Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Sopp
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Norge:

Pølse med lompe - sauetarm i rødt hvitt og blått

Runar Døving
stipendiat ved Statens Institutt for Forbruksforskning (SIFO)
e-post: runar.doving@sifo.no

 
Ja vi elsker kjøtt og pølser, stankelbein og blod
den som ikke liker dette kaster vi i do

Innledning
Pølse med lompe spises på nasjonaldagen. Pølse er barnas mat, det er den usunne kioskmaten, den inngår i folkelige fortellinger som metafor og pølsevev. Pølsa er både fest og hverdagsmat, men på strenge betingelser. På 17. mai er barna i sentrum av oppmerksomheten, der de marsjere og vinker med flagget. Senere på dagen, da kjernefamiliene har gått hjem, er scenen tatt over av ungdom som raver fulle rundt i gatene. 17. mai er et nasjonalt rituale. Spørsmålet er om ritualet reflekterer over de politiske realiteter og den pølsa som spises.

Synet på barn har endret seg fra at man har sett på dem som en investering eller arbeidskraft til å bli ren affeksjonsverdi. Denne endringen er et viktig eksempel på at den instrumentelle økonomien ikke har slått igjennom på alle områder i samfunnet (Zelizer 1985). Det synes snarere rimelig å karakterisere det norske samfunnet med begrepet ”barnekultus” (Sulkunen 1992). Barn er blitt opphøyde vesener. I lokalavisene dyrkes barn med bilder når de har bursdag, og under den kollektive bursdagen, 17. mai er det barna som stases opp. 17. mai er barnas dag. Men 17. mai har et dobbelt uttrykk: Barbro Blehr skriver ”den mest frekventerte 17. mai-karakteristikken er den som kontrasterer barnetogene mot militærparadene i andre land”, men også at ”slemme tunger pleier å minne om at det foregår andre steder, for eksempel i Nord-Korea” (Blehr 2000). Som politisk uttrykk finnes det ikke noe mer effektivt enn den subtile utsagnet; ”barnas dag”, politisk motstand blir umuliggjort, da det ville være å ta festen fra barna.

Barna representerer det ufarlige, det opphøyde, mangelen på krig, de presenteres som en opphøyd inversjon av virkeligheten. De blir det kollektive håpet. ”Jorda er ikke noe vi arver fra våre foreldre, det er noe vi låner fra våre barn” som det heter i miljøretorikken. Barn skal beskyttes. Barna skal ikke se på Dagsrevyen, de skal ikke vite om verdens elendighet på andre måter enn gjennom spesielle tv-program. De skal ha hjelm når de sykler, bilbelte i bilen, de skal ha varme klær, følges til skolen, kjøkkenet skal sikres. De skal unngå narkomane og de skal ha sunn mat. Denne sikkerhetspraksisen angår både voksne og barn. På et nivå er ”barns sikkerhet” kanskje den mest omfattende repressive kollektive diskursen, som gir direkte sanksjoner i forhold til både lov og naboskap. I forhold til mat, er hensynet til barna nærmest altoppslukende. I debatten om måltidets forfall er også barna i fokus, både påstanden ”skolebarn kommer hjem til tomt kjøleskap” (1) og spørsmålet ”hvordan skal det gå med neste generasjon når de ikke lærer å lage mat” er svært gode argumenter for både gourmetverden og ernæringsformidlere i kampen om den nasjonale matkultur og måltidets betydning for nasjonen – mot forfall og pølsespising. Barn blir imidlertid ungdom, som igjen skal bli voksne. Ungdom som framtidens voksne representerer derfor både framtiden og en trussel gjennom et potensielt forfall (Turner 1967). Ungdom er liminale, og sonderer den voksnes verden gjennom prøving av grenser til tabuområder.

