Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Tverrfaglighet
Drømmen om naturvitenskapelighet


Per Arne Bjørkum
Overgeolog i Statoil og professor II ved Høgskolen i Stavanger

 
Om fremveksten av samfunnsvitenskap og dens idealer
1800-tallet var naturvitenskapens storhetstid og fysikken var forbildet. Dette førte også til at vitenskapen som hadde samfunnet som tema ønsket samme grad av objektivitet og sikkerhet som fysikken. I en serie publikasjoner i perioden 1830-1842 lanserte Comte en samfunnsvitenskap som hadde naturvitenskapen som det metodiske forbildet. Samfunnsvitenskapen (og senere psykologien) ønsket å finne frem til sosiale (eller psykologiske) lover, såkalte suksesjonslover, etter modell fra fysikkens naturlover. Det vitenskapsteoretiske paradigmet som vokste frem gikk under (de tilnærmet synonyme) betegnelsene naturalismen, fysikalismen og positivismen (ordet positivismen henspiller bl.a. på at de var positive til anvendelse av den naturvitenskapelige metoden i de humane vitenskapene). På slutten av 1800-tallet argumenterte imidlertid Dilthey og Weber for at det ikke finnes sosiale lover på samme måte som det finnes lover i fysikk.

Det positivistiske synet på vitenskapene om samfunnet og mennesket fra 1800-tallet overlevde kritikken fra Dilthey og Weber og en mer moderne og mindre ekstrem versjon dukket opp på slutten av 1920-tallet. Den søkte en enhetlig vitenskapelig metode (en idé vi også finner igjen hos Platon), dvs. en metode som skulle være lik for alle vitenskaper, både de som har naturen og de som har samfunnet/mennesket som tema. For denne "skolen" (også omtalt som "The Vienna Circle"/"Wiener-kretsen" eller "The Unity of Science Movement" som de selv ønsket å kalle seg) stod naturvitenskap og matematikken/logikk sentralt. De hentet logikken/matematikken fra bl.a. Russell, og det positive synet på naturvitenskap fra Comte, Mach og Poincaré. De var, som alle andre, imponert over suksessen til relativitetsteorien (Einstein, 1915) og kvanteteorien (Schrødinger, 1926). Carnap var en av dem som var imponert, og ble en av kretsens mest innflytelsesrike personer. Gjennom den såkalte relasjonslogikken utviklet Carnap et metodisk verktøy.

Denne retningen (Wiener-kretsen) kom til å dominere tenkningen blant norske (såvel som engelske og amerikanske) samfunnsvitere og psykologer fra perioden etter 2. verdenskrig og til langt ut på 1970-tallet. Man forsøkte å etterligne fysikken ved å måle samfunnsmessige og psykologiske "størrelser" og ble etterhvert tiltrukket av statistikk for å få orden på dataene. Statistikk ble på 60-tallet innført som obligatorisk fag for humanister ved norske universitet. Man forsøkte å ta i bruk statistikk for å bli like sikker som naturvitenskapen. Med dette tok man, bevisst eller ubevisst, i bruk en metodikk som lå til grunn for kvantemekanikken og kinetisk gassteori, og altså en metodikk som for den øvrige delen av naturvitenskapen (dvs. makroverden) ansees for å være en før-vitenskapelig tilnærming.

Om kritikken av idealene
Det utviklet seg til en heftig diskusjon som gikk under betegnelsen positivisme-debatten. Opponentene til positivistene kom fra en annen skole, den såkalte Frankfurter-skolen, også omtalt som "kritisk-teori"-filosofene. Inspirert av disse filosofene, først og fremst Horkheimer og Adorno, og senere Habermas, grep den norske filosofen Skjervheim fatt i synspunktene til Dilthey og Weber og videreutviklet ideene i sine meget velskrevne og lettleste filosofiske analyser av dette (Objectivism and the Study of Man, fra 1957; en norsk utgave kom i 1974; og hans kanskje beste arbeid: Ideologianalyse, dialektikk og sosiologi fra 1973). Sentralt i analysene står kravet til den doble refleksjon:

Behovet for den doble refleksjon dukker bare opp innenfor vitenskapen om samfunnet eller mennesket. Samfunnsvitenskapelige teorier står nemlig i et prinsipielt annet forhold til det de omhandler enn det teorier om naturen gjør. En naturvitenskapelig teori om hvordan en stein faller til bakken påvirker ikke steinens fall. Den har en utvendig status i forhold til det den uttaler seg om. Slik er det imidlertid ikke med teorier om samfunnet eller menneskene. En (offentliggjort) teori om hvordan et samfunn virker, blir en del av samfunnet, og påvirker derfor samfunnsutviklingen. En teori om samfunnsutvikling og om hvordan mennesker opptrer, blir et konstituerende element i (dvs. den påvirker) samfunnet på samme måten som en teori om menneskene bidrar til menneskets selvforståelse (dvs. syn på seg selv). Teoriene om samfunn og mennesker er har en innvendig status i forhold til det de omhandler og det derfor er ikke mulig å etablere uforanderlige (utvendige) og testbare teorier eller lover for samfunnet/mennesket på samme måte som for naturen.

