Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Tverrfaglighet
Tverrfaglighet: ønsker, retorikk og praksis


Jo Helle-Valle
Førsteamanuensis ved Sosialantropologisk institutt, Univ. i Oslo

 
'Tverrfaglighet' har vært et moteord i forskningsmiljøer i mange år. Særlig i forkningspolitisk sammenheng og i de institusjoner som bevilger penger til forskning. Blant de som faktisk forsker har retorikken ikke vært like entusiastisk, og forskningspraksis har i enda mindre grad reflektert slike ønsker. Disse variasjonene tror jeg sier mye om problemene en møter når en vil utøve tverrfaglig forskning og i mine øyne er det viktig å avdekke hele spekteret av problemer forbundet med slik forskning. For jeg er overbevist om at visjonene er viktige, og at tverrfaglighet må være et viktig prinsipp i fremtidig forskning for å kunne realisere uutnyttede kunnskapspotensialer i akademia. Utfra egne erfaringer - bl.a. fra Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo - vil jeg forsøke å belyse en del av disse problemene, og derigjennom også pekte på noen tiltak som er nødvendige for at visjoner kan realiseres.

Flerfaglighet og tverrfaglighet
Tverrfaglighet innenfor akademia betegner forskningsaktiviteter hvor man henter teorier og modeller fra forskjellige fag og hvor resultatet er en syntese av disse fagene. Sluttproduktet skal altså være noe annet og mer enn summen av de fagene som trekkes inn i prosjektet. En litt 'mildere' form er flerfaglighet - her brukes også forskjellige faglige forankringer som utgangspunkt, men de kombineres ikke i et enhetlig syntetisert produkt. I stedet vil hvert faglige bidrag beholde sitt særegne perspektiv, det er summen av de faglige produktene som utgjør det flerfaglige. Dette betyr av flerfaglighet alltid må involvere forskere fra flere forskjellig fag. Det samme er normalt tilfelle med tverrfaglighet, men dets mål om en faglig syntese innebærer at slik forskningsaktivitet også kan utøves av en enkelt forsker.
Det sier seg selv at slike akademiske aktiviteter møter endel problemer ut over de utfordringene faglige aktiviteter vanligvis står overfor. En skal kombinere kunnskapstradisjoner - særlig når det gjelder den egentlige tverrfagligheten er dette ofte et problem. Svært ofte er det snakk om å forsøke å sette sammen det Kuhn kaller faglige paradigmer, altså mer eller mindre enhetlige sett av teorier og modeller som tilsammen utgjør en faglig anskuelsesform. I tverrfaglighet må en derfor bedrive former for oversettelse - en må gjøre paradigmene gjensidig forståelige, og en må ikke minst bruke elementer fra de forskjellige kunnskapstradisjonene på måter som er logisk gyldige og konsistente. Dette er et tilleggsarbeide hvor suksess på ingen måte er gitt. I tverrfaglighet ligger det altså et ekstraarbeide. For at forskere skal være motiverte for en slik risikofylt aktivitet må det derfor finnes incentiver som gjør at de som engasjerer seg føler at tverrfaglighet tross alt er verdt det ekstra bryet det fører med seg. Det faglige motivet hos de fleste vil være håpet om å nå frem til resultater som en opplever som bedre enn om en kun tok utgangspunkt i ett fag. Men dette incentivet vil alltid bli veid opp mot de omkostningene og risika en opplever at en står overfor. Risika er knyttet til mulighetene for vellykkede resultater mens omkostningene er knyttet til både de institusjonelle vilkårene arbeidet finner sted innenfor, og den anerkjennelsen arbeidet eventuelt vil få. Dette innebærer at problemene omkring fler- og tverrfaglighet er knyttet både til institusjonelle og kulturelle forhold - både til organisasjonene en nødvendigvis må forholde seg til så vel som til holdningene hos alle de relevante aktørene. La oss først ta en titt på de institusjonelle forholdene.