I denne artikkelen skal jeg, med vekt på wiener, (2) knytte den problematiske transformasjonen fra dyr til kjøtt med den ideologiske beskyttelsen av barn – og ungdommelig overskridelse, med 17. mai som rituell arena der pølsespising foregår. Artikkelen spekulerer om hvorvidt 17. mai, som et uttrykk for en ideologi som sparer barn fra verdens ondskap, kan knyttes til å gjemme dyret i maten, og om ungdom på den andre siden utfordrer denne ideologien gjennom metaforiske transformasjoner av pølsa. Materialet til artikkelen er basert på generelle observasjoner, feltarbeid i Østfold og et søk etter pølse med lompe på internett.

Pølsa i tid, rom og person
Pølsa er i første rekke kategorisert som barnemat. I tråd med forestillingen om feminin og maskulin mat, finnes det også forestillinger om mat og måltider som passer for de ulike aldersgruppene (Bugge og Døving 2000). En pølse kan spises i naturen, men det er ikke aktuelt for voksne å bestille barnemeny på restaurant, selv om det er samme innholdet. I Norge knytter vi ofte moralske mattabuer til helse og ernæring. (3) Foreldre unngår å gi matvarer som er ansett som usunne for barn. Kaffe, te, alkohol, sjokolade eller sterkt krydret mat er eksempler på mat som blir forstått som usunn og uren mat for barn, og dermed moralsk problematisk. I denne sammenheng er pølsa fet, usunn og tung i en motsetning til de sunne grønnsakene, slik som i Egners pølsespiservise: Den som spiser pølsemat og kjøttmat hele dagen, han blir så doven og så lat og veldig tykk i magen. Men – den som spiser gulrøtter, knekkebrød og peppernøtter, tyttebær og bjørnebær og kålrot og persille, han blir så passe mett i magen, glad og lystig hele dagen og så lett i bena at han ikke kan stå stille. (4)

Usunne matvarer passer slik vi har fått det fortalt gjennom den velkjente «Tannpussevisa»; «sånn én gang i uka» best, slik at det finnes et moralsk balansert forhold mellom maten i forhold til tid, som igjen kobles til helse. (5) Alt skal være med måte. Dette stemmer godt overens med nordmenns avstandtagen til enhver form for ekstremisme (Gullestad 1984). Hverdagen skal være streng, ordentlig og sunn, mens helgen eller fritiden skal være løssluppen, morsom og usunn. Dette forholdet anses harmonisk og naturlig. Denne harmonidiskurs er ekstremt sterk i Norge og henger sannsynligvis sammen med arbeidets sterke rettighetsgivende posisjon (Sørhaug 1996). Arbeidet gir retten til fritid på samme måte som maten (=middagen) gir rett til dessert, eller turen i skogen gir rett til pølsa.

Mat kategoriseres alltid moralsk i forhold til tid sted og person. Riktig type person i forhold til pølse er barn, riktig sted er ute og riktig tid er festen. 17. mai, ”barnas dag”, blir dermed den ultimate pølsespiserdagen: Arrangementet var et ledd i 17.maifeiringen, med barnetog, leker, tale av Thorbjørn Laundal, og pølser og brus som seg hør og bør. (6)

Det typiske ved ”festen” – slik som 17. mai – er at den snur de vante normene på hodet, og blir det motsatte av hverdag. Klærne er spesielle, huset og bilen er nyvasket og alle handlingene den dagen skiller seg kraftig ut i et klart forutbestemt mønster (som typisk er ved rituale (Rappaport 1979). Maten man spiser understreker inversjonen. En 17. mai frokost kan inneholde, foruten mye mat som er dyr og eksklusiv, alkohol, noe som er uhørt til hverdags og også frokost. (7) Kake spises før eller ofte også isteden for middag. Og pølse med lompe spises med hendene, stående, i stedet for sittende med kniv og gaffel. Pølse er med andre ord den store unntaksmaten til den store unntaksdagen. En klassisk tolkning av slike inversjonsritualer er at de undertrykkede blir opphøyd for en stakket stund for å vise for all verden at det egentlig ikke er slik (Gluckmann 1956). Spørsmålet ”hvordan ville det gått hvis vi spiste pølser bestandig?”, reises automatisk: ”Alle barna spiste pølser, unntatt Frank, han var slank”. (8)