Om fremveksten av samfunnsvitenskap og dens idealer
1800-tallet var naturvitenskapens storhetstid og fysikken var forbildet. Dette førte også til at vitenskapen som hadde samfunnet som tema ønsket samme grad av objektivitet og sikkerhet som fysikken. I en serie publikasjoner i perioden 1830-1842 lanserte Comte en samfunnsvitenskap som hadde naturvitenskapen som det metodiske forbildet. Samfunnsvitenskapen (og senere psykologien) ønsket å finne frem til sosiale (eller psykologiske) lover, såkalte suksesjonslover, etter modell fra fysikkens naturlover. Det vitenskapsteoretiske paradigmet som vokste frem gikk under (de tilnærmet synonyme) betegnelsene naturalismen, fysikalismen og positivismen (ordet positivismen henspiller bl.a. på at de var positive til anvendelse av den naturvitenskapelige metoden i de humane vitenskapene). På slutten av 1800-tallet argumenterte imidlertid Dilthey og Weber for at det ikke finnes sosiale lover på samme måte som det finnes lover i fysikk.

Det positivistiske synet på vitenskapene om samfunnet og mennesket fra 1800-tallet overlevde kritikken fra Dilthey og Weber og en mer moderne og mindre ekstrem versjon dukket opp på slutten av 1920-tallet. Den søkte en enhetlig vitenskapelig metode (en idé vi også finner igjen hos Platon), dvs. en metode som skulle være lik for alle vitenskaper, både de som har naturen og de som har samfunnet/mennesket som tema. For denne "skolen" (også omtalt som "The Vienna Circle"/"Wiener-kretsen" eller "The Unity of Science Movement" som de selv ønsket å kalle seg) stod naturvitenskap og matematikken/logikk sentralt. De hentet logikken/matematikken fra bl.a. Russell, og det positive synet på naturvitenskap fra Comte, Mach og Poincaré. De var, som alle andre, imponert over suksessen til relativitetsteorien (Einstein, 1915) og kvanteteorien (Schrødinger, 1926). Carnap var en av dem som var imponert, og ble en av kretsens mest innflytelsesrike personer. Gjennom den såkalte relasjonslogikken utviklet Carnap et metodisk verktøy.

Denne retningen (Wiener-kretsen) kom til å dominere tenkningen blant norske (såvel som engelske og amerikanske) samfunnsvitere og psykologer fra perioden etter 2. verdenskrig og til langt ut på 1970-tallet. Man forsøkte å etterligne fysikken ved å måle samfunnsmessige og psykologiske "størrelser" og ble etterhvert tiltrukket av statistikk for å få orden på dataene. Statistikk ble på 60-tallet innført som obligatorisk fag for humanister ved norske universitet. Man forsøkte å ta i bruk statistikk for å bli like sikker som naturvitenskapen. Med dette tok man, bevisst eller ubevisst, i bruk en metodikk som lå til grunn for kvantemekanikken og kinetisk gassteori, og altså en metodikk som for den øvrige delen av naturvitenskapen (dvs. makroverden) ansees for å være en før-vitenskapelig tilnærming.

Om kritikken av idealene
Det utviklet seg til en heftig diskusjon som gikk under betegnelsen positivisme-debatten. Opponentene til positivistene kom fra en annen skole, den såkalte Frankfurter-skolen, også omtalt som "kritisk-teori"-filosofene. Inspirert av disse filosofene, først og fremst Horkheimer og Adorno, og senere Habermas, grep den norske filosofen Skjervheim fatt i synspunktene til Dilthey og Weber og videreutviklet ideene i sine meget velskrevne og lettleste filosofiske analyser av dette (Objectivism and the Study of Man, fra 1957; en norsk utgave kom i 1974; og hans kanskje beste arbeid: Ideologianalyse, dialektikk og sosiologi fra 1973). Sentralt i analysene står kravet til den doble refleksjon:

Behovet for den doble refleksjon dukker bare opp innenfor vitenskapen om samfunnet eller mennesket. Samfunnsvitenskapelige teorier står nemlig i et prinsipielt annet forhold til det de omhandler enn det teorier om naturen gjør. En naturvitenskapelig teori om hvordan en stein faller til bakken påvirker ikke steinens fall. Den har en utvendig status i forhold til det den uttaler seg om. Slik er det imidlertid ikke med teorier om samfunnet eller menneskene. En (offentliggjort) teori om hvordan et samfunn virker, blir en del av samfunnet, og påvirker derfor samfunnsutviklingen. En teori om samfunnsutvikling og om hvordan mennesker opptrer, blir et konstituerende element i (dvs. den påvirker) samfunnet på samme måten som en teori om menneskene bidrar til menneskets selvforståelse (dvs. syn på seg selv). Teoriene om samfunn og mennesker er har en innvendig status i forhold til det de omhandler og det derfor er ikke mulig å etablere uforanderlige (utvendige) og testbare teorier eller lover for samfunnet/mennesket på samme måte som for naturen.

Om lover/teorier i vitenskapene
"Teoriene" eller "lovene" som man kommer frem til, er innen de fagene som omhandler samfunn og mennesket ikke konstante i betydningen gyldige til enhver tid. De må hel tiden forandres for å ta hensyn til deres virkning på det de uttaler seg om. Problemet er at "hvis vi skulle godta at lover selv er underkastet forandring, kunne forandringen aldri forklares ved lover" (Popper, The Poverty of Historicism, 1957). Lover som forandrer seg ved at de blir gjort kjent (tatt i bruk), er derfor ikke lover slik vi kjenner dem fra fysikken. Det finnes ingen bestandig/uforanderlig samfunnsnatur eller menneskenatur slik det finnes en uforanderlig fysisk natur.

I fysikken opererer man med klart definerte variabler som masse, kraft, hastighet, etc., og teoriene som omfatter relasjoner mellom disse er klare og entydige (det betyr ikke at de er sanne). I de humane vitenskapene er det ikke slik. Her er variablene, f.eks. politisk oppfatning, tro, følelser, kriminelle handlinger, ikke klart definerte eller målbare (konstante) begreper/termer. De endrer seg over tid, og deres betydning eller vektlegging vil følgelig endre seg med tiden. I tillegg til at relasjoner (dvs. lover/teorier) i de humane vitenskapene er foranderlige, baserer de seg på normative begreper/termer ved at de implisitt forutsetter en oppfatning om hvordan noe bør være. Teoriene som omhandler relasjoner mellom variabler i de humane vitenskapene vil derfor, i tillegg til at de er foranderlige, også inneholde subjektive og følelsesbaserte elementer som bl.a. går på kulturbetinget oppfatning/meningsklima/moralitet (som også endrer seg med tiden). Hvis man i tillegg tar med at en teori innenfor humanistiske fag også påvirker det teorien er ment å uttale seg om, får man den situasjonen at en teori blir en funksjon av mange parametre hvorav teorien selv er en av dem.

Så hvordan løser man dette innen de ikke-naturvitenskapelige vitenskapene? Det første man trolig må gjøre er å oppgi å lete etter konstante/uforanderlige, og globalt gyldige lover etter modell av naturvitenskapen og heller søke etter å forstå hvordan teoriene forandrer seg med tiden. Man må altså søke den tidsavhengige, dvs. dynamiske, statusen til lovene/teoriene.

Om den vitenskapsteoretiske omkampen
Positivistenes forsøk på å omgjøre samfunnsvitenskapn (metodisk sett) til naturvitenskap slo feil. Det har tilsynelatende ført til en ny taktikk. Post-modernistene forsøker nå å redusere naturvitenskap (metodisk sett) til samfunnsvitenskap. For de mest ekstreme representantene for post-modernismen finnes det ingen objektive størrelser, alt er relativt, dvs. alle utsagn er like "sanne" (og dermed like "usanne"). Mangel på objektive sannheter ("der ute") begrunnes med at virkeligheten er konstruert av oss mennesker og at det ikke er noen grenser for hva vi kan konstruere. Dette synet på naturvitenskap har først og fremst tilhengere blant representanter for de humanistiske fagene.