Forskning og spesialisering
Vitenskapens opprinnelige hjem var universitetene. De vokste seg store og sterke i positivismens tidsalder. Det vil si en tid dominert av en teknokratisk fremtidsoptimisme - troen var sterk på at vitenskapen var nøkkelen til en ny og bedre fremtid. Naturvitenskapene var idealet til all forskning. De fant tekniske løsninger på formulerte problemer. Fysikk, biologi, medisin og tilsvarende fag utviklet nye produksjonsteknikker og kurerte folk for problemer folk følte på kroppen. I tråd med disse idealene ble også den modern sosialøkonomien skapt - den ble utviklet som et styringsinstrument for politikere og byråkrater. Tanken bak var at spesifikke problemer krevde spesifikke verktøy og nøkkelen til suksess var kumulativ kunnskapsutvikling, det som med Kuhn kan kalles modne vitenskaper. Forskerne utviklet stadig mer avansert kunnskap, men derfor innenfor stadig snevrere felt. Fordi forskerne innen ett fag arbeidet med relaterte problemstillinger og som oftest innenfor det samme vitenskapelige paradigmet skapte enkeltforskernes innsats til sammen sterke kunnskapsfelt. Og nettopp fordi kunnskapen ble så avansert innebar det at den forkunnskapen og de paradigmene enkeltmiljøene baserte sine arbeider på ble så spesialisert at den skapte stengsler mot annen type kunnskap som bygget på andre paradigmer. Denne spesialiseringen skapte i sin tur en spesiell institusjonell tilpasning. Det var behov for å ordne og organisere fagene slik at rammebetingelsene ble lagt til rette for at de forskjellige kunnskapsfeltene mest mulig effektivt kunne utvikle seg videre. På denne måten har kunnskapsakumulasjon i seg en tendens til å sementere faggrenser. Praktiske begrensninger og interesser er med på å forme feltets organisering.

Samfunnsutvikling - fra det lokale til det globale
En slik institusjonalisert spesialisering er i utgangspunktet funksjonell. Problemet oppstår når nye interesser og samfunnsforhold skaper nye behov som gamle organisasjonsforhold ikke er egnet til å forvalte. For den gamle teknokratismen har gradvis blitt erstattet med nye holdninger til kunnskap og kunnskapens vilkår og rolle i samfunnet. Fremtidsoptimismen har delvis blitt erstattet med, om ikke fremtidspessimisme så i alle fall en usikkerhet. Og i denne holdningsendringen ligger det også innbakt en økende forståelse for hvor sammensatte problemene er og derfor også økende skepsis til i hvilken grad det finnes tekniske løsninger på samfunnsmessige problemer. Denne holdningsendringen blir av mange betegnet som overgangen fra det moderne til det sen- eller postmoderne og er forbundet med det som upresist kalles globalisering. For mer enn 30 år siden ga forurensningen av Mjøsa støtet til den første norske folkelige miljøbevegelse. Det var et lokalt problem som kunne løses lokalt - og ved hjelp av naturvitenskapelig kompetanse. I dag er det den globale oppvarmingen som sees på som det store, altoverskyggende miljøproblemet. Problemene er altså globale, diagnosen er global, og løsningene må være globale. Og fordi problemkomplekset er globalt må også løsningen være helhetlig. Mens løsningen i Mjøsområdene var teknisk (fosfatfritt vaskemiddel, kloakkrensing, osv.) er det åpenbart at løsningene i dag ikke kan være så snevre. For å overvinne global oppvarming (og det er ikke lenger en klippefast tro på at det er mulig) fordres en bred mobilisering av kunnskap og vilje - tekniske diagnoser og løsningsforslag må inngå som en liten del av et større politisk prosjekt basert på et bredt spekter av kompetanse - samfunnsvitenskapelig, politisk, etisk, o.a. En slik bred, politisk strategi fordrer et mest mulig bredt og helhetlig kunnskapsgrunnlag - og det betyr igjen at forskjellige typer akademisk kompetanse må bringes sammen til en enhetlig forståelse slik at tiltakene blir mest mulig målrettede og effektive. Slike problemer og slike vyer er tverrfaglighetens ideelle utgangspunkt. Tverrfaglighet blir i så måte en nødvendig, om enn ikke tilstrekkelig forutsetning for å gjenreise og realisere opplysningstidens ideal om at fornuft og kunnskap er grunnlaget for en bedre verden.

For at vitenskapen skal kunne brukes til å utvikle svar på så sammensatte og komplekse forhold kreves det altså bredt anlagte prosjekter som involverer forskere fra de forskjelligste fagtradisjoner - naturvitere, samfunnsvitere, humanister, jurister, osv. Problemet er bare det at de gamle forskningsinstitusjonelle rammene kun i liten grad har blitt endret for å forvalte de nye interessene på en effektiv måte. Universitetene har sine fakulteter og institutter som invaretar fagenes interesser. Disse er tunge maktstrukturer som ofte opplever nye, tverrfaglige initiativ som trusler. For eksempel; universitetenes styringsorganer er i all vesentlighet satt sammen av representanter for faginstituttene. Når disse organene skal ta stilling til bevilgninger til tverrfaglige sentra oppfattes dette langt på vei som et null-sum-spill - det sentrene får er tap for instituttene. Dermed er ofte fag-spesifikke interesser de største bremseklossene i utviklingen av institusjonalisert tverrfalighet ved universitetene.