Mens mat ofte viser til forskjeller i befolkningen er maten til de store høytidene felles uavhengig av sosial status. Julematen bygger på regionale forskjeller, men ikke klasseforskjeller. På 17. mai spises mye pølser. Vi forflytter oss ut, til et felles rom og inntar den samme maten. Til og med kongen. At kongen spiser pølser blir for så vidt en selvfølge, han er jo sjef for folk flest. (9)

Den deanimerte pølsa
Pølse uttrykker en type humor som er interessant i forhold til kjøtt ellers. Kjøtt er i forhold til annen mat, særlig grønnsaker, ikke forbundet med humor. Pølse er derimot typisk morsom mat, slik pølsemakeren er det i forhold til slakteren (jf. Juster). Pølse brukes som metafor i barnlige vitser om mannens kjønnsorgan, (10) og konnoterer til det absurde og til tull og tøys. (11)

Bismarck skal ha sagt at ”lovene er som pølser. Det er best å ikke se (vite) hvordan de er laget”. Et viktig trekk ved pølsa er at innholdet er gjemt. Programmet ”Slik lagar dei pølser” blir knapt vist på barnetv. (12) Men logoene til pølsemakere viser ofte glade barn (se figur) eller tegninger av smilende griser. Tekstene på pakkene legger vekt på hvordan den smaker eller knekker – ikke hva som er oppi. At wienerpølser er lagd med fåretarmer er noe som ikke vektlegges i markedsføringen – snarere tvert i mot, og hvis det overhodet nevnes brukes omskrivingen ”naturtarm”.

Men dyret skal drepes, innvollene skal tas ut. Kveg- og griseskrotten henges på kroker, stykkes og må i kverna for at det skal bli pølse av det, og fåretarmene skal vaskes. Slakteriet er både fysisk og mentalt langt unna våre dagligliv. Vialles bruker i boken From Animal to Edible betegnelsen deanimering om den prosess dyret gjennomgår fra dyr til mat. I dette ligger det en fjerning av det animalske for å gjøre maten spiselig ”which consist in removing the anima or vital principle, results in a bloodless body that is the only thing that may be prepared for human consumtion as food” (Vialles 1994):127, min utheving). Dyret blir transformert til ting. En vare som er konvertibel med hvilken som helst annen vare. Nesten alt kjøtt gjennomgår denne prosessen, men i forhold til vilt der hele dyret kan selges med fjær og hode, kan farseproduktene sies å være lengst unna dyret. Og særlig pølse som har en tekstur og en form som ikke gir hentydninger eller assosiasjoner til dyret overhodet. Begrepet ”pølsevev” og ”pølsesnakk” refererer også sannsynligvis til at innholdet er uklart, men da i overført betydning. (13)




Blant flere av mine informanter er spørsmålet om pølsa nettopp et spørsmål om hva man putter oppi den og blir lett oversatt til et ernæringsmessig problem; e-stoffer, fett og usikkerhet. Forholdet til pølsemakeren handler med andre ord mye om tillit. En vanlig vandrehistorie er variasjoner over noen som har sett produksjonsprosessen: ”Faren min jobbet på slakteri i ungdomsårene, og etter det spiste vi aldri pølser fra det slakteriet. Men vi fortsatte å spise pølser. Hva med de pølsene da, spurte vi. Ja, men de visste vi ingenting om”. (14) Historien viser nettopp ambivalensen til pølsenes innhold. Man vet det er kjøtt, men ikke hva slag og ikke hvordan den er produsert, og det synes som om nordmenn helst ikke vil tenke på det. (15)

