Startsiden
Ny viten
Tema:
Norge
Hukommelse
Mennesker & dyr
Katastrofer
Stein
Tverrfaglighet
Redaksjonen
Kontakt oss
viten.com
Arkiv
|
|
Tema:
Verden i steinene:
|
Henrik Treimo og Henrik Svensen
Sosialantropologisk Inst. & Inst. for Geologi, Univ. i Oslo
|
Hagbart Solløs (f. 1951) jobber
for tiden i et steinbrudd på Vestlandet, der han skulpturerer steintypen
Gabbro til et monument over Trollstigen. Solløs sine utsmykningsarbeider
er blant annet å se på Norges Fiskerihøgskole i Tromsø
("Opprinnelse", 1995), i Sundalsøra ("Lys-Vann-Energi", 1996), ved Åssiden
Tekniske Fagskole i Drammen ("Imagination", 1992) og på Yoúngstorget i Oslo
("Pax", 1997).
Fra det bløte til det harde - fra det figurative til det abstrakte
Vi møtte Solløs ved hans hjem ved havet, på Hvaler (Østfold), for å snakke
med han om stein og hans forhold til stein. Vårt første spørsmål var;
Hvorfor stein?
- Jeg har vokst opp med et steinbrudd som leikekasse. Jeg er født i Alta,
men flyttet tidlig til Nedre Eiker, ved Drammen. Lukten fra kalksteinsbruddet
der sitter igjen enda, så noen år på landbruksskole hvor jeg luktet litt på
geologi. Videre gikk det i retning av kunst. På Kunst og håndverksskolen
jobbet jeg mye med keramikk, det er jo en prosess der man brenner leire
til stein - en slags rask evolusjon, eller en "instant evolution". Men i
keramikk er man avhengig av sentrifugalkraften, og jeg ønsket vel heller å
modellere selv. På Akademiet jobbet jeg med mange materialer, deriblant stein.
En studietur til Italia, der vi jobbet med klassiske marmorskulpturer, var
en viktig inspirasjon. Vi besøkte de bruddene Michelangelo hadde jobbet i,
med dype ganger inn i fjellet.
- Da jeg kom hjem etter oppholdet i Italia var det naturlig for meg å
velge norsk stein å jobbe med, særlig harde bergarter som gir mer motstand
enn den bløte marmoren.
Medførte dette en ny måte å jobbe på?
-Ja, det bar i retning av et mye enklere formuttrykk. Hardere stein gir
enklere og mer abstrakte former. Basalt og diabas er steintyper jeg liker
å jobbe med, og deres hardhet gjør at skulpturene holder lenger, ikke
bare tidsmessig, men også emosjonelt og visuelt, sier han. Det er viktig
at skulpturene treffer betrakteren og skaper undring og nysgjerrighet.
Solløs tenker en kort stund og memorerer; -jeg ble grepet av
"steinbasillen". Vi forstår dette som en antydning i retning av at stein
ikke er et dødt materiale...
Solløs' atelier er spredt utover bakken. En mengde stein ligger
tilsynelatende tilfeldig plassert, i den posisjonen de havnet i da de ankom.
Andre steiner er plassert i idémessige formasjoner. Et telt skydder for
vær og vind. Her inne står han når han arbeider seg gjennom den
møysommelig prosessen det er å bearbeide en ru flate til en polert flate.
En prosess som består av 10 trinn, og krever et arsenal av verktøy;
pressluftbor, meisler og slegger, rondeller og slipepapir. Noen av
steinene som ligger her har polerte flater, andre er ubearbeidet.
- Solløs karakteriserer skulpturering av stein som en tålmodighetsprosess,
som kan bestå i sliping og polering i flere måneder. Men man blir
tålmodig av å jobbe med langsomme prosesser, og han karakteriserer
seg selv som en person med et passende lynne. Dette er noe annet enn
konseptuelle kunstformer og performance, der man får raske resultater.
Til tross for at han, som han selv uttrykker det, "føler seg litt etter",
i kunstverden som steinskulptør, føler han ingen umiddelbar trang til
å gå utover stein. Selvom han har tenkt på å kombinere stein med tre,
for å øke kontrasten mellom det harde og det bløte, føler han at stein
inneholder nok utfordringer og muligheter. Men det han liker ved stein
er å jobbe med kontrastene, de eksakte geometriske formene og de rå
flatene. Både arbeidet med skulpturene og oppfattelsen av dem er
langsomme prosesser. På en måte kan det sammenliknes med å støpe i
bronse, men på den annen side så skjer det noe hele tiden i stein.
Stein er hard og med en tetthet nesten som glass og jern, men samtidig
har den et mye mer levende uttrykk - et eget liv, og er et varmere
materiale, sier han.
Fra stein til skulptur
- Solløs har to forskjellige tilnærmingsmåter til å forme en stein
til skulptur; dialog med steinen (en klisjè i følge ham selv), og
transformasjon. Den siste innfallsvinkelen er karakterisert ved at han
har en visjon eller idé på forhånd som former og forandrer
steinen - man påtvinger steinen en form. I den første innfallsvinkelen
handler det om å finne former i steinen - man lar seg lede av materialet
ut fra dets egenskaper, tekstur og struktur.