De eksisterende organisasjonsformene har med andre ord sine tilhørende holdninger og interesser. Vi som er en del av akademia er sosialisert til å tenke på visse måter og har visse privilegier og interesser som gjør at vi ofte har personlige interesser i å opprettholde tingenes tilstand. I praksis betyr det at tverrfaglighetens problemer ikke bare er forårsaket av de institusjonelle forholdene, men også av forskningsaktørenes holdninger.

Tverrfaglighetens akademiske problem
Ikke dermed sagt at de som er kritiske til tverrfaglighet nødvendigvis er bakstreverske. Tverrfaglighet er uhyre vanskelig og resultatet kan bli unyttig, overfladisk kunnskap. For nettopp fordi fagene er så spesialiserte og bygger på forskjellige paradigmer betyr det at forskere med forskjellige fagbakgrunner ofte ikke kommuniserer - en snakker ofte ikke samme språk. Mellom en antropolog og en informatiker er problemene åpenbare, men jeg har opplevd at det er vanskelig nok å snakke fag med en sosiolog. (I en viss forstand er problemene enda større i det siste tilfellet: I nært beslektede fag brukes ofte de samme begrepene, men de betyr ofte forskjellige ting, noe som har en lei tendens til å skape skinn-enighet.) Dette betyr at terskelen for å skape noe sammen er så mye høyere med en gang en beveger seg på tvers av faggrensene. Og hvordan skal en så faglig vurdere et tverrfaglig produkt - må en kreve at et to-faglig produkt oppfyller de vitenskapelige kriteriene fra begge fagene fullt ut? I mange tilfeller er det umulig rett og slett fordi det som regnes som bra i ett fag ikke oppfattes som holdbart i et annet. Dette har i mange tilfeller nedfelt seg i underkjente doktorgradsavhandlinger fra forskere som har forsøkt seg på tverrfaglige synteser, men som har komitéer hvis enkeltmedlemmer vurderer avhandlingen bare ut fra sine egne fags kriterier. På den annen side; er det tilstrekkelig at en finner en 'minste felles multiplum' for et slikt produkt? Mange vil si nei, og her ligger kjernen til den rent faglige siden ved problemet.

Tverrfaglighet og forskningspolitikk
Men fordi det (post?)moderne samfunn blir stadig mer komplekst og avhengig av planlegging, og således har styringssystemer som blir stadig mer refleksive kreves nye typer kunnskap som i sin natur er tverrfaglige. I den grad vitenskapene skal være 'nyttige' er det derfor i almennhetens langsiktige interesse at akademia bryter ut av de eksisterende institusjonelle rammene og reviderer gamle holdninger for å skape best mulige forhold for økt tverrfaglighet. Men fordi de akademiske aktørene selv er posisjonerte vil de fleste ha en uvilje mot slike revolusjonerende endringer. Derfor er det nødvendig med press utenfra. Og det er nettopp i dette lys en kan se de strategiske omprioriteringene Norges Forskningsråd er i ferd med å gjennomføre. Kort sagt kanaliseres en stadig større del av rådets midler mot prosjekter som er ment å skulle være tverrfaglige. Programmene har etter hvert fått titler som er mer tematiske og mindre faglige - Globalisering og institusjonalisering, Forebyggende Helsearbeid, o.l. Det som altså er i ferd med å skje er at det legges økonomisk press på forskere for at de skal bli mer tverrfaglige. Tanken er at forskninger går der pengene er - når pengene kanaliseres til programmer hvor tverrfaglighet er et eksplisitt mål vil også forskerne i større grad bestrebe seg på å bli tverrfaglige.