Å spise dyret i pølsa kan bli direkte fornektet. Under en samtale med en femåring der vi lekte med små plastikkdyr fra bondegårdens verden sa jeg omtrent; ”Dette er grisen, det er det dyret vi spiste i dag. Det er her pølsene kom fra.” Hvorpå han svarte rolig ”Nei”. Jeg gjentok litt paternaliserende det samme, og han gjentok det samme ”Nei”, med betydelig ettertrykk, med klar beskjed om at samtalen var slutt. Underholdningsindustriens animering av buskap kan være en medvirkende årsak til skepsisen til kjøtt, slik dyrevernorganisasjonen Nohas hjemmeside skriver i en bokanmeldelse: ”Boken om Heldiggrisen Babe burde være den perfekte gave til et søskenbarn som spiser for mye pølser.” (16)

En mulig fortolkning av pølsa som barnemat, er nettopp at pølse er et farseprodukt. Og at vi i den vesterlandske kultur har utviklet et forhold til barn som opphøyde og ekstremt sårbare vesener. Farse gjemmer dyret i maten, slik voksne skal beskytte barna for verdens ondskap. Denne moderne ideen kan betegnes med begrepet ”barnekultus”, som innebærer en særegen type beskyttelsesplikt, som kan sies å være analogt med (utviklet seg samtidig med) et ”humanitært” forhold til dyrene. (17) Maten for voksne er tydeligere, særlig den som knyttes til festen, der man til og med spiser mat som ikke er deanimert, slik som smalahoved. Men man kunne gjerne tenke seg at ungdom for å markere voksenhet spiste mer tydelig mat. Ungdommen kan imidlertid transformere maten enda en gang, et ordspill fra Fredrikstad i sene nattetimer lyder: ”øy! en kukk i kano med sæd og mens!”

Her har man en allitterasjon, og både pølsa, brødet og tilbehøret er metaforisk transformert. Mat er prekært og rituell spising av kjønnssekreter er vanlig mange steder i verden (Sørum 1982, Hanssen 1994). Å betrakte ketchup og tomatsuppe som mensblod eller pølse som penis, er imidlertid ikke et felles kulturelt uttrykk for nasjonen, men koblet til pubertetsopprør. Ungdom uttrykker her overskridelse ved å innta tabuer. Dette i motsetning til for eksempel den argentinske rituelle spisingen av hel grillet asado som et klart maskulint tegn (Archetti 1996). Den omfattende deanimeringen i Nord-Amerika og Europa vises gjennom forskjellen i bruk av farse i motsetning til helt stykket kjøtt. I USA er 40 prosent av kjøttet kvernet, mens bare 2 prosent i Argentina (Samme sted). Der argentinerne dyrker mandighet gjennom offentlig grilling av hele dyr, uttrykker man altså i Norge maskuliniteten (på nasjonaldagen) gjennom barn og ungdoms vitser om tissefanten i pølsa?

Kvalmen i metaforene kan også tyde på en implisitt refleksjon over innholdet. Vi finner altså en dobbel transformasjon; fra dyr til kjøtt, til pølse, og så til sekreter og kjønnsdeler. Gjennom å spise tabubelagte overskridelser brytes grenser. Typisk nok er det mennesker i liminale situasjoner, noe ”ungdom” nettopp kan sies å være, som artikulerer overskridelse. Hverdagens hellige potet er omgjort til lompe, og grisen er omgjort til pølse. En inversjon som setter fellesmåltidet i forlegenhet og krever rituelle rammer for å konsumeres. 17. mai blir dermed en utmerket rituell anledning for overskridende konsum av pølse. (18)

17. mai – en pølse i barnekultusens tid
Ungdommens og russens fyll og grove vitser er hinsides samfunnstøttenes eller hegemoniets organisering av nasjonaldagen, der pølsa synes å være den maten som skal serveres. Men man trenger en organisasjon som kan servere produktet. Alle norske barneforeldre kjenner det godt. Her er 17. mai-arrangement ved Kalvskinnet skole. Ansvarsfordeling mellom klassene. (19)

ANDRE KLASSE
Innkjøp og varemottak og levering av tomflasker før 17. mai
Lister lages tidlig i mai over hva som finnes i kjellerrommet til FAU - alt må handles i god tid. Vaktmester må varsles angående vareleveranse, leverandører må ta tilbake overskudd. Is bringes tidlig på morran, brus på forhånd. Pølser & brød avtales i forvegen.

