettferdighet. Den rommer så mye mer, er knyttet til så mange andre temaer i Ulvens forfatterskap. Lik steinen og speilet røper den alt og ingenting. Sett i forbindelse med den grensetematikken som ligger i Ulvens steinmotiver, blir imidlertid et enkelt utsagn som "steinen du holder i hånden" ladet med intensitet. I all sin enkelhet og ro rommer dette bildet en stor konflikt. Den menneskelige hånden berører den ikke-menneskelige steinen som den aldri kan nå inn til. En likhet med steinen lykkes først i døden. Da er imidlertid ikke lenger hånden en hånd, men en knokkel. Dette bildet kan leses som Tor Ulvens versjon (eller konkresjon) av den berømte scenen i Shakespeares Hamlet: Den danske prinsen som med Yorricks kranium i hånden avleverer den store monologen om væren og intet.

Når vi nå har banket på steinens dør i Ulvens forfatterskap, er det i håp om i hvert fall ha kommet litt nærmere den særegne vitenen som stråler ut fra tekstene hans. Det er en dunkel form for viten. Med sine voldsomme sprang ut i det uendelige mørket utenfor det menneskelige, kan den være vanskelig å forstå. Likeledes er det lite oppløftende sider ved den menneskelige tilværelsen som ligger nedfelt i den. Men vi skal ikke avslutte her. Vi skal slutte med et annet dikt av Tor Ulven, fra samlingen Forsvinningspunkt. Også her møter vi hånden og steinen, samt ønsket om å være en stein. Diktets siste linjer skisserer imidlertid et alternativ, utenfor steinens stillhet:

Være vann i

vannet.

Være stein i

steinen.

Eller elske hånden
som griper steinen

under vannet.


Noter:

Torunn Borge og Henning Hagerup: Skjelett og hjerte.
En bok om Tor Ulven. Oslo 1999.
Alain Robbe-Grillet: For en ny roman. Oslo 1971.
Wislawa Szymborska: Utsikt med et sandkorn. Oslo 1996.
Søren Ulrik Thomsen: Mit lys brænder. København 1985.
Tor Ulven: Forsvinningspunkt. Oslo 1981.
Tor Ulven: Det tålmodige. Oslo 1987.
Tor Ulven: Gravgaver. Oslo 1988.
Tor Ulven: Søppelsolen. Oslo 1989.
Tor Ulven: Fortæring. Oslo 1991.
Tor Ulven: Vente og ikke se. Oslo 1994.
Tor Ulven: Stein og speil. Oslo 1995.
Tor Ulven: Essays. Oslo 1997.
"Motgift", intervju med Tor Ulven, i Alf van der Hagen: Dialoger 2. Oslo 1996.



© viten.com 2000