Stein må være et uregjerlig materiale å arbeide med, har man først
hugget så er det ingen vei tilbake? Mye endres underveis, men har man
laget en modell, så må en holde seg til ideen - og kopiere modellen.
Han nevner at steinskulpturering på engelsk kalles for "carving", som
kan oversettes til; å modellere ved å fjerne, det representerer
ytterpunktet i forhold til skulpturering i leire.
Vi kommer tilbake til de polerte og de røffe flatene. Om arbeidet
sitt forteller Solløs at han beveger seg i spenningsfeltet mellom
disse to flater. Han liker å jobbe "organisk", i kontrast til de
harde linjer. Det skaper innhold og dynamikk - og mening. I tillegg
til disse påtvugne former har steinen også "et eget liv". Noen er varme,
som for eksempel rød granitt, andre er blå, slik som Larvikitten.
Larvikitten beskriver han i termer som "homogen" og "tett i
strukturen". I søylebasalt, en steintype som er kjent for sine
underlige femkantede søyler, hører Solløs en "tett og fin klang".
Det er tydelig at Solløs har innlevelse i dette materialet;
"når jeg klyver en stein er det som å oppdage jomfruelig
land - og ofte med merkelig forekomster inne i steinen". Av og til
forfølger han en åre og benytter den som en del av uttrykket i en
skulptur, andre ganger opptrer de for seg selv.
"Forflyttning" av Hagbart Solløs. NSB, Fredrikstad.
Solløs mener det ikke nødvendigvis er viktig å selv plukke ut de
enkelte emner. Han bestiller en steintype, som deretter fraktes hit.
Likeledes betyr ikke lokalitet (steinens opprinnelsessted) noe
for ham. "Det hender det betyr noe for de som har bestilt
skulpturen, og da tar jeg hensyn til det". Det som er viktig for
meg er at det er "god stein å jobbe med" og at den har "holdbarhet".
Vi lurer på om steinen fortsatt er natur etter at den har blitt
skulpturert?
- Solløs; en kritiker sa engang; at "Solløs lager
skulpturer til stein" - noe jeg er litt enig i. Japanerne har en
helt annen tilnærmingsmåte til skulpturer. Det å finne den rette steinen,
som passer inn i på et spesifikt sted, er det sentrale. Det sies i
Japan at en skulptør er en "poet med blikket". Skulptur handler for
en stor del om å jobbe med rom - og tid.
Geologer leser stein som tegn
på prosesser som virket på jorden for millioner av år siden. På hvilken
måte ser du på stein når du beveger deg ute, ser du potensialer til skulpturer?
Ja, på dette punktet er det kanskje en parallell mellom oss
(Henrik Svensen er geolog). Jeg får mye inspirasjon her ute på Hvaler.
For eksempel skuringsstriper fra hav og is. Noen av dem er så utrolige
at jeg kan få lyst til å ta dem ut i store blokker. Jeg kunne ikke gjort
det bedre selv. Noe jeg heller ikke etterstreber. Jeg har ingen mål om å
etterligne naturen. Jeg er forøvrig fascinert av "Landart", men har ikke
jobbet konkret med dette siden jeg gikk på Akademiet. Da brukte vi gips og
maling på en holme i Oslofjorden.
Undring og mystikk
Henrik forteller at geologer ser etter de tegn i steinen som kan fortelle
dem noe om hvordan den er dannet, og forandret - og om prosessenes
kronologi. Sprekker og årer i fjellet kan gi viktig informasjon.
Solløs nærmer seg steinen på en tilsvarende måte: Når han ser en åre lurer
han på hva slags åre det er, og hva slags steintype. "Er dette en feltspat-åre"
utbryter han plutselig.
Solløs liker å jobbe i steinbrudd. "Man blir satt 6-700millioner år tilbake i tid,
og man blir påvirket av å jobbe der i måneder i strekk". For noen år siden
var han i Skåne og hentet stein i 90 meter dype ganger. "Når jeg står i disse
dype og smale gangene, føler jeg meg som en gruvearbeider. Veggene er mørke og
massive og gir av og til i fra seg lyder i form av knekk i fjellet. Det hender
også at man hører stemmer der nede om natten". Etter en kort pause legger han til;
"i stein ligger det ukjente og magiske greier".
"Portal" 1992, av Hagbart Solløs. Akkerhaugen, Telemark.
I en presentasjon av noen av Solløs’ utsmykningsarbeider mediterer
Holger Koefoed (1998) over hans arbeider:
Meditasjon i stein
Basalt
Svartgrå stein åpnet etter millioner av år,
avsluttet slik med rå, grå bruddflater,
etter tusner av hogg en nesten avsluttet form, prikkhogd spontant ru,
etter all slipingen - ett lysvart objekt
svart, høypolert og steinen er lukket tilbake i egen lysrefleks
Verket
Tanken blottlagt for noen tusen år
Skulptur - en tålmodig betenkning rundt alle steinenes egenskaper
Stillhetens form i stein, ikke annerledes, men akkurat slik
Synlig stillhet varm av sol og blikk
© viten.com 2000
|
|