Post-modernistene har ett poeng. Det er ingen tvil om at menneskene bidrar til å konstruerte en virkelighet. At vi har ulike kulturer er klare beviser på menneskeskapte konstruksjoner. Kulturene fremstår i sin tur som en del av virkeligheten (noe de også er fordi de de facto eksisterer), i alle fall for de som lever i disse kulturene. Så langt, dvs. så lenge man holder seg unna naturvitenskapen, er naturviterne enige med post-modernistene. Men, og her kommer det gode poenget til post-modernistene, de teorier og lover menneskene har etablert (konstruert) for å beskrive prosesser i naturen, har også bidratt til å skape en ny virkeligheten. Elektromagnetismen var f.eks. ikke en del av (den observerte/erkjente) virkeligheten på 1700-tallet. Man kjente til magnetisme og elektrisitet, men de var ansett for å være to ulike fenomener (mens de i følge ektromagnetismen er to ulike uttrykksformer for ett og samme fenomen). Det at man kom frem til den teoretiske sammenhengen mellom elektrisitet og magnetisme (f.eks. Ørsted 1820, Faraday 1830-tallet, og formalisert av Maxwell i 1865) som tilsa at magnetisme og elektrisitet var to ulike uttrykksformer for ett og samme underliggende fenomen (elektromagnetismen), har bidratt til endre den virkeligheten vi opplever gjennom den teknologiske utviklingen denne teorien har bidratt til. Men, og det er her post-modernistene bommer, det er ikke slik at menneskene fritt kan konstruere (og utnytte) sammenhenger om fenomener i naturen som ikke allerede eksisterer som en mulighet i naturen.

Det uheldige ved den kritikk som kommer fra noen av post-modernistene, er at den baserer seg på en mangelfull oppfatning av naturvitenskap. Man hevder at "alt er relativt", og viser bl.a. til Einsteins realitivitetsteori. Men det er ikke slik at alt er relativt, ikke engang i relativitetsteorien (slik mange populærvitenskapelige fremstillinger av teorien dessverre har hevdet). Det som er relativt, er hva man observere fordi det er avhengig av hvor man observerer i fra (dvs. hvilket referansesystem man befinner seg i). Unntaket er hastigheten til lyset som alltid måles til å være den samme, det er konstant (i vakuum). Men lovene er invariante, dvs. lovene er uforanderlige/konstante og er altså ikke avhengig av hvor man observerer i fra. I Einsteins egen klare formulering: "de generelle lovene er slik at deres form ikke er avhengige av valg av referansesystem" (min utheving).

At lovene/teoriene i naturvitenskapen er konstante (invariante) betyr på den annen side ikke at de er sanne (og uforanderlige i betydningen endelige). Det betyr at de ikke forandres fordi loven/teorien påvirker loven/teorien. Lovene og teoriene om naturen er slik sett immune mot seg selv. Lovene/teoriene om naturen har som vi vet endret seg (de også), men dét er fordi man har kommet frem til bedre måter å beskrive naturen på. Man kan si at denne endringen skyldes de lover/teorier man hadde og at de derfor påvirket utviklingen. Denne påvirkningen av utviklingen skyldes imidlertid ikke at lovene/teoriene påvirker de prosesser/fenomener som styrer naturen. Det skyldes at vi, gjennom erfaring og kreativ tenkning, har kommet frem til bedre måter å beskrive prosessene i naturen på.

Om det moralske alvoret
Debatten som er dratt i gang av post-modernistene er noe mer en enn akademisk debatt. Den har uheldige moralske og politiske perspektiver. Feilaktige oppfatninger av vitenskap er farlige og kraftfulle redskaper for ytterliggående ideologier. Representanter for ideologiske strømninger griper det som tjener ideologien. Slik Hitler gjorde i sin rasistiske vitenskapeliggjorte ideologi. Slik også Lenin, Stalin og Mao i vitenskapens navn forsøkte å omforme samfunnet - og skapte terror. Det er derfor grunn til å tenke seg grundig om før man fortsetter diskusjonen på de premisser den nå foregår. Man er med på noe som kan komme ut av kontroll (fordi det ikke finnes noe absolutte sannheter). Man kan oppleve at noen uvedkommende inviterer seg selv til selskapet, og tar over hele festen. Da har man plutselig havnet i et selskap man ikke nødvendigvis ønsker å delta i. Det er noe man på tenke på nå. Man kan ikke forvente at selskapet tar slutt selv om man sier fra at man går. Det er ikke en gang sikkert at man får lov til å forlate festen.

Noe av stoffet er hentet fra "Annerledestenkerne og Kunnskapsveksten. En reise i vitenskapens historie" av Per Arne Bjørkum, Tano Aschehoug, 1998, s. 331.


© viten.com 2000