Tanken er god den, det er bare det at den ikke er gjennomtenkt i tilstrekkelig grad. Kort sagt har de som sitter på pengesekkene ikke vært flinke nok til å legge forholdene til rette for å generere genuin tverrfaglighet. For det første: de bevilgende myndigheter har vært altfor opptatt av det de oppfatter som 'samfunnsnytte' - dvs at de vil ha mest mulig igjen for pengene på kortest mulig tid. Når forskningsteam søker penger er søknadsfristen ofte kort, og prosjektene blir barbert i forhold til de opprinnelige søknadene fordi de som bevilger vil ha flest mulig prosjekter ut av pengene sine. Konsekvensen er at disse prosjektene ofte ikke er tilstrekkelig gjennomtenkt, en engasjerer forskningsmedarbeidere til å gjøre ting de egentlig ikke har lyst til, men må fordi de ikke får penger til å gjøre det de brenner for, og prosjektdeltakerne har ikke tid til å arbeide seg gjennom de problemene som er knyttet til det å samarbeide på tvers av faggrensene. Ikke uventet er utfallet derfor at mange av disse prosjektene er dårlige.

Dette fører igjen til en økende skepsis til tverrfaglighet. Kollegaer leser resultatene fra slike prosjekter og opplever at det er slett forskning og trekker den slutningen av tverrfaglighet er en trussel mot god forskning. På denne måten fører en målsetning som i utgangspunktet er god til resultater som ingen vil ha fordi en har undervurdert problemene forbundet med tverrfaglighet og gitt økonomiske rammer som er for små.

For det andre forsterkes denne tendensen av at myndighetenes krav om økt forskningsmessig effektivitet gjør at mange av programmene som flagges som tverrfaglige også er begrenset til å være anvendt forskning - altså forskning som i utgangspuktet skal gi konkrete svar på konkrete problemer. Dette fører til at det fester seg en ide i akademia om at tverrfaglighet er det samme som anvendt forskning. Og det er en merkelapp som i alle fall på universitetene har en klart negativ valør. Tverrfaglighet fremstår som oppdragsforskning for eksterne bevilgere mens den fagbaserte forskningen får rollen som genuin forskning, dvs. grunnforskning (forskningen som motiveres og evalueres av rent faglige hensyn og derfor ikke står og faller på om det har nyttige konsekvenser).

Det som jeg mener skjer er at det foregår en gradvis prioritering av anvendt forskning på bekostning av grunnforskning, men at en skjuler denne omprioritering under betegnelsen 'tverrfaglig forskning'. Det er mulig at det er en god strategi for de bevilgende myndigheter, men det er svært uheldig for tverrfaglighet. For det som skjer er at det som egentlig er en motstand mot en prioritering av anvendt forskning på bekostning av grunnforskning i stor grad blir en kritikk av tverrfaglighet. Hadde de som styrer norsk forskningspolitikk i stedet tatt de utfordringene tverrfaglighet står overfor på alvor og lagt forholdene til rette for langsiktig å utvikle tverrfaglige miljøer ville en ikke bare kunne fremmet tverrfaglighet, men også skapt en positiv effekt for enfaglig miljøer. For en riktig satsning på tverrfaglighet betyr på ingen måte fagenes død. Tvert om - den kumulative kunnskapsmengden krever spesialisering og solid forankring i eget fag, og uten solide fag-spesifikke miljøer vil tverrfagligheten være verdiløs fordi spisskompetanse nødvendigvis fordrer fagspesifikke miljøer. Men det motstandere mot tverrfaglig forskning ofte overser er den synergieffekten som ligger i tverrfaglige forskningspraksiser - det tverrfaglige snylter ikke på det enfaglige. Ligger forholdene til rette for det kan tverrfaglige prosjekter være med på å skape ny vitalitet og nye interesser i de fag-spesifikke miljøene og dermed berike dem. Og derfor er det også viktig at vi ser forskjellen mellom anvendt forskning og tverrfaglig forskning. De er ikke det samme. Vi trenger grunnforskning og anvendt forskning og begge deler må gjøres ved hjelp av både enfaglig og tverrfaglig forskning.

Ikke bare mørke utsikter
utsikter Så langt har jeg vært opptatt av de negative sidene ved forskning og tverrfaglighet. Det er derfor avslutningsvis nødvendig å nyansere bildet. Det finnes faktisk mye god tverrfaglig forskning. Og det finnes mange forskere som er positive til tverrfaglighet. Og det finnes forskningspolitiske aktører som ser de spesielle problemene tverrfaglighet står overfor. Så fremtiden er definitivt ikke helsvart. Men for at de positive eksemplene ved norsk tverrfaglig orientert forskning skal kunne stå frem som representative må mye endres for å legge vilkårene til rette for tverrfaglighet - økonomisk, organisasjonelt og kulturelt.


© viten.com 2000