TREDJE KLASSE
Tombola og fiskedam m/kurv (evt klargjøring for salg)
16. mai 18-20 og 17 mai 9-13
16. mai - ta imot gevinster.
17. mai: kl 9-11; ta imot kaker, gevinster og premier. varmt vann og pølsevann. Klargjør bord med kaffepulver, sukker etc. Ha med nok utstyr og vær tilgjengelig

FJERDE KLASSE Pølse og issalg og Ila skolemusikkorps (snarest)
17. mai 11-13 (salg) - 11-13 (korps)
Selge masse pølser & is. Rydd bord - følg opp kaffeberedskapen. Ila skolemusikk må bestilles i god tid, gode avtaler om tidspunkt, plassering mv. Korpset skal ha kaker og brus etterpå - én ansvarlig for dette

Eksempelet fra Kalvskinnet skole er uten humor og viser kjernefamiliens plikter i forhold til det offentlige arrangementet. Å ha barn på skolen innebærer en rekke plikter. Dugnader av forskjellige typer i foreningslivet (korps, kor, idrett) er typiske, og på nasjonaldagen 17. mai er den obligatorisk. Det er knapt sosialt mulig å ikke delta. Pølsa blir her som vi ser et praktisk anliggende. Andre klasse tar seg av innkjøp, varemottak og avtalene med vaktmester for å skaffe pølsene, tredje klasse sørger for vannet slik at pølsene blir varmet opp og fjerde klasse selger masse pølser. Det praktiske er nå ordnet av samfunnets støtter. Alt er klar til den store dagen. På 17. mai får foreldrene igjen i stort monn. Da representerer barna familien som skinnende eksemplarer av kjernefamiliens frukter. Barna sendes i toget og de voksne står klar med fotografiapparatet for å dokumentere. Barna hinker rundt og synger nasjonalsangen i skolegården, i hvert fall versjoner av den:

Ja vi elsker kjøtt og pølser, stankelbein og blod
den som ikke liker dette kaster vi i do
ja vi elsker norske gutter, særlig uten klær
av med buksa, av med trusa se hva vi har her


Barns fantasi og bruk av kjente sanger med ny tekst, er sikkert like gammel som musikkens historie. Barnas bruk av tabubelagte områder koblet til det opphøyde synes svært vanlig. Nasjonalsangen, kobles til sex, død og det uspiselige. Kjøtt kobles til stankelbein og blod, det er skummelt og ekkelt. En tolkning av den andre frasen som en kollektiv norm, bør sikkert ikke trekker for langt ut, da det absurde og rimet er viktigere enn innholdets presisjon. At pølser inngår i en slik kontekst er imidlertid ikke overraskende sett i lys av resten av datamaterialet, der pølsa assosieres med nasjonalsangen og dens tvetydige og overskridende karakter.

17. mai er et svært vellykket nasjonalt rituale som samler nasjonen uten refleksjon over de politiske realiteter. I sentrum av oppmerksomheten er representasjonen på paradegaten Karl Johan; de folkevalgte og slottet. I mellom der marsjerer barna og vinker med det nasjonale symbolet – det synlige, det representasjonelle, det som vises i televisjonen. I den motsatte ytterlighet ligger slakteriet og militæret, som godt gjemte institusjoner – det vi ikke vil se. Den militære marsj er invertert til guttemusikken, det politiske folket er invertert til barn, og kjøttet er invertert til pølser. Etterpå kommer de liminale, russ og annet ungdom og tydeliggjør noe av inversjonen gjennom å rave fulle rundt i gatene og spise kukk i kano.

Epilog: Kvalmen
Fra den som ikke er helt med (en tiårig pike forteller tyve år etter): Jeg er egentlig ikke noen prinsipiell vegetarianer. Som liten hadde jeg ofte store problemer fordi jeg ikke klarte å spise kjøtt, særlig når jeg var i bursdager og slikt. Jeg ble alltid kvalm av å spise pølse. Jeg husker engang jeg prøvde å spise en på 17. mai, alle folkene, at det var noen blomsterkasser der, og jeg spydde og spydde og spydde.


Artikkelen har tidligere vært trykket i bladet Dugnad

Litteratur
Archetti, EP (1996) Argentinas Asado: Kjøttspising og identitet. Samtiden 3:16-25.

Blehr, B (2000) Et inkluderende rituale med barna i sentrum: om 17.mai-retorikk og 17.mai-deklarasjoner. Norsk antropologisk tidsskrift 1:4-19.

Bugge, A og Døving, R (2000) Det norske måltidsmønsteret - ideologi og praksis. Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning.

Bye, EK (1999) Bruk av drikkevarer - Hvem, hva og hvor? Lysaker: Statens institutt for forbruksforskning (SIFO).

Douglas, M (1975) "Deciphering a Meal". I M Douglas (red.): Implicit meanings. London: Routledge & Kegan Paul.

Douglas, M og Isherwood, B (1978) The World of Goods. Towards an Anthropology of Consumption. Harmondsworth: Penguin Books.

Døving, R (1997) Gjort er gjort og spist er spist, men Mikkel ble ikke vegetarianer. En note til et antropologisk perspektiv på mat med utgangspunkt i barnelitteratur. Ernæringsfysiologen 2.

Døving, R (1998) "Oppdrett er som svenskekongen som skyter halvtamme fasaner i parken": en analyse av norske kognitive intervallkategorier for spiselighet". Norsk antropologisk tidsskrift, Universitetsforlaget 9:48-68.

Døving, R (1999) Matpakken. Den store norske fortellingen om familien og nasjonen. Din - Religionsvitenskapelig tidsskrift 1.

Egner, T (1978) Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen: Grøndahl & Søn.

Gluckmann, M (1956) Costumes and Conflicts in Africa. Oxford: Basil Blackwell.

Gronow, J (1991) Need, Taste and Pleasure Understanding Food and Consumption. I Fürst., Prättälaa., Ekström., Holm. og Kjærnes (red.): Palatable Worlds Sociocultural Food Studies. Oslo: Solum forlag.

Gullestad, M (1984) Kitchen-table society : a case study of the family life and friendships of young working-class mothers in urban Norway. Oslo: Universitetsforlaget.

Hanssen, K (1994) Like blood into gold : ritual practices among the Bauls of West Bengal. Hovedoppgave i sosialantropologi, Universitetet i Oslo, Oslo.

Mintz, SW (1985) Sweetness and Power. New York: Viking.

Rappaport, R (1979) Ecology, Meaning and Religion: Richmont, Calif. North Atlantic Books.

Skårderud, F (1991) Sultekunstnerne. Kultur, kropp og kontroll. Oslo.: H. Aschehoug & Co.

Sulkunen, P (1992) The European new middle class : individuality and tribalism in mass society. Aldershot: Avebury.

Sørhaug, T (1996) Fornuftens fantasier : antropologiske essays om moderne livsformer. Oslo: Universitetsforlaget.

Sørum, A (1982) Seeds of Power: Bedamini male initiation. Social Analysis .

Turner, V (1967) Betwixt and Between: Aspects of N'dembu Ritual: Ithaca Cornell University Press.

Vialles, N (1994) Animal to Edible. Paris: Cambridge University Press.

Zelizer, VA (1985) Pricing til Priceless Child. The Changing Social Value of Children. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.


© viten.com 2001